Reiulf Steen: Et visjonært forbilde for venstreorienterte?

Fra Klassekampens
forside 06.06.14

Tidligere leder av Arbeiderpartiet, tidligere ambassadør og samferdselsminister, blant mange andre verv, Reiulf Steen, er død nær 81 år gammel. Hans familie og venner sørger forståelig nok ved hans bortgang. For oss som ikke har et personlig kjennskap til han, men er opptatt av politikk, er det naturlig å prøve å oppsummere det politiske livsverket til en av Arbeiderpartiets ledere.

Reiulf Steen var leder for Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, og satt før det i sentralstyret og var stortingsrepresentant fra 1977 til 1992. På Stortinget var han leder for flere komiteer, blant annet utenrikskomiteen og var visepresident. Altså en sentral politiker i Arbeiderpartiet og i Norge.

Som medlem av AUF på Bryn rundt 1961, skreiv gruppa mi et svar på studiesirkelen om hva sosialisme er. Jeg husker vi var ganske stolte over at vi fikk «M» på den besvarelsen, og at Reiulf Steen var den som retta svaret vårt og ga oss den karakteren.

Hva slags politikk stod Reiulf Steen for? 
«Den visjonære arbeideren» omtaler Klassekampen han som på forsida. Han som var tilhenger av Nato, norsk EU-medlemskap og var leder for «Europa»-bevegelsen fra 1999-2001. Hans periode som samferdselsminister i et drøyt år på begynnelsen av 1970-tallet må vel sies å ha vært svært lite prega av visjoner og grunnleggende nasjonale samferdselsspørsmål. Det er vanskelig ut fra hans samla politiske innsats å forstå at disse verva skal ha vært så veldig visjonært og venstreorientert utført. Han var riktignok leder av likestillingsrådet, og gjorde forsøk på å oppheve forskjellen mellom «ånden og hånden» i skolepolitikken. Han var i de siste åra mot Afghanistan-krigen og satt som nestleder i Attac. Men dette hadde verken noen særlig betydning innad i Arbeiderpartiet eller for den riktige motstanden mot den politikken Ap fører an i.

Mange fikk kanskje sympati for Steen fordi han blei fjerna av fløya til Gro Harlem Brundtland som partiets leder og forvist til Sør-Amerika som ambassadør. Som det står på regjeringas egne hjemmesider (henta 08.06.14): «Brundtlands forhold til partileder Reiulf Steen var anstrengt, og Steen trakk seg under Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981.» Med Gro Harlem Brundtland blei det fart i den markedsøkonomiske retninga for Ap og som innleda det taktskiftet som Stoltenberg aksellererte med kraftige pensjonsnedskjæringer, privatisering av sentrale statsinstitusjoner og en aggressiv imperialistisk militær politikk. Steen hadde da for lengst mista tillit hos den fløya som kontrollerte Arbeiderpartiet. Sjøl Thorbjørn Jagland blei for mye for dem som kontrollerer Arbeiderpartiet. (Om ikke ei fra Huk aveny på Bygdøy, så en fra Gråkammen på Holmenkollbanen).

Men stod Reiulf Steen egentlig for en annen politisk retning enn Gro Harlem Brundtland? Han var jo ikke uenig i noen av de politiske hovedspørsmåla økonomisk eller i utenrikspolitikken. Kanskje vurderte de i Ap, «de som snakket sammen», at han ikke var personlig egna nok? Jeg kan huske at AKPs ledelse skreiv at da Reiulf Steen leda partiet, var han var den svakeste lederen Ap noen gang hadde hatt. (Hvilket grunnlag hadde AKP-lederne for å hevde det — var det bare en frekk påstand?) Det var sannsynligvis likevel riktig på grunn av den manglende personlige styrken han viste i interne kamper i det partiet som ikke er «en søndagsskole». Men også de reelle styrerne av Ap, «de som snakket sammen i bøttekott», vurderte Steen på samme måte som AKP-ledelsen.

Harald Stanghelle skriver om «Den tragiske storhet» i minneorda om Steen, og at han representerte «visjonær storhet og dyp tragedie». Pål Steigan omtaler Steen som en lyttende og romslig person etter en diskusjon han hadde med han i 2001. Redaktør Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampens leder 6. juni at det var Steens store fortjeneste at han klarte å «opprettholde forbindelseslinjene til yngre generasjoner og venstresida».

Steen hedres som en venstresosialdemokrat. Men sosialdemokratisk ideologi er en svært relativ politisk ideologi. I praksis er den en redningsideologi for kapitalistisk samfunnskontroll, mer radikal jo sterkere en sosialistisk opposisjon er. Derfor blir de erklærte sosialdemokratiske partiene i Europa nå reine høyrepartier, rett og slett fordi det ikke finnes noen sosialistisk opposisjon, knapt en gang opposisjon i det hele tatt, til den utførende politikken.

Avdøde mennesker bør omtales med en viss respekt, også framtredende politikere. Men jeg har dessverre problemer med å forstå at Reiulf Steen, mangeårig partileder i Arbeiderpartiet og en som har arbeidet sterkt både for norsk Nato-medlemskap og norsk EU-medlemskap, og vært en av det offisielle Norges mest sentrale politikere, skal framstilles som et forbilde for norske venstreorienterte sosialister, til og med som en visjonær. Skjer det, sier det mest om dagens norske venstreside.