Meningsmålinger og valget: De «rød-grønne» kan fortsatt vinne

Alle meningsmålinger det siste året har pekt på et klart flertall av partiene Frp, Høyre, KrF og Venstre, svært lenge til og med reint flertall av Høyre og Frp. Både politiske journalister og professorer som er eksperter på meningsmålinger, har hevda at det er usannsynlig med en «rød-grønn» seier. (Rød-grønt i hermeteikn fordi alternativet verken er rødt eller grønt). Og det kan godt være at disse ekspertene både har og får rett. Det har nesten hver dag siden forrige valg vært kjørt fra alle medier på alle offentlige feil og mangler som skal skyldes Stoltenberg, Lysbakken og Navarsete. Ofte ledet av Stortingets politiske kontrollkomite med flertall av opposisjonen, med full dekning fra alle medier.

Jeg husker fra skolevalgene på Drammen gymnas i 1980-åra. Da fikk Frp og Høyre til sammen minst 75 % av stemmene, og Ap fikk bare 10 %. Riktignok landets beste H- og Frp-skole. Det begynner kanskje å nærme seg slike tall på landsbasis nå, sjøl om holdninga til gymnaselevene i Drammen fra 1980-tallet skulle slått ut tidligere om de var representative. Men med den offentlige samtalens avpolitisering, likheten mellom Ap og Høyre og omgjøring av den politiske kampen til hvem som er best til å administrere og «lede», er nok stemmegivinga som meningsmålingene viser, ikke usannsynlig. Særlig trist er det at det mest ekstreme høyrepartiet i Norge, Venstre, som vil forby streik og avskyr fagforeninger og nå er for angrepskrig uten FN-godkjenning, kan framstå som de ikke politisk interessertes parti.

Samtidig har både meningsmålere og eksperter tatt feil før. Ofte og inntil nylig, både i norske valg og andre valg i Europa. De kan godt gjøre det igjen. Det er noen faktorer som kan føre til rød-grønt flertall:

1.

Det er først og fremst at folk venter svært lenge med å ta standpunkt til hvilket parti de skal velge. Kanskje ikke før på valgdagen, eller inne i stemmelokalet. Rett og slett fordi de ikke er så veldig interessert, og først engasjerer seg på slutten. Om de har blitt spurt i en meningsmåling, husker de neppe hva de svarte da. Og ved «den endelige avgjørelsen» kan det godt skje at de legger mer vekt på usikkerheten ved endring og hva en kan få, enn misnøyen med Stoltenberg & co sin administrasjon.

2.

Å bestemme seg «i siste sekund» kan også føre til at misfornøyde SV-velgere i siste omgang likevel ikke vraker partiet, slik jeg som en misfornøyd Rødt-velger likevel har kommet til at jeg vil stemme Rødt. Tross alt. Jo nærmere avgjørelsen, jo mer forsvinner nyanser og irritasjonsmomenter, og det blir et ja eller nei til det som ligger deg nærmest. Hovedsakene blir lettere å se. For SV og Sp er jo slike vurderinger helt avgjørende for at disse partiene kan komme over og lengst mulig over sperregrensa. Og jeg tror mange av deres velgere vil gjøre sånne valg «i siste sekund».

3.

KrF kan nok være ganske sikker på at det kommer over sperregrensa (for å sikre Frp større politisk innflytelse). Men neppe Venstre. Som «upolitisk» parti for mange lite politisk interesserte halvgamle personer og datanerder, er det ikke sikkert at det passer for dem å møte opp og stemme. Mange av deres velgere mener jo at politikk er noe håpløst taktikkeri som en helst ikke bør ta i. Kanskje er velgerne deres ikke så krigslystne som Venstre-ledelsen er. Oppslutninga om Venstre er en usikkerhetsfaktor. I følge TV2s kommentator Stein Kristiansen, sønn av den høyreorienterte KrF-politikeren Kåre Kristiansen, spår han at Ap som i 2009 vil sette inn støtet siste uke mot Venstre for å gjøre oppslutninga om Venstre minst mulig. Med Venstre under sperregrensa, og SV og Sp over, ser det straks verre ut for en regjering Solberg/Jensen. Som meningsmålingene tyder på ikke får flertall aleine. 

