En litt kortere versjon av dette innlegget står på trykk i Dags-avisen i dag:
Ap/SV/MDG-byrådet oppnevnte i 2016 et boligvekstutvalg som
skulle få fart på boligbygginga i Oslo. Utvalget leverte sin innstilling 29.
november. Byrådsleder Raymond Johansen har uttalt at han synes forslaga fra
utvalget er «spennende».
Men både grunnen til at utvalget ble nedsatt, og de fleste
av utvalgets forslag, bygger på forutsetninger som ikke finnes.
Boligmangelen i Oslo er skapt av økonomiske interesser. Folk
bor ikke i tusentall på gata. Den økte befolkninga i Oslo skyldes ikke økt
tilflytting til byen, for den har avtatt, men økt fødselsoverskudd. For det er
nemlig stor forskjell boligbehov og boligetterspørsel, noe Handelsbankens
sjefsøkonom Kari Due-Andersen har påpekt. Cicero Consulting opplyser i en
markedsrapport fra september i år at 44 prosent av boligene under 60 kvm i
første kvartal i år ble kjøpt som investeringsobjekt for å tjene penger på
utleie. Boligbygginga i Oslo drives i virkeligheten av boligspekulantenes behov
for utleieboliger.
Som Due-Andersen videre skriver: «Dersom det var et stort
boligbehov som drev markedet i Oslo, skulle også leieprisene ha steget mer.» Siden
2005 har boligprisene doblet seg, og i Oslo enda mer. Men fra 2005 og til 2015
økte lønnsnivået med 50 prosent. Så det er som førsteamanuensis Dag Einar
Thorsen skreiv i Dagens Næringsliv 21. november i år: «Økningen i kjøpekraften
skulle dermed ikke tilsi en dobling i boligprisene.»
Når det gjelder prisen på boliger, stemmer det ikke at
prisveksten i Oslo er større enn ellers i landet. Over tid er det ingen
forskjell på prisveksten i Oslo og de andre større byene bortsett fra
Stavanger. Så må en ikke glemme at mange i Oslo har god råd til å kjøpe dyre
leiligheter, og at det i tillegg er en rekke økonomiske stimuli for å få noen
til å investere nettopp i boliger. Staten lokker med store skattefradrag ved å
ta opp lån, og banker lokker med billige lån til boliger. Tempoet i
pyramidespillet øker. Attraktive steder som Holmenkollåsen og Aker brygge vil
alltid ha høye boligpriser, det er en naturlig følge av at noen steder er det bedre
å bo og at noen har bedre råd enn andre.
Statistisk sentralbyrå viser at det heller ikke er
sammenheng mellom salgsprisen for en ny bolig og byggekostnadene. Det er
tomteeierne som stikker av med størst fortjeneste, og det vil ingen av
boligvekstutvalgets foreslåtte nye tiltak med mindre leiligheter, mindre
uteareal og mindre lys til leilighetene endre på. Toromsleiligheter i Oslo ble
for tre år sida redusert fra et minimumsareal på 40 kvm til 35 kvm, men uten at
det er noen tegn på at prisen har gått ned på disse boligene. Boligutbyggere
som OBOS, Skanska og Selmer bygger seg også opp stor fortjeneste på nye boliger.
Ikke bare er toromsleilighetene blitt mindre uten innvirkning
på prisene, utvalget foreslår også flere toromsleiligheter. Men andelen én- og
toromsleiligheter utgjør nå 37 prosent av boligmassen i Oslo. Andelen énpersonshusholdninger øker ikke i Oslo. Dessuten trenger en énpersonshusholdning en tre roms leilighet til å kunne ta imot familie og
venner på overnattingsbesøk. Å bygge bare toroms leiligheter i tjue etasjers høye
hus er en drøm som boligutbyggerne har, for det gir dem størst fortjeneste. Men
det er ikke det boligmiljøet folk i alle andre livsfaser enn studenter ønsker å
bo i.
Aftenposten la så seint som 17.11.16 fram tall som viste at
15 810 boliger som var regulert til bygging, ikke ble bygd. Jeg bor sjøl på
Ensjø i Oslo som skulle bli en ny boligby, regulert i 2007, men hvor 1700
boliger fortsatt ikke er bygd. Det skyldes at byrådet verken har evne eller
vilje til å gjennomføre reguleringsplanen som blir sabotert av særlig en stor tomteeier.
Å bygge med mindre uteareal, mindre sol og mindre
leiligheter, er åpenbart å svekke boligstandarden og gi folk flest dårligere
boligvilkår. Det skal altså bygges for dårligere helse, som blir en
samfunnskostnad på andre offentlige budsjetter.
For mange er det overraskende at både OBOS og Arbeiderpartiet
kan være interessert i en slik utvikling av boligmarkedet i Norge. Men OBOS
drives i dag som en ensidig profittmaskin med innflytelsesløse medlemmer som
ferniss, og Ap har blitt et markedsorientert parti.
Boligpolitikken er ikke bare viktig for oss som trenger et
sted å bo. Det er også et økonomiområde som har avgjørende innflytelse på et
land og flere verdensdelers økonomi. Den økonomiske krisa i 2009, skyldes feil
boligpolitikk med utlån og bygging av for mange boliger. Den boligkrisa ramma også
norsk økonomi hardt. Den store økonomiske nedgangen i Norge på 1980-tallet,
skyldes også boligpolitikken og finansene som blei sprøyta inn i den.
30. november pekte Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen i en pressemelding på «Desto lengre
gjeldsoppbyggingen varer og desto mer boligprisene stiger, desto større blir
fallhøyden i norsk økonomi». Dag Einar Thorsen viser til den negative
virkninga de statlige stimuliene har på hele den norske økonomien. Økte
lånerammer og skattefordelene på investeringene gjør folk til gjeldsslaver, og
at disse investeringene etter at boligene er satt opp, verken skaper
arbeidsplasser eller skatteinntekter. «Når boligeiendom blir et attraktivt
investeringsobjekt, og sparemidler i hovedsak kanaliseres dit, går økonomien
glipp av kapital som kunne bidratt til vekst». En bolig som stiger 20 prosent
på ett år skaper verken arbeidsplasser, investeringer eller velferd. Bare banker,
meglere og utbyggere tjener på denne utviklinga.
Det politiske problemet med boligpolitikken er at vi har en ualminnelig
skeiv maktfordeling med en rekke velstående interesseorganisasjoner som tjener
store penger på økt boligomsetning og boligbygging med stadig dårligere bomiljø.
Disse får gjennomslag for sine økonomiske særinteresser og har ingen organisert
motkraft. Ikke noe parti av noen størrelse forstår seg på boligpolitikk, og
mediene er heller ikke kritiske nok til å veie opp for denne skeive
maktfordelinga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.