Om tenketanker: Oppslutning i valg viktigst nå

Den 13.12 hadde Magnus E. Marsdal en lengre artikkel i Klasse-kampen der han forsvarte tenketankene. Jeg sendte et langt motsvar til Klassekampen, så et kortere. Det siste ble trykt med noen strykninger, særlig i det siste avsnittet. Her er den opprinnelige artikkelen som jeg sendte som svar til Marsdals artikkel 13.12:

I Klassekampen 13.12 skriver styreleder i Manifest Analyse, Magnus E. Marsdal, et forsvar for tankesmier med påstanden om at det ikke er noen motsetning mellom å mobilisere folk og arbeide i tankesmier.

Marsdals innlegg er et argument for sine egne økonomiske interesser og for sin egen arbeidsplass. Jeg er fortsatt uenig i hans argumenter for tankesmier. Marsdal skriver: «De rødgrønnes strategiske problem er ikke at markedsnorge har flertall mot samholdsnorge, for slik er det ikke, men at elitenorge dominerer så tungt over grasrotnorge». Det er ikke så lett å forstå at Marsdal mener dette beskriver den politiske situasjonen i Norge i dag. Men hvertfall må han mene at politisk arbeid for «omvendelse» av «grasrotnorge» er en oppgave som partiene ikke kan klare uten hans Manifests og andre tenketankers hjelp?

Det er interessant å registrere at partiene er nærmest ikke-eksisterende som sjølstendige aktører i Marsdals artikkel. Jeg vil minne om følgende faktum: Det er «markedsnorge» som etter det siste stortingsvalget har fått flertall til, med lovs kraft, og i siste omgang med voldelig makt, til å gjennomføre sin politikk.

I et samfunn som det norske er det mulig å påvirke politiske vedtak gjennom flere «kanaler», som ved at mennesker med felles interesser organiserer seg og prøver å påvirke dem som har den formelle makta; Stortinget og regjeringa. Slik påvirkning har ofte vært vellykka. Disse organisasjonene kan true og presse regjeringa til å støtte sine interesser ved å bruke maktmidler («sanksjoner») som streik eller true med å trekke kapitalen ut av landet (som i 1928).

Maktutredninga fra 2003 oppsummerer partienes betydning slik: «Partier og organisasjoner er ikke lenger kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nettverkspartier. Det er mulig å oppnå politisk makt uten valgseier.» Men fortsatt er det gjennom valgkanalen at den formelle og viktige daglige makta utpekes i Norge. Det er det folkevalgte Stortingets flertall som gir regjeringa rett til å bruke sin makt. Statsviteren Stein Rokkans tese «Stemmer teller, ressurser avgjør» fra 1960-tallet inneholder åpenbart en sannhet, kanskje ikke mindre enn før, men samtidig gir tesen inntrykk av at den formelle makta ikke utøves gjennom valgkanalen og at resultatet av valgkanalen er mindre viktig. Stor oppslutning i valg har fått økt politisk legitimitet med argumentet om at valgvinnerne representerer «folkets vilje» mot særinteresser.

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, skreiv i ei bok utgitt i 2003 at «Partiene er helt sentrale mellomledd mellom velgere og politiske vedtak.». Det er partiene som vedtar politiske mål etter intern strid, og der politikere rekrutteres, skoleres og sosialiseres.

Når tenketankene blir viktigere for de politiske aktivistene og «talentene» enn partiene, i tillegg til organisasjonskanalen, er det en svekking ikke bare av partiene, men også over muligheten til å vinne formell makt til å vedta lover, om og når Norge skal ut i krig i verden osv. Vellykte streiker og demonstrasjoner, eller seminarer på Litteraturhuset, har vist seg å være lite nyttige for å oppnå politisk makt gjennom representasjon i vår folkevalgte forsamling.

