Eliten i verden i dag styrer udemokratisk, og satser sterkt på sin kandidat, H. Clinton. |
Holdninga til de to president-kandidatene i USA viser tydelig det nye venstres politikk i Europa og Norge; det som er viktig for den.
Og det er ikke spørsmålet om krig og fred, og heller ikke globaliseringens økonomiske
konsekvenser for arbeiderklassen. Arbeiderklassen er ikke lenger de politiske
heltene, men er nå de kulturelt plumpe som uten innsikt i sosialantropologi og
litteratur«vitenskap» bruker et vulgært språk. Ringen sluttes mellom ytterste
høyre og ytterste venstre i spørsmålet om kampen for åpne grenser og støtte til
omfattende folkevandringer, fra Europabevegelsen/Venstre
til Rødt1/Tjen Folket2. Inkludert kampen for at den
opprinnelige befolkninga må tilpasse seg de nye innvandrernes
politisk-religiøse krav og kulturelle skikker fra før-industriell tid. Og dette
nye venstre, samstemt med høyre, har støtte av en stort sett enig og delvis statsfinansiert presse.
Republikanernes presidentkandidat Donald Trump hånes og
latterliggjøres. Det gir intern prestisje blant venstreeliten til dem som kan
«ta» og «avsløre» Trump på en måte som gir størst latter blant vennene. Slik
som de nøyt veltilfredshetens rus ved utstøte Carl I. Hagen og nå med Sylvia
Listhaug. For politikk og argumenter for å overbevise meningsmotstandere er
forlengst forlatt av nye venstre til fordel for å nyte «åååå så dumme de andre er!».
Mens Hillary Clintons konkrete krigerske politikk og
tvilsomme pengebruk av ideelle norskfinansierte fond og økonomisk støtte fra og
nære samarbeid med en regional stormakt som Saudi-Arabia, er en ikke-sak. For
ikke å snakke om hennes aksept av sin manns seksuelle praksis. For Hillary er
«en av våre», hun kommer fra det politiske elitesjiktet som bruker samme ord og
argumenter som den internasjonale overklassen hvori inngår det nye europeiske og
norske «venstre».
Presidentvalget i USA
– for politisk interesserte nordmenn og hele verden
Det er rimelig å være opptatt av de amerikanske
presidentvalgene. Norge er frivillig et av verdens mest USA-underdanige stater.
Viktigst er at det er helt sentralt for de fleste i hele verden hvilken
politikk verdens eneste supermakt vil føre de neste åra. Partiet Demokratene,
et parti som står til høyre for det økonomisk sett mest høyreorienterte partiet
i Norge, Venstre, er svært populært blant den politiske eliten i Norge. Mange
av dets ledere får også Nobels fredspris (Carter, Gore, Obama). Clinton er en
viktig fredspriskandidat, første kvinnelige presidentkandidat i USA, og sikkert
også den første presidenten.
Hvem nordmenn er for eller imot av de to kandidatene er
formelt sett uinteressant, vi kan ikke og skal ikke stemme. Men hvordan vi
forholder oss til de to kandidatene, er politisk interessant og viktig.
Presidentenes seksualmoral
— er det viktig?
Trump er kritisert for sin seksualmoral og sin ordbruk. Men
det er ikke pastor han skal velges til, men et politisk utøvende statsoverhode.
Da er det de politiske standpunktene som er viktig. Det er uvesentlig hvilke
seksualmoral Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg praktiserte. Det viktige
er at de var to krigerske statsledere som sendte bombefly på USAs ordre for å
angripe andre stater. De er begge årsak til svært mange menneskers lidelse og
død. Ikke minst statsødeleggende krigspolitikk. Hva de to tidligere statsministrene mente og mener om seksualmoral og
utroskap blant ektefeller, er totalt uten betydning når en skal vurdere dem
politisk.
Clintons og Trumps
utenrikspolitikk.
NRKs program Urix har laga denne oversikten over deres
utenrikspolitikk.
