Forsøket på isoleringa av Sverigedemokratene har ført til at Sverige i realiteten har en samlingsregjering

Det er mye snakk om demokrati, om det er eller ikke, avtalen som er inngått mellom høyresida og sosialdemokratene i Sverige. Som Christian Tybring-Gjedde hevder om avtalen i Klassekampen 30.12.14 at den ikke er. Professor Frank Aarebrot omtaler det imidlertid som en typisk svensk løsning, uten at det er til å forstå for meg hva «en svensk løsning» skulle innebære. På årets siste dag skryter Snorre Valen av avtalen som fast spaltist i Klassekampen. Det kan han gjøre når han ikke er opptatt av å hjelpe USA med bombing av stater og regimer de ikke liker, for å etterlate samfunn i kaos. Valen skriver at avtalen gjør at SD «ikke fritt får herje med det svenske demokratiet», og at det er bra at Sverigedemokratene (SD) holdes unna politisk makt, og at de andre partiene nå har sikra seg mot at de holdes «som gisler av Nordens mest ytterliggående parti er ikke veien å gå».

Snorre Valen har helt rett i at det ikke er noe udemokratisk å gjøre en slik avtale som de andre partiene har gjort. Men heller ikke han nevner at poenget er at Sverige nå i realiteten har fått en samlingsregjering mellom de to hovedfløyene i svensk politikk. De har blitt enige om politikken som regjeringa skal føre, men det er bare det at den ene avtalepartneren i det politiske samarbeidet ikke har fått regjeringsposter, slik samarbeidet er organisert i Tyskland. Og som kanskje ville være naturlig også i Sverige slik avtalen er utforma.

Dette viser nok en gang at de politiske forskjellene mellom Alliansen og Sosialdemokraterna, mellom det som kommentariatet kaller blå og rød blokk, er nær ubetydelige. Som de er i Norge, i Danmark og i hele Europa. Behovet for sosialdemokratisk politikk er rett og slett borte når trusselen om et sosialistisk samfunn ikke lenger finnes. De svenske sosialdemokratene vil sitte i regjering og styre med budsjettet til Alliansen, og alliansen har lovt at de skal stemme for et sosialdemokratisk budsjett til neste år. Men denne politiske klargjøringa vil de prøve å holde skjult for folk flest, og kommentariatet hjelper dem sjølsagt så godt de kan.

Alt dette er gjort for å vise for Sverigedemokratenes velgere at å stemme på dem er bortkasta, de vil ikke få noe å si likevel. Det er som nevnt ikke noe udemokratisk med dette, trass i at «I en Sifo-mätning tyckte 34 procent att decemberöverenskommelsen var odemokratisk.» Men det er høyst tvilsomt om dette virker slik den reelle svenske samlingsregjeringa har tenkt seg, eller som det er riktigere å si: den svenske politiske eliten.

For det første vil Alliansen kunne komme opp i noen problemer. Så lenge Sverigedemokratene utenom sin innvandringsmotstand holder seg til tradisjonell borgerlig økonomisk politikk, kan de tvinge Alliansen til å stemme mot seg sjøl for at de skal holde avtalen med sosserna. For eksempel et mistillitsforslag mot regjeringa Löfven, da blir Alliansen tvunget til å gi inntrykk av at de hvertfall indirekte støtter regjeringa med en politikk de påstår å være imot. Det vil ikke gjøre noe godt for dem, vel?

Taktikken er å gjøre Sverigedemokratene enda mer spedalske. Det har ikke lyktes hittil, men kan jo lykkes nå. Men hva om SDs fleste velgere, og enda flere andre, reagerer på denne kriminaliseringa? Det svenske meningsmålingsinstituttet SIFO, oppsummerer desembermålinga  slik: «Sverigedemokraterna når sitt valresultat på 12,9 procent. Tittar vi bara på sista veckan kan vi se att diskussionen om Björn Söder inte haft några negativa effekter på nuvarande väljare, snarare hamnar de på över 13 procent sista veckan och lägre under föregående vecka.

Det går mycket bra för partiet bland LO medlemma. Nu röstar var fjärde LO medlem på Sverigedemokraterna. — På svensk landsbygd är det var femte som röstar SD.  Man är nästan dubbelt så stora som Centerpartiet på landsbygden. Bara S är större med 30 procent av väljarna bakom sig. I Skåne och Blekinge är det 22 procent som säger SD när vi frågar om partisympati.»

