Hvem forsvarte boligtakstene mot markedspris og penger under bordet? Ikke Ap og boligsamvirket.

Den 12. september hadde Trond Andresen en FOKUS-artikkel i Klassekampen om det han beskreiv som usnuelige reformer og planlagte reformer som Høyre og andre partier ville holde munn om. Men da han la ensidig la skylda på Høyre for de høye markedsprisene, fant jeg grunn til å kommentere det. Mitt svar står på trykk i dag:

Jeg har ikke innvendinger til Trond Andresens hovedpoeng i hans FOKUS-artikkel «Usnuelige reformer» 12. september. Men som jeg tidligere har imøtegått Peder Martin Lysestøl med, så er det altfor enkelt å skylde bare på Høyre når det gjelder markedspriser på boliger. En pris på borettslagsleiligheter i samsvar med «markedslovene» var praksis for de fleste lenge før Høyre i regjering formaliserte det.

Allerede i 1969 i Drammen ble jeg tilbudt å kjøpe en leilighet til 40 000, til tross for at den offisielle taksten var rundt halvparten. Arbeideren som ville selge denne leiligheten til en ung student til en ulovlig pris, kunne gjøre det i trygg forvissning om at det ikke fantes noen i styret som turte å gå mot selgerens forslag til kjøper. Styremedlemmene kjente godt til hvordan systemet fungerte. Det samme gjorde alle i boligsamvirket. I Oslo var dette praksis også lenge før 1969.

Bare unntaksvis kunne en helt inntil 1981 få kjøpt leiligheter til takst. Det var leiligheter der noen hadde blitt kasta ut, og ikke fikk selge leiligheten sin sjøl.

Den fast etablerte praksisen viser mye: Høyre formaliserte praksisen. Det var ikke bare folk som måtte tilpasse seg markedet og var avhengig av å selge videre seinere med «penger under bordet», men også en praksis som vanlige folk pressa på for å bruke, mens de før-brundtlandske sosialdemokratene i borettslagsstyrer og i boligsamvirket ikke gjorde noe som helst for å stanse den faktisk ulovlige virksomheten. Arbeidsfolk og gamle sosialdemokrater var ikke bare forfulgte ofre.