Det er selvfølgelig gunstig å få hjelp til å finne fram fakta til å underbygge kampen for egne interesser. Men det er da ikke mangel på «fakta» som gjør at «samholdsnorge» taper oppslutning i valg, og særlig til at SV og Rødt taper oppslutning i valg? Det er heller mangel på evne til å vedta en politikk som er egna til å skape oppslutning blant folk, mer enn å tilfredsstille de mange fløyene og retningene innad i særlig Rødt. Arbeiderpartier har i Europa i 150 år vært «verksteder» for å skape og formulere politikk som har gitt betydelig oppslutning i valg. «Markedspartiene» oppstod som en motkraft til de som startet partier: de venstreorientertes folkepartier. At partiene i dag er redusert til nettverkspartier, også SV og Rødt, kan en ikke fortsette med. For å oppnå politisk makt må heller partiene gjenreises som folkemobiliserende krefter, og for å utvikle politiske ledere med folkelig tillit. Da blir tenketanker uviktig.

Jeg er også uenig i Marsdals tilslutning til Kristin Clemets strategiske fundament for Civita: «Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt får også makt over løsningen». Det er å overføre kampen for «samholdsnorge» til en debattarena der «markedsnorge» gjennom sine lojale debattredaktører (med Klassekampen som ett av få unntak) kontrollerer hvilke innlegg som kan videreformidles og hva som kan godtas som aktuelle stridsspørsmål. Clemets og Marsdals påstand om den offentlige debattens innflytelse er tilsynelatende en statsvitenskapelig ny innsikt, men den er neppe riktig og kan uansett ikke være en strategi for å mobilisere det overveldende flertallet i grasrota som ikke bryr seg om de offentlige debattemnene som samfunnseliten bestemmer er de viktige.

Marsdal er ellers opptatt av det han kaller «de rødgrønnes strategi», og forsvarer Arbeiderpartiets politikk mot min kritikk. Hva er de «rødgrønnes strategi» i forhold til kamp mot EUs kriminalisering av fagforeningsinteresser og kamp mot norsk imperialistisk krigsdeltaking? Er de «rødgrønne» fortsatt enige om denne strategiske politikken, er ikke framtida særlig lys. Det er naivt å tro at Ap skal endre sin politikk radikalt til å bli imot EUs markedsdiktatur, og si nei til imperialistiske kriger som en følge av arbeidet til Agenda, Manifest m. fl.

Gitt dagens politiske system i Norge, er den store oppgaven for en mer økonomisk rettferdig og anti-imperialistisk politikk å konsentrere kreftene om å gjøre et kvalitativt sprang i valgoppslutning, til fordel for den tradisjonelle satsinga på «protest-kanalen». Å prioritere økonomisk kamp betyr å droppe kampen for de sakene som er så viktig for den velutdanna middel- og overklassen: blant andre kampen for økt innvandring og kampen mot kritikken av de autoritære og reaksjonære skikkene symbolisert med hijab og nikab. Det er både faktisk og taktisk feil. I stedet må en satse på å erobre velgere blant det bærende samfunnssjiktet: de lavest lønna og minst utdanna, de som i dag stemmer Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Fredsprisen: Svar til Bjørn Hilt

Bjørn Hilt fra «Leger mot atomvåpen» svarte på et innlegg jeg skreiv i Klassekampen om tildelinga av årets fredspris. Jeg fikk ikke svaret mitt til Hilt på trykk, men her er det. Hilts innlegg kommer først med liten skrift i kursiv:

Hvem som dør er av betydning

Ove Bengt Berg har et debattinnlegg den 10. desember der han spør om dødsårsaken skal være avgjørende for hvem som får Nobels Fredspris. Nei, dødsårsaken er ikke så viktig, men hvem som blir drept er et spørsmål av stor betydning i forhold til Folkeretten.  Da Alfred Nobel for snart 120 år siden skrev sitt testamente hadde han relativt nylig funnet opp dynamitten og kunne selvfølgelig ikke forestille seg hvilke grusomme våpen menneskeheten senere skulle finne opp.  I forhold til det må arbeidet for nedrustning av alle typer av masseødeleggelsesvåpen og opplysninger om humanitære effekter av inhumane våpen være noe som ligger innenfor Nobels fredsvilje.  Det har derfor vært helt på sin plass når Den norske nobelkomiteen har gitt Fredsprisen til ulike organisasjoner som arbeider for avskaffelse av inhumane masseødeleggelsesvåpen så som landminer, kjemiske våpen og kjernefysiske våpen.  Disse våpnene har til felles at de er ikke-diskriminerende og folkerettsstridige ved at de dreper flere sivile enn militære. Å arbeide for forbud mot og avskaffelse av slike våpen er et moralsk og humanitært imperativ som er helt i tråd med Alfred Nobels ånd.