Det spørs om ikke den svenske «samlingsregjeringa» med de fraværende statsrådene har begynt i motbakke? Men Vänsterpartiet kan vel hjelpe godt til, og be om hjelp fra Norge, fra SV og Rødt, for eksempel?

Svar på motinnlegg: Grenseløse løsninger og Grenselaus kunnskapsløyse

Men Reehorst ga seg ikke, kom med et nytt innlegg 18.12.2014. Samtidig meldte leder av Voss Raudt, kommunestyremedlem i Voss og lokal flyktningarbeider i Voss, Bjarte Kaldestad, seg med innlegg mot meg. Først kommer Reehorsts og Kaldestads innlegg, før mitt svar til dem begge som kom på trykk 31.12.2014.

Reehorsts tredje innlegg i Klassekampen om åpne grenser 20.12.14:

Grenseløse løsninger

Ove Bengt Berg (19.12.) er mer bekymret for velferdsstaten i Norge enn han er for lidelsene til de asylsøkerne som prøver å nå Europa. Det er han jo ikke aleine om – det styrer hele asylpolitikken i Norge. Men mitt poeng er at hvis det blir en normalsituasjon å kunne reise hvor man vil over hele verden, vil det bli mindre attraktivt, på den måten at de som i dag er desperate og kontakter smuglere, sjøl vil kunne ta ansvaret for en evt reise - den er legal og kontrollerbar for vedkommende. Reisen kan da gjøres når som helst og etter eget valg, én gang eller flere ganger, og «tvangssituasjoner» avverges – slik det har skjedd i forhold til åpningen av grensene i Europa.

Reklamen bruker hyppig metoden «Siste sjanse!» Om ikke Ove Bengt Berg noen gang har følt seg «tvunget» til å gjøre noe han er usikker på om er riktig for seg sjøl, fordi det er en «engangs-sjanse», har i alle fall mange andre gjort det. 
Åpnes grensene, vil denne «tvangssituasjonen» bli historie – og med det vil kriminaliteten og volden i forbindelse med slike reiser, reduseres kraftig. «Flukten» blir en reise for å finne seg en jobb, og lykkes de ikke første sted, f eks i Norge, har de mange andre muligheter. 
Det forutsetter sjølsagt at resten av Vest-Europa følger etter Norges eksempel. Det ville kanskje ta litt tid, det skal jeg villig innrømme. Men den utfordringen må vi kunne ta, ved å starte med å følge Sveriges eksempel.

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV

Bjarte Kaldestads innlegg 24.12.14:

Den grenselause kunnskapsløysa, kalte han sitt innlegg mot meg. Redaksjonen ga det imidlertid tittelen 

«Det største problemet»

I eit motinnlegg til Elisabeth Reehorsts her i avisa 17.1214, skriv Ove Bengt Berg mellom anna at det norske arbeidsliv ikkje kan ta imot uutdanna folk frå land som Etiopia og Somalia. I grunngjevinga si nyttar han mellom anna statistikk som syner at folk frå enkelte land slit meir enn andre med å komma seg i arbeid. Vidare blandar han dette saman med statistikk på arbeidsinnvandrarar, og gjer også eit poeng ut av at norske arbeidsledige vert skadelidande. 

Vel, lat oss fyrst slå fast at det å vera flyktning er noko ganske anna enn det å vera arbeidsinnvandrar.  Og la oss slå fast at langt ifrå alle afrikanarar er uutdanna. La oss vidare slå fast at dei aller fleste med utanlandsklingande namn som søker på ledige stillingar aldri vert kalla inn til intervju. Dette er veldokumenterte fakta, som også burde ha vore med i innlegget til Berg.

Som flyktningarbeidar er eg i møte med desse utfordringane kvar dag. Eg ser folk som har flykta frå heimlandet sitt av politiske årsaker, folk med både master og doktorgrad frå «godkjende» universitet. Eg ser korleis desse folka søker på 100-tals ledige stillingar, utan at dei får så mykje som eit einaste svar. Eg ser og korleis analfabetar lærar seg språket på mindre enn 2 år, og at dei aller fleste går vidare på grunnskule og vidaregåande skule. Sjølvsagt er det fleire områder i måten den norske stat har innretta seg på i møte med flyktningane som kunne gjort mottaket i kommunane lettare på, men dette er likevel ikkje hovudproblemet.