Det blir mange kriger
med Clinton
Hillary Clinton vil ha flyforbudssone over Syria. Dette er en
litt merkelig formulering, men det betyr at USA skal sette inn sitt flyvåpen og
for å skyte ned alle fly over Syria som ikke er fra USAs allierte. Målet er å
få innsatt et ikke-demokratisk regime som tjener USAs og Saudi-Arabias
interesser.
Clinton vil også forsyne Ukraina med mer våpen og penger for
å kunne gå til kraftigere militær motstand mot Russland. Og kanskje til å
begynne en krig for «å ta tilbake Krim»?
Som det går fram av John Pilgers intervju med Julian Assange på steigan.no, har Clinton nære økonomiske avhengighetsforhold til
Saudi-Arabia. Derfor må vi regne med flere amerikanske kriger i det allerede
krigsherja Midtøsten styrt av Saudi-Arabias behov. Det betyr også økt norsk
krigsdeltaking i Midtøsten og med norske liv som tapt. (Norge gjør som USA ber
om, og USA trenger andre stater som politisk alibi. Og Stortinget kan jo ikke
si nei til en kvinnelig president fra Demokratene!)
«Yankee go home» med
Trump, og «You´re Fired, Jens!»
Over hele verden har det etter siste verdenskrig runget «Yankee
go home» mot amerikansk undertrykkelse rundt om i verden. Med USAs økende makt
som eneste gjenværende supermakt, har protestene forstummet. Ikke minst fordi
den universitetsdominerte venstresida ikke er opptatt av antiimperialisme
lenger, men av «menneskerettigheter». Og av innvandring og å gi fortrinnsrett til og fryse fast
ikke-industrielle kulturer i moderne samfunn. Det kan være grunnen til at det
blir møtt uten støtte at en amerikanske presidentkandidat nå faktisk lover å
trekke tilbake amerikanske styrker verden over, og særlig i Europa. USA får
ikke noe igjen for disse krigene annet enn hjemsendte kister, sier Trump. Og
vil at europeerne sjøl må betale for sine militærutgifter. Og indirekte at
europeerne må velge sitt konfliktnivå ut fra hvor mye penger de er villige til
å bruke på militæret.
Om Trump blir president og gjennomfører det han sier, må det
bety at Nato ikke lenger kan ha en så konfliktsøkende og krigersk generalsekretær
som Jens Stoltenberg.
En så viktig sak som dette, muligheten for lavere
konfliktnivå i Europa mot Russland, Stoltenberg oppsagt og mindre
militærutgifter eller kraftig økte skatter for å finansiere mer til militæret,
slår altså ikke ut som noe positivt for Trump for norske venstreorienterte. Det
er alvorlig grunn til å frykte for den naturlige utviklinga: Når vil norsk
venstreside begynne å gå i tog for norsk militær intervensjon verden over, av hensyn til menneskerettighetene?
Den hvite fattige
arbeiderklassen i USA
Det er mange fattige i USA i dag, og de fleste er farga. Men også en betydelig del er hvite. «White trash er den nedlatende betegnelsen mange amerikanere bruker om familier som dette [hvit usedelighet, utflytende normer og møkk], med tilhørende forestillinger om innavl, tilbakeliggende holdninger, hjemmebrent og mat som drypper av kolesterol. Tett på ligger begreper som hillbillies, rednecks og trailer trash. Politiske kommentatorer nevner dem ofte som Donald Trumps velgere.» Dette skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen i en artikkel i Morgenbladet fra august i år. En stor gruppe hvite kom fra Storbritannia
som fattige og utstøtte, de var nærmeste forviste til USA. Mange av etterkommerne av
disse hvite er fortsatt fattige.
«Isenberg hevder det alltid har eksistert en understrøm av forakt mot fattige hvite i USA. Mange har ikke sett det, blant annet fordi de svarte og borgerrettsbevegelsen langt på vei har dominert fortolkninger av etnisitet og ulikhet. «Black studies» feirer «blackness».»
