Rom-tigging: Nordmenns ansvar — i Norge?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag under overskriften «Fattige romfolk — mitt ansvar?». Henvisninga til Terje Tvedt sitt begrep «det nasjonale godhetsregime» i forbindelse med de mektige hjelpeinstitusjonene redigerte KK bort:

Den sterkt engasjerende diskusjonen om tigging dekker over spørsmålet om hvordan sosiale problemer skal løses, hvem som har ansvar hvor og hvem som skal finne seg i hva av samfunns-problemer. Kampen for tigging går inn blant de spørsmåla som mobiliserer folk over hele Europa mot elitene. Der elitene vil ha leire av tiggere fra andre land til å bo på offentlige plasser og friluftsområder — bare ikke der de sjøl bor. Den norske velferden med offentlige sosiale ytelser og goder som eliten motarbeider, vil den samme eliten øke med flere mottakere. De vil ha  med flere i «spleiselaget»s utgiftsside, mens de arbeider for at inntektene reduseres.

Jeg savner tiggetilhengernes argumenter for at det er norske innbyggere som har det moralske personlige ansvaret for å løse et av Europas minoritetsproblemer, ja kanskje egentlig alle minoritetsproblemer — og fattigdomsproblemer — i hele verden.

Tigging som politisk strategi for fattigdomsløsning har for radikale før i tida, de som går til roten av problemene, ikke vært løsninga før de individuelle menneskerettighetenes storhetstid. Men derimot krav om politiske og økonomiske endringer og samfunnsintegrering med rettigheter — og plikter.

Det å tigge, bokstavelig talt på sine knær, innebærer også bruk av makt. Tiggerne bruker makt til å si til de forbipasserende at «det er din skyld, du har plikt til å hjelpe meg, det er du som bestemmer om jeg og mine skal holdes nede i fattigdom eller ikke». Det mener mange norske arbeidstakere, og innbyggere, er urettferdig, og feil. Med sin kunnskap om radikale økonomiske omfordelinger. Jeg er blant dem. Mange synes det er ubehagelig å få denne personlige anklagen mot seg (ikke jeg, for jeg avviser anklagen). Men jeg ser at mange «venstreorienterte» dyrker denne anklagen om at nordmenn har et personlig ansvar for romfolkets fattigdom — i hele verden. Slik hele den norske ideologien for «utviklingshjelp» med sine mange politisk og økonomisk mektige institusjoner legger til grunn. Det Terje Tvedt kaller «det nasjonale godhetsregime».

Bortsett fra de moralske anklagene: Jeg savner argumentene for nordmenns ansvar for de av romfolket i Romania som har så god råd at de kan betale den lange kostbare reisen til høykostlandet Norge. Heller ikke kommer tilhengerne av tilrettelegging for tigging med tall på hvor mange romfolk som til hvilken kostnad skal få komme til Norge. De undertrykte minoritetene i Romania utgjør opp til 10 prosent av befolkninga, det vil si nærmere to millioner.  Er disse det norske spleiselagets ansvar — i Norge?

Når tiggetilhengernes krever tilrettelegging for romfolkets tigging i Norge, betyr det at en sier at tigging er tiltaket for romfolkets fattigdomsløsning. Og at en selvfølgelig ønsker at flere skal komme til Norge for å fortsette sitt tiggerliv.

Det er hevet over tvil at romfolk og andre minoriteter i Romania er utsatt for urimelig og undertrykkende behandling. Men jeg forstår ikke at løsninga på det er tigging i Norge. For eksempel obligatorisk skole og utdanning for rumenske romfolk i Norge, hvor naturlig og effektivt er det?

Vi kan bare bruke våre ressurser økonomisk og politisk til enda mer kraftfullt å tvinge regimet i Romania, og i landene i Europa ellers, til å behandle romfolk annerledes. Slik at de kan føres inn i et moderne samfunnsliv på en verdig måte. Det er viktigere enn å la seg styre av ideologier om å bevare kulturelle tradisjoner.