Problemet er ikkje at flyktningar ikkje ynskjer seg arbeid, problemet er heller ikkje at den norske stat er «snill» og tek imot flyktningar utan utdanning. Det aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utandlandsklingande namn.

Bjarte Kaldestad

Mitt svar i Klassekampen 31.12.2014:

Sluttreplikk:

Jeg avslutter med dette diskusjonen med Elisabeth Reehorst, og Bjarte Kaldestad. Jeg synes det er fint om diskusjonen om årsak til flyktninger, asylsøknader og folkevandringer til Europa og Norge kan fortsette. Særlig hvis diskusjonen kan tallfestes bedre om hvor mange Norge skal ta imot, til hvilken kostnad og ikke minst hvilke følger det skal ha for århundrelange opparbeida nasjonale tradisjoner. For eksempel krava om hvor mye norske barnevernsregler og norsk likestillingspolitikk skal endres for at innvandrerne skal slippe å tilpasse seg norske tradisjoner.

Når det hevdes at innvandringa til Norge er liten, så stemmer ikke det. Norge er på annenplass i Europa for innvandring, bak Sveits og foran nr seks Sverige, i forhold til antall innbyggere. Og: Innvandrerne utafra Europa kommer først til Hellas, Italia, Portugal og Spania, men dit vil ingen av dem og de tas ikke imot der. De vil til Nord-Europa.

Schengen-systemet gir enhver som har kommet til ett land i Schengen, rett til å reise overalt i Schengen-området. Dit det lønner seg mest for dem. Som Paul Collier hevder, denne EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrerne til å ofre livet. Og jeg vil legge til: gir menneskesmuglerne et godt salgsargument. Flere liv hadde nok vært spart om alle visste at de blir returnert uansett om de kommer levende over Middelhavet.

Til Rødts kommunestyremedlem og flyktningmedarbeider Bjarte Kaldestad, vil jeg innrømme: Ja, jeg ser ingen grunn til å akseptere å dele innvandrerne inn i juridiske termer. Hvilken kategori innvandrerne kan påberope seg er uinteressante i forhold til deres økonomiske og kulturelle krav. Kaldestad konkluderer sitt innlegg med at det «aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utanlandskklingande navn». Det er en udokumentert påstand, men en tradisjonell moralsk ønskeposisjon å innta. Men med den påstanden, undertegnet som kommunal flyktningarbeider, har han vel ikke gjort det lettere for seg overfor «nordmenn i leiande stillingar» å hjelpe flyktningene til å få arbeid?

Grenseløs moralisme: Reehorsts svar, og mitt til henne: Én lik — fattig — verden?

Elisabeth Reehorst svarte på min kritikk av henne, Grenseløs moralisme, i Klassekampen 18.12.2014, under overskriften «Verden er én, Berg»:

Ove Bengt Berg (17.12.) påpeiker at jeg på tross av at det er blitt slik at innvandrere som krever lite lønn blir utnyttet av kapitalistene og at det er en uheldig utvikling, så ønsker jeg at også grensene rundt Europa skal åpnes. Og at jeg ønsker at det ressurssterke og relativt tynt befolkete og oversiktlige Norge bør være det landet som går i spissen for å åpne grensen. 

Han har mareritt om 100 000 afrikanere hvert år. Jeg spør: Kom det 100 000 søreuropeere da den økonomiske krisen var på det verste?

Det viktigste Berg har «oversett», er at åpne grenser må medføre et ansvar på linje med det europeiske arbeidstakere har – i alle fall tilnærmet. Så lenge de jobber i Norge er de sjølsagt dekket av våre offentlige goder. Men de kan definitivt ikke «få svært godt betalt for å gjøre ingenting i tiår. 

Det er jo mye av poenget. Hvis de ikke søker og får asyl, er sjølforsørgelse en forutsetning for å bli her. Ellers får de reise videre eller heim igjen – med mulighet for seinere å komme tilbake. Erfaringen tilsier at de fleste som kommer på den måten, vil være ressurssterke – poenget deres er oftest å kunne forsørge sin familie i heimlandet.

I 2013 flyttet 35 700 mennesker fra Norge.

