Boligpriser før og etter 1981 - svartebørs uunngåelig?

Trond Andresen, Trondheim, ga meg 12. september dette tilsvaret i Klassekampen på mitt forrige blogginnlegg:

Ove Bengt Berg «har ikke innvendinger til hovedpoenget» i min kommentar «Usnuelige reformer» i Klassekampen 12. september. Takk så langt! Men han mener at markedspris på borettslagsleiligheter var praksis for de fleste lenge før Høyres regjering formaliserte det. Mitt korte svar er at det var nok en del penger under bordet i «frittstående»  borettslag. Men det store flertall av borettslagsleligheter i Norge i 1981 var tilknyttet boligbyggelag (også der hvor jeg var leder). Og når boligbyggelaget kontrollerte tildelinga, ble penger under bordet i all hovedsak forhindret.

Generelt gjelder at en så stor, dyr og fast beliggende "gjenstand" som en bolig er en av de få tingene man faktisk «kan»  kontrollere omsetninga av i en markedsøkonomi uten at det oppstår svartebørs - NB - «hvis det vilje til det». I en by som Oslo med akutt bolignød kunne staten ekspropriert de tusener av leiligheter som i dag er pengemaskiner for bolighaier og «investorer», betalt dem etter en edruelig takst med statsgaranterte obligasjoner oppretta for anledninga (som var omsettelige og ga en avtalefesta og rimelig inflasjonsjustert rente og derfor ikke kunne gi grunnlag for så mye sutring i Dagens Næringsliv, Finansavisen og tilliggende herligheter).
Man kunne så leid ut disse offentlig eide lelighetene til en rimelig pris, tildelt etter behov. Og det er fullt mulig å gjøre tildelingssystemet i all hovedsak vanntett mot korrupsjon - igjen: hvis viljen er til stede.
Trond Andresen
Trondheim

Jeg fulgte opp med dette svaret i Klassekampen 14. september, dagen etter:

Boligsamvirkets svakhet

Mitt svar om boligene som ble solgt over offentlig takst, til markedspris, gjaldt borettslagsleiligheter. Dette er et spørsmål som det muligens er vanskelig å dokumentere fullt ut, men jeg føler meg på trygg grunn når jeg fastholder påstanden om at en betydelig andel av borettslagsleilighetene fra 1960-tallet til 1981 ble solgt med penger «under bordet» i tillegg til den offisielle taksten. Fordi de aller fleste borettslagsstyrer aksepterte det, og fordi boligbyggelagene gjennom boligsamvirket ikke stilte politiske krav om å skjerpe kontrollen med at boligene ble solgt til takst. I grunnen er det litt overraskende at Trond Andresen ikke vil akseptere omfanget av dette som så mange av oss kjenner så godt til.

Boligpolitikken kan gjøres enda mer usosial. Å fjerne restriksjonene mot framleie i borettslagsloven er viktig for boligspekulanter. Det er tvilsomt om styrene i borettslagene, boligbyggelagene gjennom boligsamvirket og for eksempel Ap er i stand til å motstå også dette kravet.

At sosial boligpolitikk er mulig, teoretisk, og ønskelig, er noe helt annet enn om det er politisk mulig. I et privat marked med overskudd på penger hos noen og underskudd på en ettertrakta vare, kreves det trussel om kraftige sanksjoner og gjennomført høy personlig moral for å unngå svartebørshandel; prispåslag fra offisiell pris til markedspris.