Hvem er «høyre»?

Dette innlegget blei sendt Klassekampen 24. januar i år, og står på trykk 6. februar 2017:

Å gi karakteristikker av motstandernes politiske standpunkter, er et viktig virkemiddel i den politiske kampen. Det er å passere et viktig hinder. Da blir all videre diskusjon mye enklere for en sjøl. Bare å nevne karakteristikken, er argument godt nok. Vi kjenner alle «vinnende» anklager som argumenter: «kommunist», «fascist», «nazist» og «rasist».

Som med betegnelsen «høyrepopulister» og «høyreekstremistene». En anklagende karakteristikk som ikke er retta mot dem som sitter med regjeringsmakta i de fleste europeiske landene, bygger ned velferden og øker krigsinnsatsen både i Europa og i Midtøsten. Ikke dem som fører den klassiske og den mest ekstreme økonomiske høyrepolitikken siden siste verdenskrig. Ikke EU-kommisjonen, ikke regjeringskoalisjonen som styrer i Tyskland i dag og ikke Stoltenberg-regjeringa som privatiserte, skar ned pensjonene og førte Norge inn i flere kriger. Ikke regjeringa til Erna Solberg som gir enda mer til de rike og er like krigslysten. De med den politikken som særlig rammer kvinner og de fattigste i verden.

Det er ikke slike høyrepolitikere og deres allierte med regjeringsmakt som pådrar seg vrede i den internasjonale offentligheten. Dem som det mobiliseres til opprop, protestmøter og demonstrasjoner mot. For det er mot dem som ikke vil skjære ned pensjonene og i stedet vil la folkene i de enkelte nasjonene styre sjøl uavhengig av det overnasjonale EU. Som ikke vil bombe verdens fattigste, kvinner og barn og nabostatene våre. Uforståelig nok. De mektige høyrepolitikerne med statsmakt har lykkes med å påføre merkelappen «høyrepopulisme» og «ekstremhøyre» på dem som har overtatt de fleste økonomiske og sosiale standpunktene som tidligere var de venstreorientertes. Slike venstrestandpunkter som de som forhatte samler oppslutning om blant de mindre vellykka. Og blant kvinner, de av dem som ikke er professorer, forfattere eller skuespillere.

De som utøver den mest høyreekstreme økonomiske politikken og den mest krigerske politikken siden siste verdenskrig har med sin politiske stemplingstaktikk klart å gjøre venstreopposisjonen til sin aktive støttespiller. Ikke siden siste verdenskrig har en så farlig tjuv med større suksess ropt «Stopp tjuven».