Oslos nye sykkeldirektør: Sykkel på andres vilkår, dvs ingen ting

Noen har bedt meg søke på den nye stillingen som Oslos sykkeldirektør. Det har jeg bevisst ikke gjort. Ikke fordi det ikke er en viktig og interessant stilling, og ikke fordi jeg er helt fremmed for problemstillingene i samferdselssektoren og politiske prosesser. Men for det første ville samferdselsbyråden neppe jubla over en søknad fra meg. Viktigst er likevel at jeg ikke på noen måte tror at den nye sykkeldirektøren kan få til en avgjørende forbedring for syklistene i Oslo.

Jeg må innrømme at jeg tror at byrådet, samferdselsbyråden og hele bystyret gjerne kan tenke seg best mulig forhold for syklistene i Oslo. Men det er på ett vilkår: Sykkeltiltakene må ikke hindre eller utfordre en eneste annen interesse. For det er det ikke politisk stemning for. Det er sykkelinteressenes konkurrenter som kan mobilisere støtte for sine interesser — mot syklistene. Det vet politikerne. Disse interessene kan ikke utfordres og overkjøres, det er ikke politisk mulig. Derfor har det ikke blitt noen gjennomgående sykkelvegnett eller andre gode løsninger i Oslo siden 1970, tross alle planer og løfter. Situasjonen er ikke på noen måte politisk endret. Dette blir forutsetningene for den nye sykkeldirektøren.

Oppgaven til den nye sykkeldirektøren i Oslo blir å begrunne og forsvare hvorfor det ikke kan bli noen bedring eller maksimalt tredje klasses løsninger. På sånne vilkår kan ikke sykkeldirektøren bli noen pådriver for sykkeltilrettelegging i Oslo.