Den viktigste årsaken til at folk velger et bestemt land, er tilknytninger – mange vil dit de har kjente/familie som kan hjelpe dem i gang. Lykkes de ikke, vil det ryktes – det er utrolig hvordan slikt sprer seg. Da vil det komme færre.

Det er opp til oss nordmenn å få kontrollmekanismene i arbeidslivet på plass, slik at alle som får jobb får skikkelige og trygge arbeidsforhold.

At jeg ikke kan sitte stille og vite at vi er medansvarlige i den beinharde grensekontrollen ved Schengen-grensen; at jeg ikke vil være medansvarlig for tusener som drukner i Middelhavet, er ikke moralisme, slik jeg ser det. Det er å ta ansvar for mer enn vårt lille kikkhull her oppe i det høye nord; å forstå at verden er én.  

Elisabeth Reehorst

Medlem av SV  

Dette svarte jeg henne, og svaret kom på trykk 19.12.2014:

Én lik — fattig — verden?

Klassekampen ga innlegget overskriften «En verden, flere stater». 

Avisa illustrerte artikkelen med et bilde av en globus, og ga det bildeteksten «SOLIDARITETEN: Har grenser». Med en snert, innrømte de. Jeg likte ikke den snerten, og mener at det ga et uriktig inntrykk av meningene mine. Avisa mente det måtte være klart at dette ikke var mine synspunkter, og avviste en presisering.)

Jeg har ikke mareritt, men savner fortsatt Reehorsts argumenter for at hennes ønskete innvandring vil endre samfunnsforholda for 1,1 milliarder afrikanere, eller andre i verden. Jeg registrerer at Reehorst ikke vil innse at det er økonomiske grunner til at så mange arbeidsløse innvandrere blir boende i Norge. Da kan hun heller ikke forstå at dagens velferdsordninger settes under press.

De afrikanske utvandrerne jages ikke forsvarsløse til Middelhavet av mitraljøser eller av SV-støttete vestlige bombefly for å kaste seg i robåter og på treplanker. De rikeste lar seg lokke og overtale av skruppelløse bedragere. De mange drukningene er tragiske og må forhindres. Det beste tiltaket vil kanskje være å stanse dem med en gang, før de kommer ut i åpent hav.

Reehorsts avgjørende argument er at vi må «forstå at verden er én». Men verden er ikke én, den er delt i stater. Disse statene har bidratt til demokrati og velferd innafor grensene, som i Norge. Norsk velferd er kjempa fram i strid, men fem millioner nordmenn kan ikke finansiere de samme ytelsene for 500 millioner europeere, eller enda flere over hele verden. For da blir det som de mektigste vil: norske velferdsordninger fjernes og de fleste i Norge blir fattigere.

   

Svensk politisk elite: Bygger politikerforakt

De ledende politiske kreftene i Sverige var sterkt misfornøyd med resultatet av det siste valget. Det som blir omtalt som den «rød-grønne» blokka vant flere mandater enn den en blåere Alliansen som hadde styrt Sverige i to riksdagsperioder. Partiet som er imot den svenske innvandringspolitikken, Sverigedemokratene (SD) og som blei anklaga for historiske og aktuelle bånd til nazismen, dobla sin oppslutning til nesten 12 prosent oppslutning.

Sosialdemokratene danna likevel regjering med Miljøpartiet etter å ha droppa å ta med Vänsterpartiet i regjering. Og utarbeida et budsjett. Først stemte de rødgrønne, Alliansen og SD på hvert sitt budsjettalternativ. Men da ingen av disse forslaga fikk flertall, ble det ny avstemning mellom de to forslaga som fikk flest stemmer, og da stemte SD for Alliansens forslag. Den sosialdemokratisk leda regjeringa fikk dermed et «borgerlig» budsjett å styre etter.

Men det var ikke noe problem for sosialdemokratene, de ble sittende og ville styre med dette «borgerlige» budsjettet, som om den var en regjering fra Alliansen.

I stedet var sosialdemokratenes politiske løsning å skrive ut nyvalg. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor. Lite tyda på at SDs oppslutning, det som blei sett på som det egentlige politiske problemet, skulle reduseres vesentlig. Det var ikke en gang sikkert om sosialdemokratene sammen med Miljøpartiet og Vänstern skulle få flertall etter nyvalget.

