Er Hamas politikk det viktigste, eller forholdet mellom okkupant Israel og okkuperte palestinere?

Israel og USA anklager Hamas, det gjør Terje Rød-Larsen og Frps stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde i Klassekampen i dag. Organisasjonen med det meningsløse navnet «Med Israel for fred» (MIFF), (med tanke på hva de går inn for), bruker i et innlegg Rød-Larsens argumenter: Hamas er politisk svakt internt på Gaza-stripen, det er et tyrannisk regime, det er undertrykkende, det respekterer ikke menneskerettigheter, det er summariske henrettelser, kvinneundertrykkelse, minoriteter som kristne undertrykkes osv. MIFF viser til at Egypt, Den arabiske liga og Israel har inntatt felles standpunkt mot Hamas, og legger til at det er Hamas som har valgt å trappe opp konflikten.

Hamas fikk flertall i valget i 2006 i de okkuperte palestinske områdene. Hele Vesten, Fatah, og Israel fratok Hamas valgseieren. Samtidig kan det ikke være tvil om Hamas i dag utfører både summariske henrettelser og er kvinneundertrykkende. Det er vanskelig å argumentere for at Hamas ikke er et tyrannisk regime. Og fører en politikk som på ingen måte kan støttes. Men er det dermed klart at Israel har rett til å gjennomføre sin opptrapping og sine angrep, eller kan bidra til å kunne si at Israels siste krig er forståelig?

Det som er politisk nytt i det siste er den palestinske samlinga mellom Hamas og de andre palestinske organisasjonene. Hamas har beveget seg politisk og lagt mer vekt på palestinsk samarbeid. De frykter kanskje også politisk konkurranse fra enda mer ekstreme islamister. Det er et politisk tilbakeslag for Israel at palestinerne samarbeider politisk og ikke slåss seg imellom. Konflikten blir mellom palestinerne og Israel, og ikke mellom Israel og Hamas, og det er åpenbart en lite gunstig politisk situasjon for Israel. Det er mer riktig å se krigen som et forsøk fra Israel på å gjenopprette den tidligere og for Israel gunstigere politiske situasjon.

I Klassekampen i går skriver Ebba Wergeland et innlegg under tittelen «Gaza er Palestinas Telavåg» blant annet: «…startet med etableringen av den palestinske samlingsregjeringen. For sioniststaten er palestinsk enhet en større trussel enn Irans bomber. Israel kunne håndtert drapene på de tre israelerne som en kriminell handling med ukjent gjerningsmann. Det skjedde i et område der okkupasjonsmakten selv stod for sikkerheten. I stedet ga Israel Hamas skylda, og gikk til angrep på alt som kunne knyttes til dem. Hundrevis av palestinere ble arrestert. Men den palestinske enheten holdt. Derfor kom angrepet på Gaza.» Wergelands beskrivelse virker sannsynlig, når en også tar hensyn til hennes inngående kjennskap til palestinsk politikk og historie.

Wergeland peker ellers på et kjennetegn for israelske angrep og stadige arealutvidelser: «Israel forteller alltid historien slik at deres handlinger blir gjengjeldelser og selvforsvar, utløst av palestinske overgrep. Alle deres invasjoner er blitt forklart med enkelthendelser … På samme måte er krigene mot Gaza alltid «svar» på palestinske angrep.»

Det ulike maktforholdet mellom Israel og Hamas gjør at Hamas sin islamske religion og tyranniske praksis er underordna. Hadde det dreid seg om likeverdige parter, vil det være feil å støtte noen av dem. Men det dreier seg om en okkupant og en av flere representanter for okkuperte. Okkuperte har rett til å gjøre motstand. Okkupanten Israel er militært fullstendig overlegen og bruker makta nådeløst, mens noen av de okkuperte forsøker seg på ubetydelig militær motstand. Det er derfor okkupasjonsmakta Israel må bekjempes og tvinges tilbake. Israel driver i tillegg folkefordriving og misbruk av makt.  (Staten Israel må oppløses).

Oppsummering:

De som i dagens situasjon peker på Hamas (anklager Hamas), er enten bevisst ute etter å støtte Israel, slik som «Med Israel for fred» og Terje Rød-Larsen er. Eller støtter Israel likevel, ufrivillig.