Statsfinansiert frivillig ensidighet

Dagbladets forside etter valget,
ei forside som viser hvordan formålet
 er å gjøre seg populær blant meningsfeller.

Forrige tirsdag gikk jeg til sengs med Hillary Clinton som ny president i USA, men våkna opp med Donald Trump. Presentert av en nedbrutt NRK-redaksjon som ikke klarte å skjule hvor skuffa de var. Vi vet den internasjonale kvinnebevegelsens reaksjon, og kan konstatere at Clinton nå neppe kan få fredsprisen. 

I en meningsmåling tatt opp av VG da det blei klart hvem som ble valgt til president, frykta to av tre nordmenn for hva Trump kunne finne på. Nær 60 prosent (56,7) av norske innbyggere svarte at Donald Trump ikke kom til å bli en god president. Nesten halvparten (47,3) svarte også at de mente at mediene ikke hadde gitt et for negativt bilde av Trump. På en skala fra 1 til 5 ga de spurte i VGs måling uttrykk for en framtidig frykt til 4,11 med Trump som president. 

Meningene som kommer til uttrykk i VGs meningsmåling svarer til medienes dekning. Det har vært hederlige unntak fra dette når det gjelder informasjon om de to kandidatenes utenrikspolitikk, som en oversikt i Urix og en kronikk av Dag Seierstad i Klassekampen. Slike unntak endrer ikke på den tunge ensidige framstillinga. Hovedbudskapet har ikke fått fram at Clinton vil ha full krig med Russland i Syria og i Ukraina, mens Trump ikke lenger vil støtte den europeiske krigshissinga mot Russland verken i Ukraina eller Syria. Nordmenn flest frykter, og trur, at med Trump blir det krig i Europa, og kanskje i hele verden. Trass i at medienes favoritt, Clinton, sin faktisk utførte politikk og politiske løfter viser at det er hun som er krigshisseren.

Det er denne kunnskapsløse forståelsen av hva Trump i motsetning til krigshisseren Clinton står for, som er den virkeligste krigsfaren. I et intervju med BBC 13.11.16 kommenterte Nigel Farage EU-sjef Jean-Claude Junckers uttalelse nettopp at med Trumps annonserte reduserte bidrag til Nato, får EU bare ruste opp enda mer, som den virkelige krigsfaren. Ikke Trump. Denne krigerske politikken representert ved Hillary Clinton har oppslutning i Norge fra det ytterste høyre og i betydelig grad til det ytterste venstre. Det går ei linje fra Norges lite diskuterte innblanding i og støtte til, også med bombing, i land som Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Med medienes unyanserte støtte. Det er bekymringsfullt.

I Norge har vi det som omtales som  «en fri og uavhengig presse». Men tross denne friheten opptrer norsk presse svært så ensidig i sentrale innen- og utenriksspørsmål, bare med nyanser i ensidighet. I de viktigste sakene har de politiske journalistene og regjeringa og stortingsflertallet sammenfallende syn. Som på medlemskap i EU, EØS, frihandel, Nato og krigsdeltakinga i utlandet. Og nå på hvem som var den eneste akseptable presidenten for USA. Helt frivillig. Den politiske journalistikken er nærmest som en politisk offisiell del av statsstyringa i Norge. Ingen kan være politisk journalist i Norge i noe stort medium som opponerer mot «den eneste mulige politikken». Norsk politisk presse skriver for hverandre, og dels om å være flinkest til å latterliggjøre «de andre». Likevel får de nær 3,5 milliard kroner hvert år i statsstøtte under påskudd av å være det de ikke er, en bukett av varierte synspunkter.  I tillegg til NRK-utgiftene. Den politiske eliten i Norge har veldig god råd til å betale både moms og den reelle fulle prisen det koster å produsere avisene. Er det riktig at vi som ikke deler denne elitens synspunkter skal måtte betale for å bli utskjelt og få våre leserinnlegg refusert? 

I stedet for norsk statsstøtte vil jeg anbefale Clinton Foundation for norske medier som en sikkert svært takknemlig sponsor.