«Isenberg hevder det alltid har eksistert en understrøm av forakt mot fattige hvite i USA. Mange har ikke sett det, blant annet fordi de svarte og borgerrettsbevegelsen langt på vei har dominert fortolkninger av etnisitet og ulikhet. «Black studies» feirer «blackness».»
Nancy
Isenberg, professor i amerikansk historie, har skrivi boka White trash. The 400-Year Untold History of Class in America. I august i år lå den for tiende uke på
The New York Times’ bestselgerliste. Howard Zinn har i boka Folkets historie (Oktober 2007)
også omtalt disse fattige hvite. Det var også mange hvite slaver.
Det var for plantasjeeierne, de som klarte å sikre seg all jorda, om å gjøre å
hindre at hvite og svarte slaver og andre fattige samarbeida.
Disse hvite, egentlige gulhvite, er også omtalt som «tallow». Pedersen siterer
Isenberg som «trekker linjene frem til vår tid, og viser hvordan Elvis bare kan
forstås med dette bakteppet. Han var en «white trash country boy» som kom
lenger enn noen andre av hans slag. Han ble kul og overskridende, lekte med
svart musikk, men ga seg hen til white trash konsum da de inntektene begynte å
strømme på.»
Disse
hvite, disse «tallowene», er håpløshetens gruppe.
«I kretsen rundt det toneangivende
konservative tidsskriftet National Review ser man de fattige hvite som
den viktigste årsaken til at denne i deres øyne useriøse og ikke-konservative
oppvigleren Trump har kunnet gjennomføre det de kaller «en fiendtlig
overtakelse» av det Republikanske partiet».
Og en av National Reviews faste skribenter, Kevin Williamson,
skriver: «Sannheten (om Rustbeltets døende bysamfunn) er at de fortjener å
dø. Økonomisk sett er de en klamp om foten til samfunnet for øvrig. Moralsk er
de uforsvarlige. Glem alt det teatralske Bruce Springsteen-tøvet. Glem alt
skinnhellig snakk om de hardt kjempende fabrikkbyer i Rustbeltet og
konspirasjonsteoriene om at kinesere og andre asiater stjeler jobbene deres.
Den hvite amerikanske underklasse er en ond, selvopptatt kultur hvor
hovedpunktene er elendighet og brukte heroin-nåler. Trump får dem til å føle
seg vel. Som av heroin ...»
Forståelsen er ikke større på venstresiden. Dette sier Josh Marshall fra
den liberale bloggen Talking Points Memo: «La oss si det i klartekst.
Det som stresser (den hvite underklasse) er et reelt eller innbilt tap av
økonomiske fordeler ved å være hvit.»
Dette
er et uttrykk for en klassekamp, og en kamp for en minoritet, en hvit
ikke-anerkjent minoritet. Det er Donald Trump som har
gitt disse gruppene en stemme i USA, og som har gitt dem et håp. Han som Pål
Steigan omtaler som «den reaksjonære, kapitalistiske
demagogen Donald Trump.»
Sjølerklærte
verdensledere styrer autoritært —ta fra dem makta!
I USA skriver New York Times at «Å hindre de verste
effektene av dette årets politiske stormer, betyr å stemme Hillary Clinton». Sånn
snakker de som styrer verden i dag.
Viktigst er deres gjennomslag for kampen mot nasjonenes
sjølstyre, der de med støtte fra de økonomisk mektigste konsernene har klart å
lage internasjonale handelsavtaler, overnasjonale økonomiske enheter som EU og
ulike typer menneskerettighetserklæringer med dommere utpekt til å dømme som utnevnere
vil. Med menneskerettighetene i handa rettferdiggjøres intervensjoner og
røverkriger. Retten for politiske opposisjonelle til å søke opphold i andre
land, asyl, omgjør disse juristene til en rettighet for store folkemasser til
etter eget forgodtbefinnende å ta opphold i hvilke land i verden de måtte ønske
med alle borgerrettigheter. Til fordel for denne økonomiske overklassens
interesser, så de kan styre med «splitt og hersk». Interessant er at foreningen for den internasjonale økonomiske overklassen, Verdens økonomiske forum, har vært og er leda av nordmenn som Børge Brende (H) og Espen Bart Eide (Ap), tidligere og nåværende utenriksminister.