Bjørn Hilt

Norske leger mot atomvåpen

Det refuserte svaret mitt:

Bjørn Hilt fra «Norske leger mot atomvåpen» forsvarer årets fredspristildeling i Klassekampen 12.12.13. Hans poeng er at det er viktig hvem som blir drept i kriger. Det er ikke mitt poeng, og det var helt sikkert heller ikke i Alfreds Nobels tanker. Folkeretten er uvesentlig. Den er styrt av stormaktene, både i bokstav og ånd.

Isolert sett er det flott med ethvert våpen som blir forbudt. Det skulle dermed øke sannsynligheten for at stadig færre blir drept i kriger. Men da må en bekjempe og forby de våpnene som dreper flest, ikke bare teoretisk, men også praktisk. I Syria er det ikke giftgass som dreper flest sivile, men kanskje våpen som er produsert på Kongsberg. I vanlige kriger med vanlige våpen dør det flest sivile. Det er derfor de stående styrkene og de samlende våpnene som må ned. Slikt arbeid belønner ikke Vestens politiske talerør: Stortingets Nobelkomite .

Årets Nobelpris er nok mer en følge av skuffelsen over at det ikke ble en vestlig invasjon i Syria — foreløpig. Men med giftgassen borte, kan Vesten tryggere invadere Syria seinere. Og sikkert med å hevde at de har «folkeretten» bak seg.

Nobels fredspris: Dødsårsak viktig?

Dette blogginnlegget står på trykk i Klassekampen 10. desember:

Alfred Nobel var imot krig, og ville belønne dem som «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer …». Det er i dag fullstendig utenkelig for de norske politikerne å gi noen pris som kan ramme de store krigsmaskinene til de vestlige stormaktene. De har gjort Nobels fredspris til Vestens krigspris. I år belønner den en organisasjon som bekjemper bruk av kjemiske våpen. I 1997 fikk organisasjonen som bekjempet bruken av landminer fredsprisen, og i 2005 ble prisen gitt til organisert kamp mot atomvåpen. Men dette reiser spørsmålet om dødsårsak er det viktigste ved kriger, viktigere enn at kriger faktisk fører til omfattende død? Vil ikke de fleste av oss være mer opptatt av å overleve enn måten vi dør på?

Hvis vi kan se en plan om å belønne kampen for forbud av det ene krigsvåpenet etter det andre, kan det virke som en god veg framover mot en verden uten krig.

Ut fra tall for falne, er det litt merkelig at bruk av giftgass er framheva som noe så viktig å forby. Det har vært lite brukt i krigshistorien, også fordi våpenet lett kan slå tilbake til en sjøl på grunn av endra vindforhold. Men giftgass ble brukt i åtteårskrigen mellom Iran og Irak (1980-1988), og etter det internt i Irak. Biologiske våpen kan være uhyre effektive (forgifte drikkevann), men er aldri brukt. Heller ikke atomvåpen er brukt etter 1945. Trass i at alle stormakter eller de som vil være det, vil utvikle atomvåpen. Alle stater støtter sine allierte i å få atomvåpen, mens de bekjemper muligheten til de statene som til enhver tid er regna som motstandere.

I følge den amerikanske senatoren Lindsay Graham var inntil februar i år 4700 mennesker drept av det nye våpenet droner. Høyst sannsynlig langt flere enn dem som er drept av gass etter 1945. Men kan det bli aktuelt å gi fredsprisen til dem som bekjemper bruk av droner, et våpen i praksis bare vestmaktene har i dag? Svaret gir seg sjøl.

Hvilke våpen som er årsak til død i krig avhenger av den enkelte krigs særpreg. Nesten alle som ble drept i krigen mellom Libanon og Israel ble drept av bomber (israelske), mens i krigen (folkemordet) i Rwanda i 1994 var macheter (lange kniver) det viktigste drapsvåpenet. Gjennomsnittlig i alle kriger dør mellom 20 til 55 % av ildkraft. Sult er også en viktig årsak til dødsfall i løpet av kriger.

