Sikkerhetsskandalen: Hvordan kan politimesteren, politidirektøren, justisministeren og statsministeren fortsette?

Å gjøre en feil, også en stor, mener jeg ikke i seg sjøl skal føre til at noen skal fratas jobben eller tillitsvervet. Å ikke gjøre feil gjør som kjent bare den som ikke gjør noe. Dessuten bidrar feil både til skjerping og til utvikling og læring. Men det går sjølsagt ei grense for konsekvensen av de feila noen gjør, særlig en stor enkeltfeil. Det har også med noe så subjektivt som «tillit» å gjøre. Mangel på tillit er som en trumf som gjør at en ikke kan fortsette lenger. 

Under Nobelutdelinga, en begivenhet med alle samfunnstoppene til stede, et særlig opplagt terrormål, med mange vakter og mange passeringer med krav til legitimasjon, har altså en person bare gått rett gjennom alle kontrollposter uten å ha blitt stansa, satt seg på reserverte navngitte seter og gått helt fram til personene ved utdelinga. Uten at noen vakter noen gang gjorde noe forsøk på å stanse han. Denne gangen var det ikke en som ville drepe eller skade, verken prisvinnerne, Jagland eller kongefamilien. Men det hadde han altså kunnet gjøre om han hadde villet. Hva om det var en som Breivik?

De som har ansvaret for denne udugeligheten, for udugelighet er den eneste forsvarlige betegnelsen for denne feilen,  må selvfølgelig gå fra stillinga si. Den ansvarlige for denne udugeligheten har vist at han har svikta totalt for den tilliten og den oppgaven han er gitt. Den i Oslo politikammer som hadde det konkrete ansvaret for vaktholdet i Rådhuset onsdag, var stabssjef i Oslo politikammer, Johan Fredriksen (merkelig at en stabssjef har utøvende oppgaver).  Han sa også etterpå at «Dette skulle ikke ha skjedd». Nei, men hvem var som hadde jobben med å forhindre det? Og som ikke klarte denne jobben? 

Fredriksens øverste sjef er politimesteren i Oslo. Hva gjorde han for å forvisse seg om at Fredriksen sørga for at det han blei pålagt å gjøre, faktisk gjorde det? Politimesteren og Fredriksen har ikke instruert vaktene sine i tilstrekkelig grad, en instruksjon de er gitt tillit til og er godt betalt for å gjøre.

Oslo politikammer har vist at de har handlingsevne, særlig med sin trafikkavdeling. Dette er en avdeling der de hater alt som har med sykkel, gående og kollektivtrafikk å gjøre. Oslo-politiets trafikkavdeling prioriterer framkommelighet og parkering for privatbiler på bekostning av alle andre trafikanter. Men å passe på den norske og internasjonale samfunnseliten klarer det samme politikammeret ikke. Jeg kan bare ikke forstå hvordan stabssjefen og politimesteren kan fortsette i jobben. Hvilken troverdighet har de heretter? Når de skal nekte sykling mot kjøreretning og nekter å sette opp gjennomkjøring forbudt-skilt ved bommen på Galgeberg for ulovlig kjøring i Strømsveien?

Politiets øverste leder er politidirektøren, Odd Reidar Humlegård. Han har i følge sin sjef, justisministeren, ikke tatt de signalene han burde om å redusere hjemsending av asylsøkere. Politidirektøren har imidlertid svart på anklagene fra justisministeren med å vise til at ingen av de utsendelsene som er gjort, er i strid med ministerens instrukser.  Likevel, politidirektøren, som følte seg så verdifull at han har omgitt seg med ekstra høyt lønna underordna,  har tydelig vist at han ikke har tatt på alvor arbeidet overfor Oslo politikammer med å sørge for allmenn sikkerhet, og sikkerhet i særdeleshet overfor den norske samfunnseliten. Hvem kan ha tillit til Humlegård etter Nobelskandalen? Når han gir sin støtte til Oslo politikammer for å nekte å forby bilkjøring i Strømsveien gjennom bommen ved Galgeberg?

Tidligere justisminister Knut Storberget ble krevd avgang for sin ledelse av politiet etter Utøya-massakren av både politikere og journalister. Det var lett å påføre han mistillit, så han trakk seg etter en tid. Det er forskjell i konsekvenser av de feil Storberget måtte være ansvarlig for, og de feil nåværende justisminister Anders Anundsen er ansvarlig for. Men ansvarsforholda er like. Anundsen har på spørsmål om utsendinga av asylanter, i Stortinget, skyldt på sine underordna, som som nevnt har tilbakevist de anklagene statsråden kom med i Stortinget. Anundsen har gjort det som skulle til, underforstått. Og beklaga for sine «feil», som han mener politidirektøren har begått, overfor et samla Storting. 

I gamle dager het det at Stortinget kjenner ingen annen enn statsråden for de feil som er begått i statsforvaltninga. Da hjelper det ikke at Anundsen skylder på Humlegård (som tilbakeviser beskyldningene, offentlig, og irettesetter sin egen politiske sjef!). Som Helga Pedersen sa i Stortinget 3. desember: - «Det er statsrådens ansvar til enhver tid å sørge for at de underliggende etatene følger opp den politikken som er vedtatt». Ikke bare statsråden, men en hel regjering måtte gå av som ansvarlig for dødsfallene i gruva i Kings Bay i 1963. Og nå er Anundsen fortsatt sjef for et politi som ikke en gang greier å passe på hans venner i den norske politiske eliten? En sjef som er misfornøyd med sine underordna. Men hva gjør og har Anundsen gjort for å unngå meksikaneren å komme helt fram til prisvinnerme under prisutdelinga?

Anundsen framstår som en veldig ordknapp og «tung» ansvarlig og tillitsvekkende politiker. Men det han i virkeligheten utfører, er bare overflatisk platt og pinlig venstrehåndsarbeid. Hvorfor blir han sittende? Krevde ikke han Storbergets avgang i sin tid? Hvem vil tro på Anundsen nå, når han for eksempel mener at han ikke snikinnfører bevæpning av politiet?

Det er interessant at også statsminister Erna Solberg har lagt til grunn justisministerens anklager mot sine underordna i politiet, og spesielt justisministerens anklager mot politidirektøren i asylsakene.  Må Anundsen gå, må han derfor dra med seg statsministeren og hele regjeringa i dragsuget.

Men der kommer nok politikken inn og overstyrer ansvarsforholdet, slik at disse to regjeringsmedlemmene nok blir sittende. Venstre og KrF vil selvfølgelig ha en regjering som svekker vanlige folks arbeidsforhold. Særlig det mest høyreorienterte partiet i Norge; Venstre. 

Det som er interessant å registrere, er at den regjeringa som markedsfører seg ved å stille de tøffeste krava til de aller svakeste i samfunnet, og som samtidig lar alle de mest udugelige høytlønna ansvarlige toppsjefene bli sittende; — nettopp denne regjeringa går dermed i spissen for å svekke krava til jobben de fremste utøverne og tillitsvalgte i dette samfunnet. Det henger kanskje sammen?