Boka til de to Der Spiegel-journalistene Martin og Schumann fra 1998, blir stadig mer aktuell. |
Litteraturhusets økonomidag blei arrangert 28.
november. Martin Sandbu, postdoktor i økonomi og kommentator i Financial Times,
og økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, innleda.
Emnet var stoda etter Brexit og Trumps valgseier.
Sandbu pekte på flere sammenfallende negative økonomiske utviklingstrekk, og
både han og Ulltveit-Moe var bekymra for den politiske utviklinga.
Sandbus hovedpoeng er at vi har det største fallet i
utviklinga av BNP i de viktigste statens i verden siden 1930-tallet. Det var
djup krise i 2009, og viktigst skuffende oppgang etter det. Vanligvis følger
det en oppgang etter en krise, men nå har veksttakten ikke tatt igjen
veksttakten fra før krisa i 2009. Oppgangen har ikke nådd opp til
takten/veksten før krisa. Og de store statenes økonomi vokser saktere enn de
gjorde før. Veksten ligger 10-20 pst lavere. Det blir mindre til
velstandsutvikling, og den samme nominelle gjelda øker i praktisk betydning.
Sandbu pekte på tre trekk ved de store økonomiene i
verden:
- Verdenshandelen har vokst saktere enn utviklinga i bruttonasjonalproduktene. Denne manglende veksten er noe nytt.
- Det har vært rekordlave renter i lang tid. Av all økonomisk historie vi kjenner til har rentene aldri vært så lave så lenge.
- Produktiviteten (bruttonasjonalproduktet delt på antall arbeidstimer pr år) synker: Entydig mønster: det går tregere og tregere å produsere det samme med samme innsats. Det er alvorlig, fordi det bare er med økende produktivitet at en kan få økonomisk vekst som fører til materielle velstand. I det lange løp er det kun med økende produktivitet at en kan få øk vekst og materiell velstand.
Hvorfor skjer det?
IMF, det internasjonale pengefondet har sett på
årsaken til nedgangen i internasjonal handel: 75 prosent av nedgangen i handel
skyldes ikke handelsbarrierer, men fallet i investeringer og behovet for handel
av investeringsvarer
Rentene går ned fordi det ikke er vilje til
investering. Forventer en at dette fortsetter, så blir det mindre investering. USA
har nå kommet opp på 2006-nivå, mens Japan og eurosonen investerer mindre enn
de gjorde for ti år sida.
Tilbud og etterspørsel
Tilbudssida preges av lite innovasjon,
proteksjonisme, flere eldre, økende gjeld og ødelagte banksystemer.
Etterspørselen preges av mangel på investeringer, for mye gjeld, feil
skattepolitikk og økende ulikhet. Omfordelinga som skjer ved at det har blitt
mer ulikhet, svekker etterspørselen. Sandu: Alle har vært for forsiktige med å
drive opp etterspørselsfaktorer. Etterspørselsprobl forplanter seg over på
tilbudssiden.
Både Brexit og Trump øker usikkerheten dramatisk,
velgermassene som støtta brexit og trump innfører handelsbarrierer. May sier
hun vil ta bedre vare på folk som stemte Brexit, mer offentlig forbruk. Trump sier
nei til handelsavtalene og vil øke offentlige investeringer i infrastruktur.
«Vårt lille land – en risikovurdering»
skulle
Karen Helene Ulltveit-Moeskulle snakke om. Hun sa at Norge var helt avhengig av handel, og
helt avhengig av handel med EU og Storbritannia. Og at handel hadde gitt
velstand til millioner over hele verden. Hun var derfor bekymra for følgene av både
Brexit, Trump og økende norsk EØS-motstand
foruten den generelt høye norske EU-motstanden. Hunmente oppgaven var å
opprettholde globaliseringens positive sider og gjøre noe for dem som hadde
tapt på globaliseringa: Er det mulig å få globalisering til å gi noe bra til
alle, eller går ikke det?
Som en liten åpen økonomi er Norge fullstendig
avhengig av å selge det vi produserer
til andre land. Mens USA trenger ingen salg, de har et så stort
hjemmemarked. En lukket verden, rasering av handelsavtaler, svakere EU, er også
en dårlig nyhet for den fattige verden. For jo mer handel, jo mer verdiskapning:
Handel løfter mange millioner ut av fattigdom. Derfor vil Brexit og Trump føre
til at muligheten til å løfte millioner ut av fattigdom reduseres samtidig som
at antallet økonomiske flyktninger vil øke.
Hvorfor er det så viktig for Norge hvor EU går? EU er
den viktigste for oss. Norge trenger et EU i vekst. I EU er Storbritannia viktigst
for oss. I forbindelse med Brexit, kommer Norge ikke til å bli forhandla med.
Ulltveit-Moe er skuffa over nordmenns holdning til EU.
