Hvorfor sykkelseminar og spørre syklistene?

Oslo kommune ved Bymiljøetaten skal i dag på Litteraturhuset kl 15 holde et seminar om «Slik skal Oslo bli en sykkelby». Det er selvfølgelig riktig å være høflig og tenke at det er hyggelig at noen vil gjøre noe for syklistene. Særlig når det er tidligere generalsekretær i Syklistenes Landsforening, Rune Gjøs, nå som direktør for «Sykkelprosjektet» i Oslo kommune, som inviterer. Men ærlig talt: Hva er vitsen med å spørre syklistene når politikerne likevel ikke vil? For det er grunn til å slå fast faktum: Utenom å vedta planer, finnes det ikke vilje for å tilrettelegge for sykling i Oslo. Uansett hvilket parti de er fra. Tidligere miljøbyråd, Venstres nestleder Ola Elvestuen, var nærmest hånlig negativ til sykkel, ikke noe bedre enn Fremskrittspartiets siste samferdselsbyråd, Jørn Kallmyr. Og Venstres nåværende byråd er ikke noe bedre. Uansett hvilket parti du er fra, Rødt eller Miljøpartiet de Grønne så er meldinga til syklistene: Glem det!

Så lenge det ikke finnes politikere som er villig til å prioritere sykkel på bekostninga av en eneste annen samferdselsinteresse, blir det heller ikke noen endring. Rune Gjøs må snakke med politikerne, ikke med syklistene. Politikere har ikke villet ville legge til rette for sykling siden 1977, og de vil det heller ikke i dag. Nå regulerte de nettopp Hambros plass slik at sykkelanlegg måtte vike for parkerte biler. Se Olav Torvunds siste blogg.

Dagens seminar er det n-te i rekka for prat. Med all historisk manglende vilje er det en provokasjon å komme med nye planer og å spørre syklistene. Si heller: Nå skal gjennomgående sykkelvei gå i Grensen, parkeringsplasser skal fjernes, fortau gjøres mindre osv osv. Da først kan vi begynne.

Sykkelfeltene er lagt der de ikke kommer i konflikt med andre trafikanter, som Hellerudveien og Ensjøveien, eller de er nærmest ubrukelig fordi biler hele tida krysser feltene for å parkere, og åpner bildørene rett i syklister (Grønlandsleiret). Dessuten er sykkelfeltene nesten alltid opptatt med parkerte biler. Det burde være forbudt å stoppe i sykkelfelt, og koste kr 2000 å gjøre det. Sykkelfeltene må få hel hvit linje, ikke stipla linje.

Dessverre lir syklinga i Oslo av at Oslo politikammer er så negative til sykling. Politiet er imot regelendringer som er til fordel for sykling, politiet er ute etter syklister som bryter regler som ikke er tilpasset syklister, og de er svært liberale til bilister som stopper og parkerer i sykkelfelt.

Det er ganske farlig å sykle i Oslo sentrum i dag. Med sammenlikning fra Drammen, er bilistene i Oslo svært aggressive overfor syklister. For enhver sykkeltur i Oslo sentrum må en ta høyde for å bli nedkjørt av en bilist og være utstyrt deretter. Det er også en viktig grunn til at det er en så smal sosial gruppe som sykler i Oslo; en veltrent 35-åring er den typiske. I tillegg selvfølgelig til manglende tilrettelegging. Samtidig må vi også innse at Oslo er en kupert by å sykle i. Bakkene innbyr ikke til sykling i vanlige klær. Det er vanskelig å unngå å bli svett. Men også de geografiske vanskelighetene kan overvinnes hvis tilrettelegginga blir deretter. Hvis den politiske viljen i Oslo bystyre plutselig skulle oppstå.

Og det gjør den ikke. Nå er det kampen for å få flere biler fra Asker og Bærum inn i Oslos gater gjennom ny E-18 som er topp prioritet for Oslos bystyrepolitikere.

Det som mangler er trafikkaksjoner. De må nå planlegges og organiseres.