4. Betydninga av valgdeltakinga: 

4.1
Meningsmålerne spør stort sett bare de som har tatt standpunkt. «Vet ikke»- og «vil ikke stemme»-gruppene er ikke oppgitt. Det er for så vidt i samsvar med det faktiske valget; de som ikke stemmer blir ikke tatt hensyn til. Men for hver måned, eller uke eller dag målingene blir tatt opp, vil helt sikkert det som vi kan kalle «valgdeltakinga» variere. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne variasjonen av andelen hjemmesittere vil få betydning for oppslutning om de enkelte partiene. Riktignok ulikt for hvert parti for hver måling, men likevel av betydning. Vi veit for eksempel at tradisjonelt har Frp-velgere ikke vært så flinke til å møte opp i faktiske valg som for eksempel de mer velstående Høyre-velgerne. Ved lav valgdeltakelse øker også oppslutninga om et lite parti som Rødt, fordi deres tilhengerne møter opp uansett, og da vil det samme stemmetallet utgjøre en større andel. Det har vist seg å stemme for Rødt ved lav valgdeltaking.

4.2
 Tradisjonelt har også Ap tjent på større valgdeltaking. Derfor har også Ap alltid gått inn for to-dagers valg, mens de «borgerlige» har gått imot todagersvalg av samme grunn. Men det kan hende at høy valgdeltaking ikke begunstiger Ap lenger. 

4.3
Jeg har fått se bakgrunnstallene for én måling, nemlig Sentios partimåling i mai utført for Nationen og Klassekampen. Der er faktisk, som den eneste målinga jeg har sett og hørt om, oppgitt at 17 % av de spurte svarte «vet ikke», mens 6 % sa at de ikke ville stemme. Forutsetter en at de som ikke vet hva de vil stemme i mai heller ikke vil stemme den 9. september, vil disse til sammen 23 % føre til en valgdeltaking på 76 %, noe som er helt likt valgdeltakelsen i 2009 på 76, 4 %.

4.4
Mitt poeng er at varierende «valgdeltaking» i de løpende meningsmålingene er så viktig at den får konsekvenser for oppslutning av de enkelte partiene. Og selvfølgelig får den endelige valgdeltakinga betydning for valgresultatet. Jo lavere valgdeltaking vil både Ap og Frp tape, mens andelen oppslutning av partier som Høyre, Rødt og Miljøpartiet de grønne, som de engasjerte velutdannas partier, vil øke. Jeg spurte valgforsker Bernt Aardal om dette en gang, og oppfatta jeg han riktig, mente også han at hjemmesitterandelen hadde betydning for vurderinga av oppslutninga i meningsmålingene, og burde vært opplyst.

4.5
Vekting av Frp. Spørsmålet om Frps oppslutning har betydning for regjeringsspørsmålet. Det er mye diskutert blant meningsmålerne. Frp får ikke mer enn ca 12 % i sjølve undersøkelsene, men så er de vekta opp til rundt 18 %. Dette fordi de fikk en veldig stor oppslutning ved forrige stortingsvalg. Uten at det faktisk virker slik, har Frp nå 41 stortingsrepresentanter mot Høyres 30. Ved kommunevalget i 2011 gikk det imidlertid dårlig med Frp, og de oppnådde bare 11,4 % (11,8 % i fylkestingsvalget). Noen meningsmålere sier at dette er stortingsvalg, og det derfor er valget i 2009 Frps oppslutning skal sammenliknes med det. Jeg stiller meg tvilende til det, jeg tror ikke type valg har noen betydning for det som varierer mellom å være landets nest eller tredje største parti. For Frp er det uansett vanskelig å vurdere oppslutninga. Bernt Aardal har vist at resultatene i målinger for Frp spriker veldig, uten noen tendens. Jeg tror imidlertid at oppslutninga om Frp vil bli mindre enn den oppslutninga partiet nå får på grunn vektinga i forhold til forrige stortingsvalg.

Jeg mener at det at «hjemmesitternes» andel ikke er med i meningsmålingene, svekker påliteligheten til meningsmålingene. 

5.
Dessuten kan det oppstå uforutsette hendinger som kan påvirke resultatet. Økt bensinpris som følge av krigslysten til vestmaktene i Syria, for eksempel. Eller muslimsk terror eller dramatiske drap blant asylsøkere. Det kan endre stemninga, slik det har vært gjort før (drepinga utafor tinghuset i Oslo en valgdag).

Mitt hovedpoeng er: 

Med lavere oppslutning om Frp og Venstre, og SV og Sp godt over sperregrensa, så kan de «rød-grønne» igjen vinne valget. Det er ikke så usannsynlig at det ikke kan skje. Jeg vil gjette på at det er minst 49 % sjanse for at det kan skje. I fotballkamper skjer ofte de avgjørende skåringene på overtid. Jeg forstår ikke hvorfor det ikke kan skje i politikken, i valg, også. Det har jo faktisk vist seg at det har skjedd, også i Norge.

Det ville jo fryde meg om det hadde vist seg at meningsmålerne og de politiske journalistene tar feil, og at Høyre-folka må legge ut på nok en ørkenvandring. Mulig, men for godt til å skje?