Faktisk er det svært få som dør av gass. Heller ikke i Syria er det gass som er årsaken til det store antallet døde, men eksplosive våpen som bomber, raketter og splinter som følge av slik ildkraft. Årets pris er uforståelig når en tenker på hva mennesker faktisk dør av i kriger, og av i Syria.

Færre kriger og fred på jord, kan det oppnås med stadig flere våpentyper forbudt? Det viktigste å gjøre noe med er årsakene til kriger. For krig er jo bare en fortsettelse av politikken med andre midler. Og den politikken Nobelkomiteen støtter, fører da ikke til en mindre konfliktfylt verden?

Hvorfor sykkelseminar og spørre syklistene?

Oslo kommune ved Bymiljøetaten skal i dag på Litteraturhuset kl 15 holde et seminar om «Slik skal Oslo bli en sykkelby». Det er selvfølgelig riktig å være høflig og tenke at det er hyggelig at noen vil gjøre noe for syklistene. Særlig når det er tidligere generalsekretær i Syklistenes Landsforening, Rune Gjøs, nå som direktør for «Sykkelprosjektet» i Oslo kommune, som inviterer. Men ærlig talt: Hva er vitsen med å spørre syklistene når politikerne likevel ikke vil? For det er grunn til å slå fast faktum: Utenom å vedta planer, finnes det ikke vilje for å tilrettelegge for sykling i Oslo. Uansett hvilket parti de er fra. Tidligere miljøbyråd, Venstres nestleder Ola Elvestuen, var nærmest hånlig negativ til sykkel, ikke noe bedre enn Fremskrittspartiets siste samferdselsbyråd, Jørn Kallmyr. Og Venstres nåværende byråd er ikke noe bedre. Uansett hvilket parti du er fra, Rødt eller Miljøpartiet de Grønne så er meldinga til syklistene: Glem det!

Så lenge det ikke finnes politikere som er villig til å prioritere sykkel på bekostninga av en eneste annen samferdselsinteresse, blir det heller ikke noen endring. Rune Gjøs må snakke med politikerne, ikke med syklistene. Politikere har ikke villet ville legge til rette for sykling siden 1977, og de vil det heller ikke i dag. Nå regulerte de nettopp Hambros plass slik at sykkelanlegg måtte vike for parkerte biler. Se Olav Torvunds siste blogg.

Dagens seminar er det n-te i rekka for prat. Med all historisk manglende vilje er det en provokasjon å komme med nye planer og å spørre syklistene. Si heller: Nå skal gjennomgående sykkelvei gå i Grensen, parkeringsplasser skal fjernes, fortau gjøres mindre osv osv. Da først kan vi begynne.

Sykkelfeltene er lagt der de ikke kommer i konflikt med andre trafikanter, som Hellerudveien og Ensjøveien, eller de er nærmest ubrukelig fordi biler hele tida krysser feltene for å parkere, og åpner bildørene rett i syklister (Grønlandsleiret). Dessuten er sykkelfeltene nesten alltid opptatt med parkerte biler. Det burde være forbudt å stoppe i sykkelfelt, og koste kr 2000 å gjøre det. Sykkelfeltene må få hel hvit linje, ikke stipla linje.

Dessverre lir syklinga i Oslo av at Oslo politikammer er så negative til sykling. Politiet er imot regelendringer som er til fordel for sykling, politiet er ute etter syklister som bryter regler som ikke er tilpasset syklister, og de er svært liberale til bilister som stopper og parkerer i sykkelfelt.

Det er ganske farlig å sykle i Oslo sentrum i dag. Med sammenlikning fra Drammen, er bilistene i Oslo svært aggressive overfor syklister. For enhver sykkeltur i Oslo sentrum må en ta høyde for å bli nedkjørt av en bilist og være utstyrt deretter. Det er også en viktig grunn til at det er en så smal sosial gruppe som sykler i Oslo; en veltrent 35-åring er den typiske. I tillegg selvfølgelig til manglende tilrettelegging. Samtidig må vi også innse at Oslo er en kupert by å sykle i. Bakkene innbyr ikke til sykling i vanlige klær. Det er vanskelig å unngå å bli svett. Men også de geografiske vanskelighetene kan overvinnes hvis tilrettelegginga blir deretter. Hvis den politiske viljen i Oslo bystyre plutselig skulle oppstå.

