Illusjoner om Ap og LO

Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag:

På forsida hevder Klassekampen 17. april at «LO-toppene Roar Flåthen og Jan Davidsen Får beholde makta i Ap». Også i artikkelen inne i avisa om denne saka, hevdes det videre «På vei ut av LO, blir i Ap». Oppslaget og artikkelen gir inntrykk av at LO har makt i Ap, og kanskje over. 

Ap kan nok tape noen avstemninger i LO, men realiteten er uten tvil slik at Ap kontrollerer LO. Det velges ikke tillitsvalgte på toppnivå som ikke klart har vist at de er lojale mot hovedlinjene i Aps politikk. Partiboka til Gerd Liv Valla var det avgjørende for hennes LO-karriere, rett inn på toppnivå i NTL og derfra videre til LO-toppen. Langt ned i nivåene er tillitsvervene forbeholdt Ap-medlemmer, og de som ikke er det utvikles til støttespillere av Brundtlands og Stoltenbergs markedsliberalistiske politikk. 

Rett nok går Ap-ledelsen på noen tap i LO. Ap har ytterst sjelden (bare en gang?) måttet finne seg i en forbundsleder som ikke var Ap-medlem; Per Østvold i Transportarbeiderforbundet, SV-medlem. Og LO-kongressen sa nei til EU-medlemskap i 1994. Men dette er mer å betrakte som arbeidsuhell i en organisasjon som Ap kontrollerer og i betydelig grad finansieres av. 

Når de sosiale og økonomiske konfliktene nå skjerpes, er det ingenting som tyder på at personene i LO-toppen lar lojaliteten til interessene til medlemmene i LO trumfe lojaliteten til politikken til sitt eget parti. Den politiske betydningen av partilojalitet er for øvrig en underkjent faktor i norsk politikk og samfunnsliv.