Berlinmuren 50 år - skammens mur eller bare en stengt statsgrense?

I dag for 50 år sida ble Berlinmuren reist. En mur som stengte grensa mellom østblokk-landet DDR (Øst-Tyskland) og de vestlige kontrollerte delene av Berlin, som lå inne i staten DDR. Flyttinga av arbeidstakere fra øst til vest i Berlin ble dermed stansa, og selvfølgelig også flukten fra øst til vest.

Dagen vil først og fremst bli markert som en seierens dag for det kapitalistiske vest og selverklærte demokrati. De forventete kommentarene fra forbundskansler Angela Merkel og forbundspresident Christian Wullf er kanskje ikke av de mest interessante perspektivene. De er ikke til å unngå, sjøl om det må virke som litt merkelig selvskryt nå som kapitalismen er oppe i så mange alvorlige kriser og kriger. Men sånn er det nå en gang.

Et annet, men ikke så viktig perspektiv er at muren lot seg bygge uten at noen agenter eller presse fikk vite om det, eventuelt at agentene ikke kunne gå videre med opplysningene av hensyn til å fortsette å kunne være spioner.

Berlinmuren er omtalt som Skammens mur, en betegnelse som for eksempel Israels mur i Palestina ikke blir omtalt som. Noen av de sterkeste kritikerne av Berlin-muren er nemlig også blant de sterkeste tilhengerne av Israels mur. Det er særlig det at en by blir delt omtrent midt i byen, som har vært det påstått oppsiktsvekkende. Den markerte skillet av to ikke bare ulike økonomiske systemer, men også som en følge av to konkurrerende supermakter i verden. Skam er et negativt ladet ord som har til hensikt å omtale motparten negativt.

Det delte Tyskland, som Europa for øvrig, var et resultat av Hitler-Tysklands militære nederlag. Sovjet erobret Berlin og lengre vest av det gamle Nazi-Tyskland. Fordi vestmaktene ikke prioriterte å sette inn nok soldater tidlig nok til å knuse Hitlers regime. «Amerikanerne og britene hadde rundt 400 000 døde hver, mens Sovjetunionen mistet 27 millioner», skriver Laurence Rees, kreativ leder for BBC TVs historiske programmer, i boka «Bak lukkede dører. Stalin, nazistene og Vesten» fra 2008. Churchill mente som kjent at raskeste vegen til Nazi-Tysklands hjerte i Berlin gikk gjennom Afrika…Den ellers så brutale, men også realistiske Stalin, var naiv nok til å tro at Tyskland etter krigen skulle bli et nøytralt land mellom øst og vest. Derfor ga han fra seg en del av Berlin, helt unødvendig militært sett. Da den vestlige delen av Tyskland ble innlemmet i den vestlige sfæren, ble staten DDR (Deutsche Demokratische Republik) opprettet, en klart uselvstendig stat kontrollert av Sovjetunionen.

Det var i 1949, fire år etter krigen, at restene av det tyske kommunistpartiet fra før krigen og noen andre, særlig sosialdemokrater, aksepterte å opprette staten DDR på sovjetiske bajonetter. DDR var en stat med 17 millioner mennesker, og ble en av Øst-Euopas mest vellykka Sovjet-stater.

DDR trakk til seg radikale og sosialistisk innstilte mennesker, som Bertolt Brecht og Stefan Heym, som heller ville leve i DDR uten fulle politiske rettigheter enn i Vest-Tyskland. Men mange ville også ut av DDR. Både fordi de ikke likte systemet og kom på kant med myndighetene og blei overvåka, og fordi noen fant ut at de kunne tjene bedre ved å flytte til Vest-Tyskland, der alle som flykta fra øst ble tatt imot som fullverdige borgere. (Noen av «flyktningene» var også DDR-spioner). Mange flyktet med livet som innsats, og mange ble også drept under flukt. Før muren blei oppretta hadde 2,7 millioner mennesker forlatt DDR. Fire dager før Muren blei bygd, var det hele 1 926 som flykta, det høyeste noensinne på en dag.

Grensa mellom øst og vest i Europa, og grensa mellom øst- og vest-Tyskland var stengt for utreise fra øst. Overgangen i Berlin eneste vegen ut. Berlinmuren var egentlig ikke noe annet enn en statsgrense. De er jo ofte kontrollert av alle stater. Avdøde universitetslektor i statsvitenskap, Jens A. Christoffersen, sa en gang i radio at muren tross alt ikke var noe annet enn en grense. Uten at han selvfølgelig ville forsvare DDR-myndighetenes praktisering av grenseovervåkinga. Også Die Linke peker på på dette, men sier i sin historiske kommisjon (ja, partiet har det!), at dette ikke kan forsvare praktiseringa av DDR-grensa. De skriver det slik: Demokratisk sosialisme trenger flertall og kan ikke bli påtvunget. Berlins borgermester, Klaus Wowereit, er veldig imot enhver form for forsvar eller heroisering av Muren. For han er det viktig å peke på det nå, ettersom rundt 10 % av tyskerne i dag er for Muren, mens i alt 25 % ikke bare ser negativt pä den.

Det var kanskje de best utdanna, de som kunne få godt betalte jobber i vest, som ville ut. Men hvorfor var det ikke motsatt, at arbeidsfolk i hele Vest-Europa stod i kø for å emigrere til DDR? Hvorfor er de påståtte sosialistiske stater i en øy av kapitalistiske stater som må holde sine innbyggere innestengt, hvorfor er det ikke omvendt? Når folk ikke vil bo der, da får en heller vente med et annet økonomisk system enn kapitalismen.

I Berlin i dag er avisene selvfølgelig svært opptatt av denne begivenheten. Berliner Morgenpost skriver om Murens fall som en av de viktigste øyeblikk i Tysklands historie. Javel, ja. Das muss man sagen....Det er forståelig med oppmerksomheten fra Berlins hegemoniske sjikt om Muren, men den er veldig nærsynt, og lite prega av et helhetssyn. Nazismen, Hitler og verdenskrigen, forutsetninga for delinga, er ikke-eksisterende. Heller ikke supermaktenes kamp om verdensherredømme er noe interessant bakteppe. Da blir historia om Murens bygging og fall omtrent den turistattraksjonen den til vanlig er.

Plakaten til partiet KPD, Kommunistische Partei Deutschlands, gikk inn for et samla Berlin i en uavhengig tysk sosialistisk stat. Ikke akkurat realistisk, men likevel en riktig parole ?