Ball-ade: Kort ball, lang ball og stikkball

Denne epistelen blei trykt i Klassekampen i mai 1998 (sannsynligvis 9. mai), som et lite «sideblikk» på en del fotballbegreper. Som det at den samme ballen plutselig kan skifte fra å være hard til å bli løs, og at spillerne «går på løp». Den gjengis her, 16 år i ettertid, til mulig glede for dem som synes at det blir for mye fotball på tv og i aviser nå.

Som en vil se av tabloidenes forsider, har seriefotballen i Norge kommet i gang. Dermed også mange merkelige uttrykk.

Hvis Rosenborg knuser Lillestrøm, Lillestrøm slår Vålerenga og Vålerenga slår Brann: Hva blir da resultatet mellom Brann og Rosenborg? Om det ulogiske hadde skjedd at Brann slo Rosenborg, så vil forståsegpåerne på forklarende vis si til oss ukyndige: Det er fordi ballen er rund!

Men det kan da vel alle se, at alle baller er runde! Det hører jo med til alles barnelærdom, vi som ikke har sett en amerikansk fotball, i hvert fall. Men så enkelt er det ikke. Idrettens framgang følger det imperialistiske Norges framgang. Dermed tvinger idrettens faguttrykk seg inn i norsk dagligtale. Legg da merke til at ballen ikke lenger er så rund som en skulle tru. Kommentatorene snakker i løpet av den samme kampen gjentatte ganger om «lang ball» og «kort ball», enda det stort sett er den samme ballen de spiller med. Og er den en annen ball, er det helt lik og like mye godkjent av dommeren. Når en spør eksperter får en vite at lang ball og kort ball ikke betyr at det har blitt endringer i ballens tilstand, at den har blitt tråkka på eller har blitt brukt som kollisjonspute eller noe sånt. Tilsvarende for «høy ball» og «lav ball», eller «løs ball» og «hard ball». Det er måten ballen blir brukt på av spillerne som ligger bak disse merkelige beskrivelsene av ballens tilstand.

Fotballmåla blir påstått å ha et kort hjørne og et lengste hjørne. Men fotballhjørnene er helt like, fordi målet er sprikra eller sveisa fast. Men det er hun med ballen som bestemmer hva som er det lengste hjørnet. Får en spiller på den andre sida av målet ballen (enten ballen er «kort», «lang» «lav», «høy» «løs» eller «hard»), blir det korte hjørnet plutselig det lengste. Ikke rart at fotball er spennende.

Gå-fotball har blitt historie. Nå kombinerer spillerne det umulige: De «går på løp». I kampens hete kan det gå så langt at en spiller «kommer på løp», ja mange spillere flere ganger i løpet av den samme kampen. Dette er ikke et opplysningsinnslag innen kroppenes mer spennende tildragelser, men det kan kanskje ha offentlige kriminologisk interesse, som et hittil lite påakta overgrepsområde. Det kan jo umulig bety noe så enkelt som å løpe, etter at Finn Erik Vinje har kjempet mot substantivsjuken i tiår. Eller har det skjult seg noe i «bakrommet», et rom som i følge ekspertene stadig innredes på den åpne og for alle oversiktlige fotballbanen?

«Og det er ikke over ennå», som Olsen sier. Ikke redaktør, men kulturredaktør i Aftenposten, Per Egil Hegge, har på sitt sedvanlige inngående vis i en fotballanalyse slått fast at trener E. R. Olsen er en fiasko for fotballen og en skam for Norges anseelse i utlandet. Det er på ingen måte usannsynlig at denne knusende dommen skyldes at Olsen offentlig tok avstand fra USAs og Vestens massemord i Kambodsja og Vietnam, og til og med protesterte mot Verdensbanken mens han var på samling med landslaget. Fordi Olsens resultater har vært gode i de siste åra, har Hegges ekspertkommentarer uteblitt. Men går det dårlig med Olsens menn i Frankrike, blir det nok liv i Hegges tastatur igjen. Kanskje vil da Hegge triumferende trekke fram sin gamle støttespiller Soltsjenitsyn. Og kanskje kommer tsaren?

Hvorfor blande Hegge inn i denne ball-aden? Klart off-side, og bak mål? Verken en krossball, eller en flopasning, som kulturredaktøren synes er så uestetisk. Nei, dette er nok heller en liten stikkball. Og stikkballer, de er ikke runde. Men uten spisskompetanse blir det heller ikke mål.

Etterord i dag:
Fotball VM i Frankrike i 1998 var det VM-et da Rekdal skåra på straffe og Norge slo Brasil og gikk videre til gruppespillet. Det var da politisk vanskelig for Hegge å følge opp angrepene på Drillo med «skam» for Norge, så Hegge fulgte klokelig ikke opp kritikken på en stund.