I går ble det altså klart at det er sonderinger mellom sosialdemokratene og Alliansen om tiltak som kan gjøre det mulig for den sosialdemokratiske statsministeren Stefan Löfven å trekke tilbake forslaget om nyvalg. Forslaget går dels ut på å gjøre det ulovlig å stemme to ganger på et forslag til budsjett; først sitt eget og deretter på ett av de to som fikk flest. Dette, som det hevdes, for å unngå å bli styrt av et lite parti på vippen. Men et lite parti kan jo fortsatt stemme med en større blokk første gang, slik at SD kan stemme for Alliansen i første omgang. Dernest forhandles det om en avtale mellom sosialdemokratene og Alliansen om at for 2015 skal sosialdemokratene styre etter en borgerlig politikk, men at de i 2016 skal få styre etter et sosialdemokratisk budsjett.

Jeg lurer på hvordan den politiske eliten i Sverige, lederne i de aller fleste og i de største partiene, og journalistene og alle de svenske professorpolitikerne, kan få seg til å tro at dette er måten å bygge tillit på blant velgerne? 

Det er vanskelig å forstå hvordan den svenske politiske eliten med slike forhandlinger kan bygge respekt blant vanlige svensker: Bli nedstemt på budsjettet, likevel bli sittende og styre med det de kaller en helt feil politikk, lyser ut nyvalg, forhandler «hemmelig» om å trekke tilbake nyvalget likevel, sitte i regjering som et forretningsministerium i regjeringskontorene uavhengig av hvilken økonomisk politikk som ligger til grunn og endre de politiske spillereglene konkret for å ramme ett parti i en konkret situasjon: 

Forstår de ikke at de bygger politikerforakt? 

Det er synd eliten i Sverige er så ensretta at det knapt finnes noen der som forstår det. Men det dreier seg jo egentlig bare om å prøve å tildekke at «borgerlig» og sosialdemokratisk politikk er helt lik — som i Tyskland og mange andre europeiske land.

Åpne grenser: Ansvarsløs moralisme

I dag har jeg i Klassekampen på trykk et motinnlegg til Elisabeth Reehorsts innlegg 01.12.14 i samme avis. Det ble kortere enn jeg hadde foretrukket, og overskriften blei endra fra «Ansvarsløs moralisme» til «Grenseløs moralist». Her er min lengste opprinnelige versjon:

Jeg tviler ikke på at SV-eren Elisabeth Reehorst med sin kronikk i Klasse-kampen 1. desember, «Europa må åpne grensene», skriver til hjertet av flertallet av Klassekampens lesere og journalister, og til alle dem som nyter respekt i det offentlige rommet. Men jeg må bare beklage, jeg er helt uenig.

Reehorst skriver at EU og den nåværende norske regjeringa vil ha ekstra arbeidskraft inn på markedet for å tilfredsstille «kapitaleiernes behov». Et behov hun erklærer seg enig i da hun ender opp med et krav om «å slutte å hindre folk i å komme inn i Europa». For det er åpne grenser hun vil ha, som EU-kommisjonen, NHO og Civita med flere, inkludert ytre venstre i Norge inspirert av restene av de internasjonale «fri-flyt-kommunistene». Hun konkluderer: «Vi har fått arbeidskraft, folk vi trenger».

Nei, Norge har ikke et arbeidsliv som gjør det greit å ta imot uutdanna mennesker fra land som Etiopia og Somalia. Arbeidslivet i Norge er et av verdens mest høyteknologiske land og som trenger høyt kvalifisert arbeidskraft. Analfabeter fra Afrika vil koste betydelige beløp å kvalifisere til norsk arbeids- og samfunnsliv. Bare ved å ta imot de billige ufaglærte øst-europeerne har produktiviteten i byggebransjen falt betydelig. Når maskiner erstattes med de billige lavtlønte arbeiderne, kreves det flere boliger, skoler og mer infrastruktur. Noe som koster milliarder å tilfredsstille. Svenske ungdommer i Norge, som deres høyreorienterte regjeringa (Alliansen) har fratatt arbeidsmulighetene til, bidrar bare til å holde lønningene nede der svenskene jobber mest; i butikk- og restaurantbransjen.