Og det gjør den ikke. Nå er det kampen for å få flere biler fra Asker og Bærum inn i Oslos gater gjennom ny E-18 som er topp prioritet for Oslos bystyrepolitikere.

Det som mangler er trafikkaksjoner. De må nå planlegges og organiseres.

EU og vond lukt: Dagens Næringsliv skriver om vond lukt, men kjenner ikke sin egen

Dette innlegget blei sendt som svar på en leder i Dagens Næringsliv 22. november, sendt samme dagen. Den tar opp påstanden som EU-tilhengerne hele tida kommer med, at de skal inn for å påvirke. Det er som Knut Arild Hareide sier til Klassekampen samme dagen: «Regjeringa er meir opptekne av å ha en god dialog med Brussel enn å forsvare norske interesser». Riktignok har også en EU-tilhenger som Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen sagt «Det regjeringen har gjort, er å vise at bare EU blir sinte på Norge, så føyer vi oss. Det er et dårlig utgangspunkt for å ivareta norske interesser». Men Hansens uttalelse er et unntak. 

I sin leder 22.11 skriver DN at «Den rødgrønne regjeringens ostestunt skapte vond lukt i samarbeidet med EU» og at det «er bra at den nye regjeringen sender andre signaler». Men disse «signalene» viser nok en gang hulheten i de norske EU-tilhengernes stadig gjentatte påstand om at de vil inn i EU for å påvirke. Når har det vist seg at det finnes en eneste norsk EU-tilhenger, særlig alle tilhengerne i toppbyråkratiet og rundt regjeringsnivå, som overhodet tør stå opp for norske interesser i motstrid til EUs? Norge er flinkest i EU til å gjennomføre alle EU-vedtak, som EØS-medlem, og tør overhodet ikke avvise EUs urimelige pengekrav for EØS-avtalen. Ostetollen er helt i samsvar med EØS-avtalen, slik mektige EU-land praktiserer. Avisas egen EU-agitator Kjetil Wiedswang er et godt eksempel på at EU-tilhengernes praksis ikke er å tale for norske interesser, men til enhver tid finne argumenter for at norske interesser skal underlegge seg EUs interesser. Det er det som skaper vond luft — i Norge.

Tenketanker eller folkemobilisering?

Følgende innlegg står på trykk i Klasse-kampen i dag:

Det er visst «tid for tenke-tanker». Klasse-kampens nyhets-redaktør Kjell-Erik Nordenson Kallset skrev 18. oktober at «I vår tid lir dei raudgrønne av at dei manglar ein felles debattarena. Dei manglar møteplassar der folk kan forme meiningar på tvers av parti- organisasjonsgrenser».  Nå bevilger LO 12 millioner kroner til en ny tenketank, kalt Agenda. LO-leder Gerd Kristiansen sier til Klassekampen 21. november at «me trong nokon som kan vera med å samla miljøa på venstresida og i sentrum». LO-lederen forsikrer om at den kommende lederen i Agenda gjerne må «komma med utspel som provoserer LO». Og Aps partisekretær Raymond Johansen er enig; kritikk av Ap må gjerne komme.

Ærlig talt, trenger LOs medlemmer bruke 12 millioner kroner av kontingenten for å komme med kritikk av LO- og Ap-ledelsen? Eller for å komme med motforslag eller forbedringsforslag til den politikken som blir påtvunget dem? Trenger offentlig tilsatte Agenda for å få hjelp til å stoppe de mange meningsløse og dyre omorganiseringsprosessene på mange arbeidsplasser? Kan de ikke bare få lov til å begynne å jobbe — uten at Agenda trenger finne det ut det de veit?

For å oppnå politiske mål er det nødvendig med kunnskap, kombinert med politisk evne til mobilisering av folk. Det er fint at mennesker med politisk innsikt og kunnskap om samfunnsvitenskapelig metode, kan hjelpe fagorganiserte og andre uten makt med nyttig kunnskap. Men store sosiale og menneskelige framskritt har vært gjennomført uten tenketanker. Hvilken politisk mobilisering har egentlig en tenketank som Manifest bidratt til?