Blir det demonstrasjoner i Norge til støtte for norsk
militær intervensjon, for eksempel for USA i Syria, vil hovedargumentet være
«for å forsvare menneskerettighetene» som det var for angrepet på Libya.
Denne overklassen må fratas sin ikke-demokratiske autoritære
makt. Måten må være gjeninnføring av nasjonal sjølråderett. Internasjonalt
samarbeid kan bare skje mellom stater som sjølstendige, mot overnasjonale
organer leda av autoritære jurister og økonomer i stormaktenes og storkonsernenes
tjeneste. I denne sammenheng er Donald Trump en positiv kraft med sin motstand
mot handelsavtalene og sin anti-krigerske internasjonale politikk.
Eliten trenger en
advarsel!
Det gjærer i det den vestlige verden. Misnøyen får økende oppslutning,
men det er foreløpig langt fra et opprør, og enda mindre en organisert motstand
med et klart alternativ. Men økonomien er i stagnasjon, og utviklinga går mot
økende fattigdom for stadig flere. En betydelig innvandring til industrisamfunn
som de europeiske og USA av uutdanna og ufaglærte fra dysfunksjonelle stater og
som er prega av middelalderske religioner, bidrar også til betydelig utrygghet
og misnøye. Dette er en misnøye som i dag blir leda fra høyrekrefter som merkelig
nok vil ha mer av økonomisk høyreorientert politikk til fordel for de rikeste. De
organiserte venstrekreftene er ikke på de misfornøydes side, «venstre» ser på
disse med nedlatende forakt som må oppdras (med Bokmagasiner). De fører en
klassekamp fra universitet og mediene mot dem de mener er sneversynte, rasistiske
og uskolerte. I medieverden fører denne overklassen denne kampen først og
fremst gjennom avisa Klassekampen, der klassen som kjemper er den intellektuelle
overklassen mot «rasistene, de fremmedfiendtlige, islamofobe: de tilbakeliggende vulgære».
Denne eliten trenger både motstand og advarsel. En seier for
Trump, som en oppfølger av Brexit-seieren i Storbritannia, ville vært ypperlig.
Og en inspirasjon til motstand mot arrogansen og den generelt ødeleggende
politikken. Kanskje kan noen venstrekrefter i Europa våkne også, de som i dag ser
verden gjennom nikab/burka.
Men dessverre – Trump
vinner nok ikke
Likevel er det lite som tyder på at Trump kan vinne. Det er
ikke nok å vinne vippestatene, han må vinne flere andre viktige stater der
Clinton leder veldig klart på meningsmålingene. At så mange meningsmålinger kan
ta så feil at han vinner, virker ikke sannsynlig. Men i motsatt fall veldig
gledelig.
Men det er sådd et frø, stormen New York Times frykter så
sterkt vil uansett få sin effekt.
1.
Rødts antrasistiske program: «Rødts mål er et
flerkulturelt samfunn uten rasisme, diskriminering og nasjonal undertrykking,
med åpne grenser og demokratiske rettigheter for alle. » Rødts anti-rasistiske
leder, Mariette Lobo skriver i tidskskriftet rødt! om Rødts politikk: «vi må
stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit» og at «det
heller ikke [er] en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i
Norge.»
2.
Tjen Folket er en bitte liten politisk gruppe som holder
seg med en tradisjonell kommunistisk politikk fra det tidligere Sovjet og Kina, kalt ML. Og som er ideologisk
tilhenger av Stalin, men som er den ivrigste tilhenger i Norge av Sovjet- og
Stalin-motstanderen Leo Trostskys linje imot nasjoner og statsgrenser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.