Brochmann-utvalget, NOU 2011:17, er helt klar på konklusjonen: For få av innvandrerne jobber, både dem fra Øst-Europa og dem fra Afrika og Midt-Østen. Mens sysselsettingsgraden for nordmenn er på 69,5 prosent, er sysselsettingsgraden for afrikanere 41,9 prosent. Og afrikanerne har flere i arbeidsaktiv alder enn nordmenn der hele livsspennet er regna med. Somaliere er i følge Statistisk sentralbyrå den mest tallrike gruppa fra ikke-vestlige land i Norge med 36 000 personer. Bare 17 prosent av dem er sysselsatt i heldagsarbeid, og bare 27 prosent i arbeidsfør alder er i lønnet arbeid. Finansavisen har beregna kostnadene pr somalier i et livsperspektiv til 9 millioner kroner, en betydelig utgift over tid.

Det er nærmest uforståelig at Reehorst kan få seg til å skrive «Og de som ikke har funnet arbeid, har dratt igjen – heim, eller til et annet land». For selvfølgelig drar ikke innvandrere som somaliere hjem igjen. Norge er det eneste landet i verden der du kan få svært godt betalt for å gjøre ingenting i tiår. Ei ordning som er beregna på ei gruppe mennesker med ei felles holdning til «samfunnet» og «spleiselaget», et samfunn der klaner og eldstebrødre er ikke-eksisterende som maktinstanser. Fraværende er også mistilliten til alt offentlig som er det store felles idealet å lure. - Polakkene drar nok hjem igjen, men ikke før de kan ta med seg norske trygdeytelser. I 2010 var 43 % av polakkene arbeidsledige.

Og så er det jo noen nordmenn som også er arbeidsløse. Hvem tenker på dem, og hvordan skal de komme i arbeid? Det er jo ikke så sikkert at de verken har lyst til eller er i stand til å reise til Øst-Europa, Somalia eller Afghanistan for å arbeide.

SV-eren Reehorst målbærer den utbredte ansvarsløse moralismen i den europeiske økonomiske og intellektuelle eliten. Men det betyr ingenting for løsninga av de omfattende økonomiske og sosiale problemene for de rundt 1,1 milliardene afrikanere om for eksempel 100 000 av dem får komme til Norge hvert år og ti millioner til EU, i praksis Vest-Europa. Det vil derimot føre til langt større politiske, sosiale og økonomiske problemer i Europa og Norge hvis Reehorsts drømmer skulle bli virkeliggjort.

Det er ikke mennesker som bor i Groruddalen som har skyld i afrikanske, pakistanske og afghanske menneskers elendige liv. Det er ikke Groruddalens befolkning som må løse de omfattende sosiale og politiske utfordringene i hele Afrika og Midt-Østen med å ta imot store grupper mennesker som ikke har, og svært vanskelig vil få, forutsetninger for å kunne gjøre en konstruktiv samfunnsinnsats i dagens Norge. 

Innlegget som er på trykk i Klassekampen:

Elisabeth Reehorst skriver i Klassekampen 1. desember at Europa må åpne grensene, og at EU og den nåværende norske regjeringa vil ha ekstra arbeidskraft inn på markedet for å tilfredsstille «kapitaleiernes behov». Et behov hun erklærer seg enig i da hun ender opp med et krav om «å slutte å hindre folk i å komme inn i Europa». Hun konkluderer: «Vi har fått arbeidskraft, folk vi trenger». 

Nei, Norge har ikke et arbeidsliv som greit kan ta imot uutdanna mennesker fra land som Etiopia og Somalia. Norge er et av verdens mest høyteknologiske land og trenger høyt kvalifisert arbeidskraft. Bare ved å ta imot de billige ufaglærte øst-europeerne har produktiviteten i byggebransjen falt betydelig. Når maskiner erstattes med de billige lavtlønte arbeiderne, kreves det flere boliger, skoler og mer infrastruktur. Noe som koster milliarder å tilfredsstille. 

Brochmann-utvalgets konklusjon er klar: For få av innvandrerne jobber, både dem fra Øst-Europa og dem fra Afrika og Midt-Østen. Mens sysselsettingsgraden for nordmenn er på 69,5 prosent, er sysselsettingsgraden for afrikanere 41,9 prosent. Enda afrikanerne er unge i forhold til nordmenn med mange eldre. Bare 17 prosent av somalierne er sysselsatt i heldagsarbeid, og bare 27 prosent i arbeidsfør alder er i lønnet arbeid. 

