Boligbygging for boligspekulanter

En litt kortere versjon av dette innlegget står på trykk i Dags-avisen i dag: 

Ap/SV/MDG-byrådet oppnevnte i 2016 et boligvekstutvalg som skulle få fart på boligbygginga i Oslo. Utvalget leverte sin innstilling 29. november. Byrådsleder Raymond Johansen har uttalt at han synes forslaga fra utvalget er «spennende».

Men både grunnen til at utvalget ble nedsatt, og de fleste av utvalgets forslag, bygger på forutsetninger som ikke finnes.

Boligmangelen i Oslo er skapt av økonomiske interesser. Folk bor ikke i tusentall på gata. Den økte befolkninga i Oslo skyldes ikke økt tilflytting til byen, for den har avtatt, men økt fødselsoverskudd. For det er nemlig stor forskjell boligbehov og boligetterspørsel, noe Handelsbankens sjefsøkonom Kari Due-Andersen har påpekt. Cicero Consulting opplyser i en markedsrapport fra september i år at 44 prosent av boligene under 60 kvm i første kvartal i år ble kjøpt som investeringsobjekt for å tjene penger på utleie. Boligbygginga i Oslo drives i virkeligheten av boligspekulantenes behov for utleieboliger.

Som Due-Andersen videre skriver: «Dersom det var et stort boligbehov som drev markedet i Oslo, skulle også leieprisene ha steget mer.» Siden 2005 har boligprisene doblet seg, og i Oslo enda mer. Men fra 2005 og til 2015 økte lønnsnivået med 50 prosent. Så det er som førsteamanuensis Dag Einar Thorsen skreiv i Dagens Næringsliv 21. november i år: «Økningen i kjøpekraften skulle dermed ikke tilsi en dobling i boligprisene.»

Når det gjelder prisen på boliger, stemmer det ikke at prisveksten i Oslo er større enn ellers i landet. Over tid er det ingen forskjell på prisveksten i Oslo og de andre større byene bortsett fra Stavanger. Så må en ikke glemme at mange i Oslo har god råd til å kjøpe dyre leiligheter, og at det i tillegg er en rekke økonomiske stimuli for å få noen til å investere nettopp i boliger. Staten lokker med store skattefradrag ved å ta opp lån, og banker lokker med billige lån til boliger. Tempoet i pyramidespillet øker. Attraktive steder som Holmenkollåsen og Aker brygge vil alltid ha høye boligpriser, det er en naturlig følge av at noen steder er det bedre å bo og at noen har bedre råd enn andre.

Statistisk sentralbyrå viser at det heller ikke er sammenheng mellom salgsprisen for en ny bolig og byggekostnadene. Det er tomteeierne som stikker av med størst fortjeneste, og det vil ingen av boligvekstutvalgets foreslåtte nye tiltak med mindre leiligheter, mindre uteareal og mindre lys til leilighetene endre på. Toromsleiligheter i Oslo ble for tre år sida redusert fra et minimumsareal på 40 kvm til 35 kvm, men uten at det er noen tegn på at prisen har gått ned på disse boligene. Boligutbyggere som OBOS, Skanska og Selmer bygger seg også opp stor fortjeneste på nye boliger.

Ikke bare er toromsleilighetene blitt mindre uten innvirkning på prisene, utvalget foreslår også flere toromsleiligheter. Men andelen én- og toromsleiligheter utgjør nå 37 prosent av boligmassen i Oslo. Andelen énpersonshusholdninger øker ikke i Oslo. Dessuten trenger en énpersonshusholdning en tre roms leilighet til å kunne ta imot familie og venner på overnattingsbesøk. Å bygge bare toroms leiligheter i tjue etasjers høye hus er en drøm som boligutbyggerne har, for det gir dem størst fortjeneste. Men det er ikke det boligmiljøet folk i alle andre livsfaser enn studenter ønsker å bo i.

Aftenposten la så seint som 17.11.16 fram tall som viste at 15 810 boliger som var regulert til bygging, ikke ble bygd. Jeg bor sjøl på Ensjø i Oslo som skulle bli en ny boligby, regulert i 2007, men hvor 1700 boliger fortsatt ikke er bygd. Det skyldes at byrådet verken har evne eller vilje til å gjennomføre reguleringsplanen som blir sabotert av særlig en stor tomteeier.

Å bygge med mindre uteareal, mindre sol og mindre leiligheter, er åpenbart å svekke boligstandarden og gi folk flest dårligere boligvilkår. Det skal altså bygges for dårligere helse, som blir en samfunnskostnad på andre offentlige budsjetter.

For mange er det overraskende at både OBOS og Arbeiderpartiet kan være interessert i en slik utvikling av boligmarkedet i Norge. Men OBOS drives i dag som en ensidig profittmaskin med innflytelsesløse medlemmer som ferniss, og Ap har blitt et markedsorientert parti.

Boligpolitikken er ikke bare viktig for oss som trenger et sted å bo. Det er også et økonomiområde som har avgjørende innflytelse på et land og flere verdensdelers økonomi. Den økonomiske krisa i 2009, skyldes feil boligpolitikk med utlån og bygging av for mange boliger. Den boligkrisa ramma også norsk økonomi hardt. Den store økonomiske nedgangen i Norge på 1980-tallet, skyldes også boligpolitikken og finansene som blei sprøyta inn i den.

30. november pekte Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen i en pressemelding på «Desto lengre gjeldsoppbyggingen varer og desto mer boligprisene stiger, desto større blir fallhøyden i norsk økonomi». Dag Einar Thorsen viser til den negative virkninga de statlige stimuliene har på hele den norske økonomien. Økte lånerammer og skattefordelene på investeringene gjør folk til gjeldsslaver, og at disse investeringene etter at boligene er satt opp, verken skaper arbeidsplasser eller skatteinntekter. «Når boligeiendom blir et attraktivt investeringsobjekt, og sparemidler i hovedsak kanaliseres dit, går økonomien glipp av kapital som kunne bidratt til vekst». En bolig som stiger 20 prosent på ett år skaper verken arbeidsplasser, investeringer eller velferd. Bare banker, meglere og utbyggere tjener på denne utviklinga.

Det politiske problemet med boligpolitikken er at vi har en ualminnelig skeiv maktfordeling med en rekke velstående interesseorganisasjoner som tjener store penger på økt boligomsetning og boligbygging med stadig dårligere bomiljø. Disse får gjennomslag for sine økonomiske særinteresser og har ingen organisert motkraft. Ikke noe parti av noen størrelse forstår seg på boligpolitikk, og mediene er heller ikke kritiske nok til å veie opp for denne skeive maktfordelinga.