Israel: Militære seire bestemmer den politiske løsninga

Her avsløres hulheten i argumentet «Israels rett til sikre grenser». 

Det dreier seg om daglige arealutvidelser og etterfølgende 

fordrivinger av palestinerne.

En av Oslo-avtalens mest sentrale personer, Terje Rød-Larsen, uttalte i Dagsnytt atten 16. juli at det «på lengre sikt er det helt åpenbart at det bare finnes en politisk løsning på konflikten. Det finnes ingen militær løsning». Rød-Larsen uttalte seg som om han mente Israel-Palestina-konflikten i sin helhet, og ikke bare aktuelle småkriger som den som pågår nå. Da må Rød-Larsen ta grunnleggende feil, for det finnes heller ikke i denne konflikten en egen politisk løsning uavhengig av den militære situasjonen. Den politiske løsninga på den andre verdenskrigen, som alle andre kriger, var ikke en «politisk løsning», men en militær løsning. Rett og slett fordi det er som kineseren Mao Zedong sa: «Den politiske makt  vokser rett ut av geværløpet». Og som militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa: «Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler». Enhver krig avsluttes med politiske løsninger som den militære seierherren dikterer. 

Slik er det også med politikk og krig i Israel. Det er ikke aktuelt for Israel med en eneste meters tilbaketrekking eller oppheving av blokaden av Gaza og Vestbredden. For Israel kan gjøre som de vil med sin militærmakt. Omtrent hver dag siden 1948 har det israelske regimet utvida sitt areal med militære midler og fordrivi palestinerne. Samtidig har de israelske lederne fra dag en i 1948 sagt at de vil forhandle, men forhandlingene har betydd ingenting annet enn at de bare har fortsatt med utvidelsen av sitt område og enda flere fordrivi.  Dette har «verden» trudd på. Særlig alle norske politikere og journalister; fordi Norge og særlig de norske kristne sammen med Arbeiderpartiet ledet* av Haakon Lie har vært en Europas mest ukritiske støttespillere for Israels militære fordriving av palestinerne. At flere når ser de undertrykte og fordrevne palestinerne er bra, men det hjelper dessverre lite når en likevel faller tilbake på det aggressive fundamentet «Israels rett til trygge grenser». 

I verden er det ingen stater som støtter palestinerne. Det gjør bare politisk og militært maktesløse personer og grupper. De har også FN imot seg, for FN lar bare Israel kjøre på. Også i Midt-Østen er alle regimer mot palestinerne, der de blir sett på som en trussel som kan skape intern uro. 

Israel, en av verdens sterkeste militærmakter, og den sterkeste målt i forhold til sine naboland, med deres vilje til å bruke sin makt, vil selvfølgelig ikke godta en annen politisk løsning enn den som står i forhold til sine militære seire og makt. Som alle andre i samme suverene maktposisjon. Målet for det sionistiske regimet har fra første stund vært å omgjøre hele det palestinske arealet til et eksklusivt areal for alle med jødisk religion (sionisme), akkurat slik Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen,  ønsket. Politikerne og statsledere som gjør krav på å være både seriøse og ansvarlige later som de verken ser Israels endelige mål eller de daglige erobringene og fordrivingene av palestinerne. De snakker i stedet om «Israels rett til sikre grenser». Det må være en grunn til det. Hvilken? Venter de på at Israel fullfører sitt mål, og ser fram til å administrere fordrivinga av palestinerne inn i naboland?

En palestinsk stat ved siden av Israel, med full rett til sjølstendighet og det militærapparatet de ønsker seg, vil aldri Israel og dets vestlige støttespillere godta. Areal må i så fall denne palestinske staten få tilbake fra Israel og de aggressive utenlandske bosetterne. Det er kun gjennomføringa av ett krav som kan føre til fred og politiske løsninger, og det er «Oppløs staten Israel».  Det vil si å lage en ny palestinsk stat der alle som bor på arealet har rett til å bo der med like rettigheter uavhengig av livssyn. Det er utenkelig i dag at det skulle bli enighet om en slik politisk løsning. Og vanskelig å se for seg gjennomføringa av et sånt prosjekt om FN med militærmakt skulle slutte seg til en slik politikk. Men et oppløst Israel kan bli resultatet av en virkelig omfattende og voldsom krig der alle Midt-Østens stater og flere stormakter har deltatt. 

At vestmaktene har latt Israel ture fram og premiert dem med Nobels fredspriser, er en sak opprører folk i Midt-Østen, og som er en viktig bidragsfaktor for rekruttering til de mest ekstreme og voldelige islamske organisasjonene. Den omfattende vestlige støtten til Israel utvikler også alminnelig muslimsk hat mot ikke bare Vesten, men også mot andre religioner og særlig den jødiske på en måte som likner på rasisme. 

Kanskje kan krigen om Palestina bli den konflikten som utløser den tredje verdenskrigen. (En ny verdenskrig vil også løse mange av problemene i verdensøkonomien).

Så kan jo Terje Rød-Larsen holde seminar om politiske løsninger mens krigen pågår.

* Haakon Lie hadde aldri posten som partileder i Arbeiderpartiet. Han var svært lenge generalsekretær i partiet. Jeg betrakter han som lederen innad i Arbeiderpartiet, den som la forutsetningene for partiets politikk i Israel-spørsmålet. Han var svært aktiv for Israel som generalsekretær.