Det er nærmest uforståelig at Reehorst kan få seg til å skrive «Og de som ikke har funnet arbeid, har dratt igjen – heim, eller til et annet land». For selvfølgelig drar ikke innvandrere som somaliere hjem igjen. Norge er det eneste landet i verden der du kan få svært godt betalt for å gjøre ingenting i tiår. Polakkene drar nok hjem igjen, men ikke før de kan ta med seg norske trygdeytelser. 

SV-eren Reehorst målbærer en utbredt ansvarsløs moralisme i den europeiske [sløyfet i innlegget: økonomiske og intellektuelle] eliten. Men det betyr ingenting for løsninga av de omfattende økonomiske og sosiale problemene for de rundt 1,1 milliardene afrikanere om for eksempel 100.000 av dem får komme til Norge hvert år og ti millioner til EU, i praksis Vest-Europa. Det vil derimot føre til langt større politiske, sosiale og økonomiske problemer i Europa og Norge hvis Reehorsts drømmer skulle bli virkeliggjort. 

Folk i Groruddalen har skyld for elendigheten i afrikanske, pakistanske og afghanske samfunn. De har heller ikke ansvar for å løse de omfattende sosiale og politiske utfordringene i hele Afrika og Midt-Østen med å ta imot store grupper mennesker som bare med betydelige kostnader vil få forutsetninger for å kunne gjøre en konstruktiv samfunnsinnsats i dagens Norge. 

Sikkerhetsskandalen: Hvordan kan politimesteren, politidirektøren, justisministeren og statsministeren fortsette?

Å gjøre en feil, også en stor, mener jeg ikke i seg sjøl skal føre til at noen skal fratas jobben eller tillitsvervet. Å ikke gjøre feil gjør som kjent bare den som ikke gjør noe. Dessuten bidrar feil både til skjerping og til utvikling og læring. Men det går sjølsagt ei grense for konsekvensen av de feila noen gjør, særlig en stor enkeltfeil. Det har også med noe så subjektivt som «tillit» å gjøre. Mangel på tillit er som en trumf som gjør at en ikke kan fortsette lenger. 

Under Nobelutdelinga, en begivenhet med alle samfunnstoppene til stede, et særlig opplagt terrormål, med mange vakter og mange passeringer med krav til legitimasjon, har altså en person bare gått rett gjennom alle kontrollposter uten å ha blitt stansa, satt seg på reserverte navngitte seter og gått helt fram til personene ved utdelinga. Uten at noen vakter noen gang gjorde noe forsøk på å stanse han. Denne gangen var det ikke en som ville drepe eller skade, verken prisvinnerne, Jagland eller kongefamilien. Men det hadde han altså kunnet gjøre om han hadde villet. Hva om det var en som Breivik?

De som har ansvaret for denne udugeligheten, for udugelighet er den eneste forsvarlige betegnelsen for denne feilen,  må selvfølgelig gå fra stillinga si. Den ansvarlige for denne udugeligheten har vist at han har svikta totalt for den tilliten og den oppgaven han er gitt. Den i Oslo politikammer som hadde det konkrete ansvaret for vaktholdet i Rådhuset onsdag, var stabssjef i Oslo politikammer, Johan Fredriksen (merkelig at en stabssjef har utøvende oppgaver).  Han sa også etterpå at «Dette skulle ikke ha skjedd». Nei, men hvem var som hadde jobben med å forhindre det? Og som ikke klarte denne jobben? 

Fredriksens øverste sjef er politimesteren i Oslo. Hva gjorde han for å forvisse seg om at Fredriksen sørga for at det han blei pålagt å gjøre, faktisk gjorde det? Politimesteren og Fredriksen har ikke instruert vaktene sine i tilstrekkelig grad, en instruksjon de er gitt tillit til og er godt betalt for å gjøre.

Oslo politikammer har vist at de har handlingsevne, særlig med sin trafikkavdeling. Dette er en avdeling der de hater alt som har med sykkel, gående og kollektivtrafikk å gjøre. Oslo-politiets trafikkavdeling prioriterer framkommelighet og parkering for privatbiler på bekostning av alle andre trafikanter. Men å passe på den norske og internasjonale samfunnseliten klarer det samme politikammeret ikke. Jeg kan bare ikke forstå hvordan stabssjefen og politimesteren kan fortsette i jobben. Hvilken troverdighet har de heretter? Når de skal nekte sykling mot kjøreretning og nekter å sette opp gjennomkjøring forbudt-skilt ved bommen på Galgeberg for ulovlig kjøring i Strømsveien?

