Fra ANTI-DOPING NORGE sin nettside i dag. |
Formelt er det lite å utsette påtalenemndas vurdering (den kaller seg «nemnden»). Stoffet klostebol er påvist i en dopingprøve av Johaug. Det er forbudt og fører til utestenging fra idrettsdeltaking. Egentlig fire års utestenging, men hun har altså sluppet unna med fjorten måneder. Det som er spørsmålet er om dopingbestemmelsene er riktige og naturlige, og ikke bare er rein formalisme. Reglene er for firkanta, samtidig som de åpner for stor forskjellsbehandling land imellom.
Hvorfor skulle Johaug dope
seg? Hun har vært en av langrennssportens to beste damer i flere år, med
gullmedaljer i OL og VM og med en mengde dopingtester bak seg både i og utafor
sesongen. Var det grunn til å tro at hun var redd for at hun skulle bli nummer
to etter at Marit Bjørgen kom tilbake denne sesongen?
Hvilket sosialt fall og
nederlag ville det være for Johaug om hun ikke vant en eneste gullmedalje i VM denne sesongen? Var sannsynligheten for henne så stor at hun skulle føle det som en
så stor personlig katastrofe at hun måtte sikre seg med å dope seg? Nei, hennes
posisjon som respektert utøver og langrennsutøver, og som i tillegg ville tjene
gode penger uansett plassering, ville være uendra. Det er overhodet ingen sannsynlighet
for at en slik topp utøver skulle dope seg, hvis en ikke legger til grunn at det
har hun gjort i årevis tross alle tidligere dopingprøver. Som jurister sier, det faller på sin egen urimelighet.
Med norske velferdsordninger
og samfunnets generelle respekt for alle, også for idrettsutøvere som ikke hele tida vinner,
tror jeg også sannsynligheten er mye mindre for den type juks enn i andre
fattigere land der det virkelig er en langvarig økonomisk gevinst på å vinne
framfor å bli nummer to.
Det er mer sannsynlig at hun
er et sonoffer for norsk moralsk prektighet som skal vise at vi ikke behandler
dopere slik som spanjoler og italienere behandler sine syklister (Contador); østeuropeerne
inkludert. Og et press fra journalistene.
Norge har jo også den
merkelige praksisen at høydehus skal regnes som doping. Fordi ledere og utøvere
heller vil reise verden rundt for å trene i høyden, når vi kunne gjort det i
lokalmiljøet med høydehus. Se min artikkel i Aftenposten fra 2003.
Det er selvfølgelig riktig at
doping skal slås ned på. Det er å ikke konkurrere på like vilkår. Juan Antonio Samaranch, IOCs kanskje mest suksessrike president, uttalte
seg sterkt mot arbeidet mot doping, for han frykta at det ville ødelegge for
muligheten til å sette stadig flere nye rekorder og dermed at mediene og penga
skulle forsvinne fra idretten. Bruk av
EPO og andre former for bloddoping er slik juks. Som amfetamin og muligens
smertestillende. Astmamedisin er omdiskutert. Med slik medisin fjernes ulempene
ved en fysisk mangel, sjukdom. Det heter at det ikke er prestasjonsfremmende,
men sett ut fra en ikkebehandla sjukdomstilstand, astma, er det jo prestasjonsfremmende i og med
at du kan yte mer med medisin enn du ville ha gjort uten medisin. Kanskje de
som har fysiske «skavanker» bare skulle konkurrert med de skavankene, eller
gått over til idrett sammen med funksjonshemma, som en annen toppidrettsutøver foreslo? (Cologna?)
Straff bør stå i forhold til forseelsen.
Å gi Johaug 14 måneders utestenging for nødvendig behandling av munnsåret sitt er mer enn
en urettferdighet over for henne, det er formalisme som bare bidrar til å sette hele dopingarbeidet i vanry.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.