Jeg mener at konsentrasjonen om tenketanker som viktige politiske grep står i strid med mobilisering av folk. Særlig når de dyktigste velger bort parti- og organisasjonsbygging. Tradisjonelt har politiske partier i Norge gjort seg til demokratiske representanter for folkeviljen, på samme måten som ulike interesseorganisasjoner har gjort det.

Men etter Klassekampens nyhetsredaktørs mening utformes politikk ved at politikk, «i vår tid», blir «i større grad forma gjennom offentleg debatt og utøvd gjennom alliansar». Allianser mellom parti- og organisasjonsledere tilsidesetter medlemsdemokratiet. Dermed gir en opp partier og interesseorganisasjoner som politiske verksteder for utforming av politikk til fordel for folk.

Politiske talenter som de venstreorienterte Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson vraker det slitsomme arbeidet med politisk organisering i partier og organisasjoner til fordel for tenketankene. Det er åpenbart langt mer interessant og attraktivt enn å ta utfordringa med å øke oppslutninga i valg om sine standpunkter. Det er gøyere å gi ut bøker enn å dele ut løpesedler i snøvær, og gøyere å ha «egne» meninger enn å representere synspunkter til et partivedtak der ens egen mening til og med kan ha blitt nedstemt. Å utforme slagkraftige organisasjonsmeninger tar tid, og er ikke noe for utålmodige og sjølbevisste mennesker.

Hvis svaret er på en alternativ politikk til en markedsstyrt politikk er Agenda, er det en bortforklaring. Fundamentet for Ap-ledelsens, og dermed LO-ledelsens, politikk, blir ikke noe emne for endring. Agenda-sjiktet vil ikke kunne komme til å endre Ap-ledelsens entusiasme for å bombe og krige rundt i verden for USA, eller for å underkaste seg EU-kommisjonens kriminalisering av tidligere sosialdemokratisk politikk. Agendas politiske funksjon blir heller å pakke denne politikken inn i et tilslørende nyordspråk.

Om Antirasistisk Senter: Fører islamkritikk til Krystallnatt-liknende forfølgelser?

For den fortsatt statsstøttede organisasjonen Antirasistisk Senter skriver lederne Rune Berglund Steen, Ervin Kohn og Shoaib Sultan i Klassekampen 09.11.13 om riktigheten og nødvendigheten av å markere Krystallnatten som et tiltak for å hindre gjentaking av slike organiserte voldelige overgrep. Det er jeg helt enig med dem i. Men de bruker i sitt innlegg også stor plass til å kritisere islamkritikere. De gir inntrykk av at det er en sammenheng mellom islamkritikk og nye overgrep som Krystallnatten.

Skriblerier i en gang i et nytt bolig-
kompleks i Gamle Oslo 2013

 I innlegget viser de til at «jøde» er blitt et skjellsord i norske skolegårder. Forfatterne vedgår at «I tillegg kommer fordommer mot jøder i andre minoritetsgrupper, herunder i deler av den muslimske befolkningen» (min utheving), men legger raskt til i forsvar: «men her mangler statistiske undersøkelser». Det gjør det derimot ikke for etniske nordmenn. De tre forfatterne viser til en undersøkelse fra HL-senteret i 2012 som «oppsummerte» at så mange som 12,5 % av oss etnisk norske skulle ha «utpregede fordommer» mot jøder. Undersøkelsen baserer seg på tolkinger av svar på spørsmål i en spørreundersøkelse. Det er særlig det at rundt 4 % skal ha svart ja på at angrepet på synagogen i Oslo ikke er noe verre enn det israelerne utsetter palestinerne for. Mange kommentatorer, og særlig de mest israelvennlige, har tolket dette som at en betydelig del av nordmenn er antisemitter. De som mener at nordmenn er preget av antisemittisme har brukt tall som at disse 4 % utgjør så mange som 150 000 til 200 000 nordmenn. Ingen bør ha noen fordommer mot noen folkegrupper, og har mange nordmenn det, bør slike fordommer motarbeides på alle måter. Men hvordan klarer undersøkelsen å skille mellom kritikk av jødisk religion og praksis, og staten Israels fordrivelser av palestinerne? Hvor troverdig er undersøkelsens åpenbart subjektive konklusjon om at 12,5 % av nordmenn har «utpregede fordommer» mot jøder? Undersøkelsen peker sjøl på «en klar sammenheng mellom antisemittisme og oppfatninger om Midtøsten-koflikten». I Hamar ble Krystallnatten i år brukt til å markere en sterk støtte til staten Israels politikk.