Økende politisk mistillit er en global pandemi
I USA har de mistet tilliten til at politikerne kan
løse problemet, og misnøyen stiger også i Europa. Dette kombineres med
realiteter: I Norge er det en uføreandel på ti prosent, og den øker for de unge,
ikke for de eldre. Å ikke være i arbeid, å ta del i samfunnet, svekker
samhørigheten og tilliten. Det som må til er en aktiv omfordeling via inntekts-
og utgiftssiden på statsbudsjettet. Videre må en ha et regulert arbeidsmarked
basert på
en lovgivning tilpasset fremtidens og ikke gårsdagens
arbeidsliv. Fremfor alt må det være rammevilkår som fremmer omstilling fra én
type aktivitet til annen aktivitet og ikke til passivitet. For nå blei en i stor
grad omstilt til passivitet, mente hun.
I en tilleggskommentar sa Sandbu at det finnes noen
som har grunn til å miste tilliten som har blitt skadelidende av globaliseringa.
Noen har hatt grunn de siste 30-40 år. For tillit henger sammen med
økonomiutvikling, hvordan ting går.
Sandbu viste til at de fleste vestlige land nådde
toppen av industriarbeidsplassen på 70-tallet. Likevel produserer USA mer i dag
enn på 70-tallet. Det til tross for at områder med hjørnesteinsbedrifter har
falt sammen. produktene fr Kina førte til en ekstra støyt for USA og til stor
arbeidsløshet. Han pekte også på at fram til år 2000 skjedde handel mellom mer like
land, og det ble ikke så mange tapere av slik handel. Men Kina kom med en
voldsom slagkraft og endra det globale arbeidsmarkedet med store tap for andre.
Sandbu mente at politikerne skulle gått hardere til verks med omfordeling og
markedsregulering.
Det blei pekt på at handel omfordeler velstand mellom
land, og at de som får dårligere velstand må kompensere det på annen måte. Ulltveit-Moe
viste til at innvandringa til Norge hadde vært vesentlig større enn i
Storbritannia, og at når motstanden mot innvandring var så stor i GB, så måtte
det skyldtes politikken de hadde overfor arbeidslivet.
Sandbu hevda at globalisering av finanstjenester har
fungert skikkelig dårlig. Oppbyggingen av gjeld var et resultat av for stort
finanssystem. Fri flyt av kapital er derfor betenkelig, mente han.
Min kommentar til innlederne
Særlig Sandbu presenterte en økonomisk alvorlig
situasjon. Faktisk er det slik at Sandbu bekrefta det som Guenther Sandleben har
hevda om finanskrisa: at den ikke er en finanskrise, men en krise i
produksjonen. I boka «Finanskrise — myte og realitet.» Ordet stagnasjon blei ikke brukt av verken Sandbu eller Ulltveit-Moe. Og det
finnes ingen politiske krefter som vil gjøre noe som kan bedre den økonomiske
utviklinga. Snarere tvert imot: Det finnes ingen tradisjonelle politiske krefter
som sier nei til den aktuelle utviklinga, de vil bare ha mer av den samme
økonomiske politikken. Det vil ha mer skattelette til de rikeste, og mer
inndragning av etterspørsel gjennom reduserte lønninger, reduserte pensjoner og
økende gjeldsgrad. Og ikke minst fører de en politikk som øker den politiske
usikkerheten.
I praksis er det også politisk umulig å få til noe
annet. Eventuelt bare av de høyrepopulistiske kreftene. Ulltveit-Moe skrøyt av
EØS-avtalens fordler for Norge, og også av hvor viktig det var for Norge ved å
allmenngjøre tariffavtaler. Men hun nevnte ikke hva som var hovedformålet og
den lange tendensen med de fire «frihetene», og ESA-domstolens avgjørelser som
innskrenker mer og mer av det som kalles den norske modellen og mulighetene til
å bruke politiske virkemidler. Økonomiprofessoren er nok litt blind på sitt
politiske øye.
Hva er det som virkelig kan få fart i investeringene
og etterspørselen i en stadig økende sirkel? Det har historia vist. En verdenskrig
ville fått i gang den økonomiske sirkulasjonen igjen. Den er jo dessverre
heller ikke det minste usannsynlig. Den økonomiske nedgangen skjerper ikke bare
de økonomiske, men også de politiske konfliktene statene mellom. Det er en samstemt
veldig krigslyst særlig i Europa blant de tradisjonelle politiske kreftene. De
som i Norge går fra Frp og hvertfall til SV, om ikke lenger til venstre. Det var
et nærmest enstemmig politikerkorps som slutta opp om krigene som begynte med
oppdelinga av Jugoslavia, og fortsatte med angrepene på Afghanistan, Irak,
Libya og Syria. Og til å skjerpe konflikten med Russland. Det er yngre generasjoner som er i ferd med å overta ledelsen
av statene i Europa som nå har en svært naiv og historieløs oppfatning av makt
og konflikter i verden, og som tror at om bare de «onde» tas, så blir det fred
og fordragelighet med internasjonale lover som alle, også de mektigste statene, bøyer seg for.
Finnes det håp? Tja, jeg tviler. Men som Finn
Gustavsen avslutta en leder i ukeavisa Orientering om FNs framtidige muligheter
i 1965: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.