Politiets øverste leder er politidirektøren, Odd Reidar Humlegård. Han har i følge sin sjef, justisministeren, ikke tatt de signalene han burde om å redusere hjemsending av asylsøkere. Politidirektøren har imidlertid svart på anklagene fra justisministeren med å vise til at ingen av de utsendelsene som er gjort, er i strid med ministerens instrukser.  Likevel, politidirektøren, som følte seg så verdifull at han har omgitt seg med ekstra høyt lønna underordna,  har tydelig vist at han ikke har tatt på alvor arbeidet overfor Oslo politikammer med å sørge for allmenn sikkerhet, og sikkerhet i særdeleshet overfor den norske samfunnseliten. Hvem kan ha tillit til Humlegård etter Nobelskandalen? Når han gir sin støtte til Oslo politikammer for å nekte å forby bilkjøring i Strømsveien gjennom bommen ved Galgeberg?

Tidligere justisminister Knut Storberget ble krevd avgang for sin ledelse av politiet etter Utøya-massakren av både politikere og journalister. Det var lett å påføre han mistillit, så han trakk seg etter en tid. Det er forskjell i konsekvenser av de feil Storberget måtte være ansvarlig for, og de feil nåværende justisminister Anders Anundsen er ansvarlig for. Men ansvarsforholda er like. Anundsen har på spørsmål om utsendinga av asylanter, i Stortinget, skyldt på sine underordna, som som nevnt har tilbakevist de anklagene statsråden kom med i Stortinget. Anundsen har gjort det som skulle til, underforstått. Og beklaga for sine «feil», som han mener politidirektøren har begått, overfor et samla Storting. 

I gamle dager het det at Stortinget kjenner ingen annen enn statsråden for de feil som er begått i statsforvaltninga. Da hjelper det ikke at Anundsen skylder på Humlegård (som tilbakeviser beskyldningene, offentlig, og irettesetter sin egen politiske sjef!). Som Helga Pedersen sa i Stortinget 3. desember: - «Det er statsrådens ansvar til enhver tid å sørge for at de underliggende etatene følger opp den politikken som er vedtatt». Ikke bare statsråden, men en hel regjering måtte gå av som ansvarlig for dødsfallene i gruva i Kings Bay i 1963. Og nå er Anundsen fortsatt sjef for et politi som ikke en gang greier å passe på hans venner i den norske politiske eliten? En sjef som er misfornøyd med sine underordna. Men hva gjør og har Anundsen gjort for å unngå meksikaneren å komme helt fram til prisvinnerme under prisutdelinga?

Anundsen framstår som en veldig ordknapp og «tung» ansvarlig og tillitsvekkende politiker. Men det han i virkeligheten utfører, er bare overflatisk platt og pinlig venstrehåndsarbeid. Hvorfor blir han sittende? Krevde ikke han Storbergets avgang i sin tid? Hvem vil tro på Anundsen nå, når han for eksempel mener at han ikke snikinnfører bevæpning av politiet?

Det er interessant at også statsminister Erna Solberg har lagt til grunn justisministerens anklager mot sine underordna i politiet, og spesielt justisministerens anklager mot politidirektøren i asylsakene.  Må Anundsen gå, må han derfor dra med seg statsministeren og hele regjeringa i dragsuget.

Men der kommer nok politikken inn og overstyrer ansvarsforholdet, slik at disse to regjeringsmedlemmene nok blir sittende. Venstre og KrF vil selvfølgelig ha en regjering som svekker vanlige folks arbeidsforhold. Særlig det mest høyreorienterte partiet i Norge; Venstre. 

Det som er interessant å registrere, er at den regjeringa som markedsfører seg ved å stille de tøffeste krava til de aller svakeste i samfunnet, og som samtidig lar alle de mest udugelige høytlønna ansvarlige toppsjefene bli sittende; — nettopp denne regjeringa går dermed i spissen for å svekke krava til jobben de fremste utøverne og tillitsvalgte i dette samfunnet. Det henger kanskje sammen?