Hvor har etnisk norske elever fått ordet «jøde» som skjellsord fra, i et samfunn nesten uten jøder? Jeg vil se det dokumentert at dette skjellsordet har sitt grunnlag i etnisk norske ungdommer. Jeg har sjekket med medelever i Oslo øst på 1950- og 1960-tallet, og jøde som skjellsord mener vi var ukjent for oss. Som lærer på 1980- og 1990-tallet i Drammen var det ukjent for meg. Det Antirasistisk Senter åpenbart ikke vil innse, bortsett fra formuleringa «i deler av den muslimske befolkningen», er at den organiserte muslimske verden med sin milliard «troende» og sine mange velstående stater med en offensiv utenrikspolitikk, velvillig i årtier har brukt ordet «jøde» som et skjellsord. Er denne ordbruken virkelig ukjent for en av medforfatterne, Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Muslimsk Råd? Og tror forfatterne at denne internasjonale ordbruken også er helt ukjent for norske muslimske ungdommer? Det var den ytterliggående islamisten Afran Bhatti som ble dømt for medvirkning til skytingen mot den jødiske synagogen i Oslo.

De tre fra Antirasistisk Senter bruker en kvasipsykiatrisk «diagnose» for å stemple sine politiske motstandere; «islamofobi». Et politisk skjellsord, som noen internasjonale muslimorganisasjoner har opphøyet til vitenskap, med delvis FN-tilslutning. Walid al-Kubaisi mener at islamfobi blir brukt «som et redskap for å skjerme islamismen fra kritikk.» Og hvor «islamofobisk» er Lars Gule i Klassekampen dagen før når han skriver om islamofascistiske grupper som «en av vår tids største trusler»? Karl Marx med sin artikkel «Opium for folket» er vel også «islamofob»? Å bruke «islamofobi» er åpenbart en hersketeknikk for å kneble enhver kritikk mot  mot religionen islam.

En betydelig del av den muslimske anti-jødiske propagandaen skiller ikke mellom tilhengere av fordrivinga av den palestinske befolkninga, sionistene, som vil ha en etnisk religiøs stat for bare jødisk troende, og jøder som ikke er tilhengere av sionismen.

Antirasistisk Senter gir som mange av sine politiske allierte, inntrykk av at motstanden mot islam i Norge først og fremst er voldelig. Ja, Breiviks massemord er ett forferdelig eksempel på det. Men hvor representativ er han for politisk praksis? Hadde alle dem som anklages for å være muslimhatere vært voldelige, særlig så mange som noen mener at muslimhaterne i Norge er, ville det vært hundrevis  av slike angrep i Norge. Nazistene er i dag ingen betydelig politisk eller voldelig trussel mot nordmenn. De er bare en håndfull tullinger. De ekstreme islamistene i Norge er heller ikke så mange, men atskillig flere og godt nok organisert til å representere en reell terrortrussel, jf PST. Ikke minst med sin samhørighet med de offensive og militært og økonomisk sterke muslimske statene og de kampgruppene de støtter. Heller ikke islamistene hemmeligholder sine politiske mål for Norge. Og de politiske måla er ikke særlig progressive, for å si det mildt. 

Jeg har i mitt lange liv alltid kjempa mot religionenes tvang og undertrykking, for min egen og andres livsverdighet. Akkurat som jeg har svært lite til overs for den kristne religionens inhumane påbud, har jeg ikke mer til overs for den muslimske. Jeg vil fortsatt kjempe for å ha rett til å kritisere og motarbeide også den religionen, og anse det som viktig. Sjøl på det Steen, Kohn og Sultan kaller «ideologisk grunnlag», noe som de tydeligvis ser på som uønsket og uakseptabelt, som «islamofobi». Med denne sin upresise kritikk av islamkritikerne gjør Antirasistisk Senter seg til et dårlig redskap for å bekjempe negative gruppekarakteristikker.