Den 13.12 hadde Magnus E. Marsdal en lengre artikkel i Klasse-kampen der han forsvarte tenketankene. Jeg sendte et langt motsvar til Klassekampen, så et kortere. Det siste ble trykt med noen strykninger, særlig i det siste avsnittet. Her er den opprinnelige artikkelen som jeg sendte som svar til Marsdals artikkel 13.12:
I Klassekampen
13.12 skriver styreleder i Manifest Analyse, Magnus E. Marsdal, et forsvar for
tankesmier med påstanden om at det ikke er noen motsetning mellom å mobilisere
folk og arbeide i tankesmier.
Marsdals innlegg er
et argument for sine egne økonomiske interesser og for sin egen arbeidsplass. Jeg
er fortsatt uenig i hans argumenter for tankesmier. Marsdal skriver: «De
rødgrønnes strategiske problem er ikke at markedsnorge har flertall mot
samholdsnorge, for slik er det ikke, men at elitenorge dominerer så tungt over
grasrotnorge». Det er ikke så lett å forstå at Marsdal mener dette beskriver
den politiske situasjonen i Norge i dag. Men hvertfall må han mene at politisk
arbeid for «omvendelse» av «grasrotnorge» er en oppgave som partiene ikke kan
klare uten hans Manifests og andre tenketankers hjelp?
Det er interessant
å registrere at partiene er nærmest ikke-eksisterende som sjølstendige aktører
i Marsdals artikkel. Jeg vil minne om følgende faktum: Det er «markedsnorge»
som etter det siste stortingsvalget har fått flertall til, med lovs kraft, og i
siste omgang med voldelig makt, til å gjennomføre sin politikk.
I et samfunn som det
norske er det mulig å påvirke politiske vedtak gjennom flere «kanaler», som ved
at mennesker med felles interesser organiserer seg og prøver å påvirke dem som
har den formelle makta; Stortinget og regjeringa. Slik påvirkning har ofte vært
vellykka. Disse organisasjonene kan true og presse regjeringa til å støtte sine
interesser ved å bruke maktmidler («sanksjoner») som streik eller true med å
trekke kapitalen ut av landet (som i 1928).
Maktutredninga fra
2003 oppsummerer partienes betydning slik: «Partier og organisasjoner er ikke lenger
kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra
massepartier i retning av nettverkspartier. Det er mulig å oppnå politisk makt
uten valgseier.» Men fortsatt
er det gjennom valgkanalen at den formelle og viktige daglige makta utpekes i
Norge. Det er det folkevalgte Stortingets flertall som gir regjeringa rett til
å bruke sin makt. Statsviteren Stein Rokkans tese «Stemmer teller, ressurser
avgjør» fra 1960-tallet inneholder åpenbart en sannhet, kanskje ikke mindre enn
før, men samtidig gir tesen inntrykk av at den formelle makta ikke utøves
gjennom valgkanalen og at resultatet av valgkanalen er mindre viktig. Stor oppslutning
i valg har fått økt politisk legitimitet med argumentet om at valgvinnerne
representerer «folkets vilje» mot særinteresser.
Professor i
statsvitenskap, Øyvind Østerud, skreiv i ei bok utgitt i 2003 at «Partiene er
helt sentrale mellomledd mellom velgere og politiske vedtak.». Det er partiene
som vedtar politiske mål etter intern strid, og der politikere rekrutteres,
skoleres og sosialiseres.
Når tenketankene
blir viktigere for de politiske aktivistene og «talentene» enn partiene, i
tillegg til organisasjonskanalen, er det en svekking ikke bare av partiene, men
også over muligheten til å vinne formell makt til å vedta lover, om og når
Norge skal ut i krig i verden osv. Vellykte streiker og demonstrasjoner, eller
seminarer på Litteraturhuset, har vist seg å være lite nyttige for å oppnå
politisk makt gjennom representasjon i vår folkevalgte forsamling.
Det er
selvfølgelig gunstig å få hjelp til å finne fram fakta til å underbygge kampen for
egne interesser. Men det er da ikke mangel på «fakta» som gjør at
«samholdsnorge» taper oppslutning i valg, og særlig til at SV og Rødt taper
oppslutning i valg? Det er heller mangel på evne til å vedta en politikk som er
egna til å skape oppslutning blant folk, mer enn å tilfredsstille de mange
fløyene og retningene innad i særlig Rødt. Arbeiderpartier har i Europa i 150
år vært «verksteder» for å skape og formulere politikk som har gitt betydelig
oppslutning i valg. «Markedspartiene» oppstod som en motkraft til de som
startet partier: de venstreorientertes folkepartier. At partiene i dag er
redusert til nettverkspartier, også SV og Rødt, kan en ikke fortsette med. For
å oppnå politisk makt må heller partiene gjenreises som folkemobiliserende
krefter, og for å utvikle politiske ledere med folkelig tillit. Da blir
tenketanker uviktig.
Jeg er også uenig
i Marsdals tilslutning til Kristin Clemets strategiske fundament for Civita:
«Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt får også
makt over løsningen». Det er å overføre kampen for «samholdsnorge» til en
debattarena der «markedsnorge» gjennom sine lojale debattredaktører (med
Klassekampen som ett av få unntak) kontrollerer hvilke innlegg som kan videreformidles
og hva som kan godtas som aktuelle stridsspørsmål. Clemets og Marsdals påstand
om den offentlige debattens innflytelse er tilsynelatende en statsvitenskapelig
ny innsikt, men den er neppe riktig og kan uansett ikke være en strategi for å
mobilisere det overveldende flertallet i grasrota som ikke bryr seg om de
offentlige debattemnene som samfunnseliten bestemmer er de viktige.
Marsdal er ellers
opptatt av det han kaller «de rødgrønnes strategi», og forsvarer
Arbeiderpartiets politikk mot min kritikk. Hva er de «rødgrønnes strategi» i
forhold til kamp mot EUs kriminalisering av fagforeningsinteresser og kamp mot norsk
imperialistisk krigsdeltaking? Er de «rødgrønne» fortsatt enige om denne strategiske
politikken, er ikke framtida særlig lys. Det er naivt å tro at Ap skal endre
sin politikk radikalt til å bli imot EUs markedsdiktatur, og si nei til
imperialistiske kriger som en følge av arbeidet til Agenda, Manifest m. fl.
Gitt dagens
politiske system i Norge, er den store oppgaven for en mer økonomisk rettferdig
og anti-imperialistisk politikk å konsentrere kreftene om å gjøre et
kvalitativt sprang i valgoppslutning, til fordel for den tradisjonelle satsinga
på «protest-kanalen». Å prioritere økonomisk kamp betyr å droppe kampen for de sakene
som er så viktig for den velutdanna middel- og overklassen: blant andre kampen
for økt innvandring og kampen mot kritikken av de autoritære og reaksjonære
skikkene symbolisert med hijab og nikab. Det er både faktisk og taktisk feil. I
stedet må en satse på å erobre velgere blant det bærende samfunnssjiktet: de lavest
lønna og minst utdanna, de som i dag stemmer Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.