Hvorfor Klassekampen når vi har Vårt Land, Dagsavisen m fl?

Forsida 24.12.16

Klassekampen julaften var et lavmål av en avis som skal være en radikal maktkritisk avis for en helt annen politikk nasjonalt som internasjonalt, med vekt på å utvikle økonomisk rettferdighet for alle, for sjølstendige solidariske innstilte mennesker frie fra familiers, klaners og religiøse skikkers tvang. Men den er dessverre representativ den redaksjonelle linja.

«Et barn er født i Betlehem»

Forsida begynner med et åpenbart forsøk på å vinne forsidepremie for aviser, med teksten «Et barn er født i Bergen». Alle de velutdanna religiøst orienterte overklasseklassefolka, de som er Klassekampens nedslagsfelt og økonomiske fundament, skjønner selvfølgelig den planlagte forventninga. Også de som ikke leser Klassekampen. Bergen, i stedet for Betlehem, de kristnes by i Midtøsten, for det meste fordrivi av staten Israel. Forsida viser til en veldig lang artikkel av Klassekampens ukritiske entusiast for ubegrensa innvandring, journalist Åse Brandvold. Enkelttilfellet som Brandvold, for n-te gang, propaganderer for i avisa, er sikkert riktig. Men disse to vellykka syriske innvandrerne er bare et unntak. I 2014 var bare 26 prosent av de innvandra syriske flyktningene mellom 20 og 35 år i arbeid, lavest av alle innvandrergrupper (somalierne har ett prosent høyere sysselsetting i samme aldersgruppe). Og så er denne artikkelen, som alle Brandsvolds skriverier og ellers i avisa, kjemisk fritt for de grunnleggende spørsmåla på innvandringsfeltet: Hvorfor skal Norge ta imot utdanna innvandrerne som et fattig land har betalt noe for og trenger sjøl? Skal de reise tilbake og bygge opp landet der resten av deres landsmenn bor, slik nordmenn som rømte fra Norge under krigen gjorde?

Mer trist for innvandrerne

Av samme tåredryppende slaget skriver Klassekampens arrangementsansvarlige (hvorfor skal en statsfinansiert avis utstyre seg med en «arrangementsansvarlig»?) på side to om at innvandra analfabeter som har fått «nynorsk som sitt einaste skriftspråk». Et innlegg som inngår i en serie av tilsvarende ensretta faste politiske skribenter. Som den kristne-islamistiske propagandisten Olav Elgvin («forsker») og Warsan Ismail. Ismail har i tillegg en ny innvandringsartikkel på side 3. Hele julaftenavisa viser at Klassekampen er ei avis for dem som tror på og lar sitt liv styre av religioner med alle sine meningsløse naturstridige myter, først og fremst den kristne. Men sjølsagt med tilstrekkelig hensyn til «de krenkedes religion», islam. Så spørsmålet er, hvorfor Klassekampen, når vi har Vårt Land, Dagen, Ny Tid og Morgenbladet?

Ellers julaften

Det finnes lyspunkter, som Peter M. Johansens artikkel om konfliktene i Syria. (Men der han ikke tar opp konflikten med de militære trefningene mellom russiske og amerikanske styrker i Syria og interessekonfliktene mellom russiske og tyrkiske interesser i Syria.) På debattsidene er det foruten en tåredryppende kronikk om å sette dagens militære kamper mellom stormaktene i Syria inn i den kristne mytologien, samt en framheva kritikk av Robert Fisks Syria-analyse til støtte for de statene, som Norge, USA og EU, som har gjort blodbadet og ødeleggelsen av Syria mulig.

Den bevisste redaksjonelle linja

27. desember skriver redaktør Bjørgulv Braanen om at en avis som aldri gjør feil som en umulighet, og prøver å samle flest mulig rundt avisa. Enkeltfeil som alle gjør er uinteressante, det er den politiske linja til Klassekampens redaksjon som er det interessante. Jeg setter pris på de fleste av Braanens ledere, men jeg mener i motsetning til han, at de ikke representerer det daglige politiske budskapet Klassekampen prøver å spre til sine lesere. Julaftenavisa var et ekstremt tilfelle av Klassekampens bevisst valgte politiske linje, men den er dog representativ for avisas redaksjonelle linje. Valg av eksterne skribenter er også ensidige og åpenbart bevisst valgt. Redaktøren frykter tydeligvis skribenter som taler avisas politiske budskap imot, eller hans skyggeredaktør Marte Michelet eller tilsvarende skribenter. Noe den skrekkslagne avsettelsen av den mangeårige interessante side to-skribenten Trond Andresen var et uttrykk for. Debattredaksjonen leiter i nasjonale og internasjonale medier etter skribenter som opprettholder nasjonal og internasjonal imperialistisk mainstream som Klassekampen ser det som så viktig å slutte opp om. Som 28. desember, der den framtredende Rødt-representanten Ronny Kjelsberg, universitetslektor, setter mer eller mindre likhetstegn mellom forsvar av nasjonal sjølråderett, skepsis til innvandring og deres religion med nazisme. Med henvisning til kronikken på forsida. I sommer fikk jeg etter invitasjon på trykk en artikkel i Rødts tidsskrift «Rødt!» om de uegna innvandrerne. Slikt finner ikke Klassekampens redaksjon interessant å trykke, hvis de i det hele tatt tør vedkjenne seg eksistensen av partiet Rødts teoretiske tidsskrift. Hvorfor har ikke debattredaksjonen bedt meg om å få trykke den, som et viktig motinnlegg til Åse Brandvolds mange artikler? KKs debattredaksjon har også en helt annen og uvennligere holdning til sine artikkelinnsendere sammenlikna med aviser som Aftenposten, Dagsavisen og Dagens Næringsliv. Der Aftenposten svarer i løpet av en dag eller to, og tilbyr innsendere sjøl å forkorte sine innlegg om det kreves, endrer Klassekampens debattredaksjonen sjøl innsendernes innlegg uten noen form for respektfullt svar.

