Fotball-VM: Hvem vinner? Bare ikke England!

Spådommene og ønskene for utfallet av fotball-VM er mange. For meg er det viktigste: Bare det ikke blir «England»! Alle de norske fotballinteresserte med «engelsk sjuke» — som Rune Bratseth helt rett har karakterisert dem som — dem ønsker jeg ikke den triumfen de så ofte forgjeves har håpa på.

Men hvem vinner? Sjeldnere enn i noen annen fotballturnering, blir det en sensasjonell vinner i et VM. Uruguay vant i 1950, Sverige kom helt til finalen i 1958 på hjemmebane, og England vant i 1966 på hjemmebane (etter et feildømt mål). Disse resultata er VMs mest overraskende og uventa resultater. For det er som regel VMs hittil beste nasjon, Tyskland, flestvinnende Brasil eller Italia/Spania som vinner VM i fotball.

Hvorfor det er slik, kan ikke eksakt forklares. Min umiddelbare tanke om «kultur» og «tradisjon» holder ikke. Sjøl om det kan virke sånn, som når det uerfarne Nord-Korea rundspilte erfarne Portugal i 1966 i første omgang og leda 3-0 til pause, men likevel tapte. 

Fotball er et spill, en idrett, hvor favoritten taper i 45,2 % av alle kamper. Målt etter å ha gått gjennom 43 000 fotballkamper. Forfatterne av boka «Tallenes tale - Alt du tror om fotball er feil», Chris Anderson og David Sally, har personlig oppsummert tusenvis av fotballkamper og lagt fram et utall av andre statistikeres gjennomgang av hva det er som betyr noe i fotballkamper. Flaks betyr svært mye i fotball. Professor i treningsanalyse og dataanalyse i idrett, Martin Lames, også ansatt i Augsburg og Bayern München, har gått gjennom video av over 2 500 skåringer i VM- og klubbfotball. De fastsetter flaksens betydning, for «heldige» skåringer, til nøyaktig 44,4 %. Heldige skåringer inntreffer mest på stillinga 0-0, kom disse også fram til (for da spiller laga fortsatt etter sitt system).

Men ingen er likevel bedre til å spå utfallet av fotballkamper enn «bookmakerne». Trass i denne høye andelen av flaks og tilfeldigheter, bookmakerne tjener penger, masse penger. Det betyr at de har et system for å vurdere sannsynligheten for kamputfallet som treffer godt nok, tross den store betydninga flaksen har og hvor ofte favoritten taper. 

Dagens Næringsliv har i sitt Magasinet 17.06.14 fått noen i PwC Deals til å «regne ut» vinneren. Underveis konsulterer i artikkelen flere andre norske forskere, og konkluderer til slutt med at det blir Spania mot Brasil i finalen. Ikke særlig sensasjonelt forslag. Goldman Sachs setter sannsynligheten for brasiliansk seier til 46,5 %. Summen av bookmakene gir vel denne sannsynligheten: Brasil foran Argentina, Spania og Tyskland.

Etter noen uker er det fort glemt hvem som vant VM. Pampene i FIFA og tv-kanalene teller sine økte inntekter, og vanlige folk i arrangørlandene må betale så det svir for ekstravagansen.

Det er merkelig at fotball-VM fortsatt fenger interesse, i ei tid der de mest taleføre og innflytelsesrike menneskene, særlig universitetstilsatte i Europa, nærmest betrakter entusiasme for en nasjon på linje med nazisme. Fotball-VM er ei tid da tilhengerne av multikulturalisme lider. Likevel har landslagsfotballen for lengst tapt for klubbfotballen, både økonomisk og ikke minst i internasjonal oppslutning. Verken landsdelslaget England i staten Storbritannia (hvorfor får staten Storbritannia stille med fire lag i internasjonale konkurranser?) eller det spanske landslaget kan måle seg med den internasjonale oppslutninga om Manchester United eller Barcelona. For spillerne er VM knapt som en ekstrajobb å regne. De ukentlige millionlønningene i klubbene er viktigere enn æren for å vinne for en stat de knapt vil betale skatt til.

De intellektuelles drømmer er nok mest tilfredsstilt av staten Østerrike. Staten som frivillig underordna seg sin utflytta landsmann og var strålende entusiastisk for å komme under tysk kontroll i 1938. For flere tiår sida begynte Østerrike å kjøpe opp utlendinger og gi dem østerriksk pass for å få dem på sitt landslag, på samme måte som klubber kjøper opp spillere.

Noe av det beste Dag Solstad skal ha skrivi om fotball, er at det ikke går å se en fotballkamp uten å holde med ett av laga. Jeg har ikke så sterke ønsker om hvem som skal vinne. Det viktigste er at landsdelslaget England fra staten Storbritannia ikke vinner. Norske fotballtilhengere er helt forskrudd engelskorienterte, og de holder ofte mer med et engelsk klubb- og landsdelslag enn et norsk lag. Jeg unner rett og slett ikke alle de «norske» fotballtilhengerne en slik seier. Ranet i 1966 får holde. Det ville fryde meg om «England» tapte alle kampene, og hvertfall at de ikke kom videre til utslagskampene. Så får de «norske engelskmenna» nok en gang oppdage sannheten om sin manglende fotballforståelse.

Jeg ser spørsmålet om seier i VM først og fremst som et subjektivt politisk spørsmål, som de små mot de mektige. Da er det best at et lag fra Afrika, som Nigeria, Kamerun eller Ghana vinner. Men mest et lag som Vestmaktene har veldig imot. Ut fra dagens aktuelle politiske situasjon vil det selvfølgelig være aller viktigst om Iran eller særlig Russland vant. Russland som vinner av VM: Det ville virkelig vært en «trøkk seksten» for Obama, Merkel, Jagland og Juncker!

Likevel, jeg nøyer meg med engelsk fiasko og gjerne tysk seier som et pek til «norske» fotballentusiaster. Kommer Tyskland til finalen, skal jeg se den på storskjerm på Brandenburger Tor. Hvis Tyskland-Nederland i finalen: Måtte Nederland hevne tapet i 1974! (Amsterdam i stedet, da?)