Det er visst «tid for
tenke-tanker». Klasse-kampens nyhets-redaktør Kjell-Erik Nordenson Kallset skrev
18. oktober at «I vår tid lir dei raudgrønne av at dei manglar ein felles
debattarena. Dei manglar møteplassar der folk kan forme meiningar på tvers av
parti- organisasjonsgrenser». Nå
bevilger LO 12 millioner kroner til en ny tenketank, kalt Agenda. LO-leder Gerd
Kristiansen sier til Klassekampen 21. november at «me trong nokon som kan vera
med å samla miljøa på venstresida og i sentrum». LO-lederen forsikrer om at den
kommende lederen i Agenda gjerne må «komma med utspel som provoserer LO». Og
Aps partisekretær Raymond Johansen er enig; kritikk av Ap må gjerne komme.
Ærlig talt, trenger LOs
medlemmer bruke 12 millioner kroner av kontingenten for å komme med kritikk av
LO- og Ap-ledelsen? Eller for å komme med motforslag eller forbedringsforslag
til den politikken som blir påtvunget dem? Trenger offentlig tilsatte Agenda
for å få hjelp til å stoppe de mange meningsløse og dyre
omorganiseringsprosessene på mange arbeidsplasser? Kan de ikke bare få lov til å
begynne å jobbe — uten at Agenda trenger finne det ut det de veit?
For å oppnå politiske mål er
det nødvendig med kunnskap, kombinert med politisk evne til mobilisering av
folk. Det er fint at mennesker med politisk innsikt og kunnskap om
samfunnsvitenskapelig metode, kan hjelpe fagorganiserte og andre uten makt med nyttig
kunnskap. Men store sosiale og menneskelige framskritt har vært gjennomført
uten tenketanker. Hvilken politisk mobilisering har egentlig en tenketank som
Manifest bidratt til?
Jeg mener at konsentrasjonen
om tenketanker som viktige politiske grep står i strid med mobilisering av folk.
Særlig når de dyktigste velger bort parti- og organisasjonsbygging. Tradisjonelt
har politiske partier i Norge gjort seg til demokratiske representanter for
folkeviljen, på samme måten som ulike interesseorganisasjoner har gjort det.
Men etter Klassekampens
nyhetsredaktørs mening utformes politikk ved at politikk, «i vår tid», blir «i
større grad forma gjennom offentleg debatt og utøvd gjennom alliansar». Allianser
mellom parti- og organisasjonsledere tilsidesetter medlemsdemokratiet. Dermed
gir en opp partier og interesseorganisasjoner som politiske verksteder for
utforming av politikk til fordel for folk.
Politiske talenter som de
venstreorienterte Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson vraker det slitsomme
arbeidet med politisk organisering i partier og organisasjoner til fordel for
tenketankene. Det er åpenbart langt mer interessant og attraktivt enn å ta
utfordringa med å øke oppslutninga i valg om sine standpunkter. Det er gøyere å
gi ut bøker enn å dele ut løpesedler i snøvær, og gøyere å ha «egne» meninger
enn å representere synspunkter til et partivedtak der ens egen mening til og
med kan ha blitt nedstemt. Å utforme slagkraftige organisasjonsmeninger tar
tid, og er ikke noe for utålmodige og sjølbevisste mennesker.
Hvis svaret er på en
alternativ politikk til en markedsstyrt politikk er Agenda, er det en
bortforklaring. Fundamentet for Ap-ledelsens, og dermed LO-ledelsens, politikk,
blir ikke noe emne for endring. Agenda-sjiktet vil ikke kunne komme til å endre
Ap-ledelsens entusiasme for å bombe og krige rundt i verden for USA, eller for å
underkaste seg EU-kommisjonens kriminalisering av tidligere sosialdemokratisk
politikk. Agendas politiske funksjon blir heller å pakke denne politikken inn i
et tilslørende nyordspråk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.