Ap som Norges politiske redning

Klassekampens hovedbudskap er at Arbeiderpartiet er Norges politiske redning. Trass i at Arbeiderpartiet har vært hoveddrivkrafta i de siste tiåras politiske høyredreining med nedskjæring av pensjoner, privatisering av statsbedrifter og imperialistiske militære angrep på andre stater åpenbart i strid med folkeretten og som krigsforbrytelser. I 2005 fikk jeg på trykk en lengre artikkel om det gale i å framheve Arbeiderpartiet som den politiske løsninga på vegen fram, etter å ha klaga til Braanen på daværende debattredaktør Håkon Kolmannskogs avvisning av å trykke den. I dag vil det vært utenkelig for Klassekampen å trykke en artikkel som kritiserer Arbeiderpartiet for at det ikke er et alternativ for en mer sosial og antikrigersk og antiimperialistisk politikk enn Høyre/Frp. 

Frp praktiserer 

det samme som alle andre, tross «retorikken»

I tillegg til hovedbudskapet i Klassekampen om Ap som den politiske redninga, utdypes dette med meningsløs mobbing av enkeltpersoner i Fremskrittspartiet. Denne mobbinga av enkeltindivider er det eneste i KK som har overlevd fra AKP, men som nytes med tilfredshet i Klassekampens velutdanna redaksjon og av dets doktor- og professorskribenter. Særlig mot Frps kvinnelige innvandringsminister Sylvi Listhaug. Hun fører bare politikken til regjeringa til Erna Solberg, og som har oppslutning av Arbeiderpartiet med dets nestleder Hadia Tajik.  Listhaug er også enig i politikken med å akseptere at Afrikas mer velstående innbyggere lokkes ut i Middelhavet med håp om å bli underholdt av de europeiske statene og å sende båter for å redde noen av dem fra drukningsdøden. Klassekampen tilslører slike grunnleggende politiske fakta. Klassekampens støttespillere, skribenter og lesere er ikke opptatt av reell politikk, de er opptatt av «retorikk».

Homogen — ingen allianse

I sin kommentar om Klassekampen som en «Mangslungen allianse» framhever Braanen 27. desember viktigheten av «fellesskapet som samler seg rundt avisa». Braanen mener at avisa skal ha sterke meninger og «at den også er en arena for meningsbrytning». Jeg forstår ikke på hvilke områder Klassekampen har så sterke meninger i den offentlige samtalen i dag at noen mektige overhodet provoseres. Heller ikke at den er en arena for meningsbryting, jf avsettinga av Trond Andresen. Men den følger standpunktene til dem som har penger, de statsfinansierte intellektuelle og de statsfinansierte ansatte i hjelpeorganisasjonene (som også Frp slutter opp om å bevilge penger til). Snarere enn å samle en allianse rundt Klassekampen av folk med ulike meninger, ensretter Braanen avisa for dem med de allment godtatte mytene og meningene, de som har penger. Klassekampens politiske funksjon er å spre det samme politiske budskapet som Jan Egeland, Sven Mollekleiv, Marie Simonsen, Anders Giæver, Hans Petter Sjøli, Hege Ullstein, Thor Gjermund Eriksen, Thomas Hylland Eriksen, Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken.

Ekskludert

For meg er det daglig en belastning å lese Klassekampen, sjøl om det er irrelevant for Klassekampen. Jeg åpner Klassekampen hver dag med frykt for hva de har lagd denne dagen. For min del skyldes belastninga at jeg har levd med å ha andre forventninger til den enn til en annen avis. Men Klassekampen er åpenbart verre og mer ukritisk moralistisk enn de andre avisene jeg leser, med unntak av Ny Tid og Morgenbladet som jeg vanligvis ikke leser, og dels NRK. Klassekampen er for mye moralisme og tåredrypping, uten fakta og realisme. Fristilt fra faktisk analyse og fundament som Klassekampen er, er det bare av gammal vane jeg fortsatt betaler for avisa utenom gjennom skatten. Jeg er ikke inkludert i den alliansen Braanen snakker om, jeg hører ikke med i hans journalisters homogene og bokstavelig talt religiøse fellesskap. Braanens «allianse» er bare retorikk.