Hva med egen ordbruk?

Førsteutkastet av denne artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag. Jeg trodde den var refusert. 

Skuespillere tok søndag initiativ til en demonstrasjon «Slå ring rundt Stortinget — for solidaritet og medmenneskelighet». Skuespillerne Janne Heltberg og Selome Emnetu presenterte i Kveldsnytt  søndag demonstrasjonens formål. I Kveldsnytt blei de framstilt som om de var imot det de kalte et polarisert, fryktbasert og tilspisset debattklima som de mente politikerne ledet an i og som så spredde nedover til vanlige mennesker. Når en ser på invitasjonen på Facebook at det er helt klart at hele aksjonen bare var en fordekt måte for å støtte kampen for økt innvandring til Norge. 

Heltberg kritiserte i Kveldsnytt den «fryktbaserte retorikken som sprer seg rundt i sosiale medier.» Emnetu la ikke skjul på at de demonstrerte mot ordbruken til dem som ønsket en strengere innvandringspolitikk. Disse måtte ikke glemme at «det dreide seg om mennesker.» Sannsynligvis var demonstrasjonen i realiteten retta mot regjeringens innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug; hatobjektet for dem som ivrer mest for innvandring og aksept av før-industrielle skikker.

Men de som ser seg som tilhengere av solidaritet-  og medmenneskelighet, har sjøl bygd seg opp et arsenal av karakteristikker av sine politiske motstandere som ikke gjør debattklimaet noe bedre. De mest velutdanna, og de som oftest slipper til i den offentlige samtalen i de redigerte mediene, bruker hyppig ord som «fremmedfrykt», «fremmedfiendtlig», «rasist» og «islamofob» om sine politiske motstandere. Ofte slått fast som et udiskutabelt kjennetegn ved sine motstandere. De mener nok at det er argumenter, men dette er jo bare nedsettende karakteristikker. Som styrker samholdet dem imellom for å ha den eneste akseptable meninga om disse spørsmåla.

Ord som «fremmedfrykt» og «islamofob» er nok mer avanserte skjellsord enn det en kan finne hos «netttroll». Men det er ingen prinsipiell forskjell på disse tilsynelatende høyverdige intellektuelle betegnelsene og netttrollene. Det uttrykker bare en klasseforskjell i ordbruk.

Jeg skjønner ikke at mitt syn på innvandringspolitikken må karakteriseres med betegnelsene «fremmedfiendtlig» og «fremmedfrykt». Mine argumenter mot stor innvandring av uutdanna personer som i tillegg er imot norske skikker, mener jeg er saklige, jf mitt innlegg om innvandring. Forskjellen på meg og innvandringsentusiastene, og initiativtakerne til denne demonstrasjonen, er jo at vi liker hver våre innvandrere. Jeg innrømmer at jeg liker de innvandrerne som kritiserer andre innvandrere som ikke vil tilpasse seg det norske samfunnets tradisjoner, og som kjemper mot undertrykkingsskikker noen av dem har måttet flykte fra. Jeg har ikke fått forståelsen av at norske innvandringsentusiaster er så begeistra for slike innvandrere. Innvandringsentusiastene er kanskje litt «fremmedfiendtlige»? 

Diagnostiseringa av politiske motstandere, som å kalle religionsmotstandere som «islamofobe», er en kjent utryddelsestaktikk i flere stater for eliminering av politiske motstandere.

Innvandringstilhengerne bør også ta for seg sin egen ordbruk og den innflytelsen den har på debattnivået.