Stormen mot Lysbakken – basert på elitistiske koder

I privatlivet og arbeidslivet er vi mange som gjør feil og opptrer irrasjonelt. Det er det som gjør oss til mennesker. Men feil kan ikke godtas, og når vi gjør feil, må vi gjøre opp for oss slik det er forventa og i mange situasjoner krevd. Uheldig oppførsel bør påtales, og den som har gjort en feil, bør overtales til å forstå sine feil og lære av dem for ikke å gjenta dem.

Men slik fungerer ikke medieredaksjonene. De er overbefolka av rastløse og spenningssøkende personer som hele tida skal ha «æksjen» og markere seg for å få til politiske endringer etter sitt eget politiske syn som står over alle, nærmest på vegne av «Gud». Og aller helst få noen avsatt eller fornedra. Hvis de kan finne en fjær å utvikle til fem høns.

Audun Lysbakken er sjef for et departement. Stortinget har bevilga Regjeringa og Lysbakkens departement penger de kan bruke, og er pålagt å bruke. En del av disse kronene er ikke øremerka. Det vil si at regjeringa og statsrådene kan bruke midlene slik de finner for godt, altså en subjektiv vurdering som ikke er noe annet enn en politisk vurdering. Ofte i strid med opposisjonens vurderinger. Det er sånn det bør være.

Organisasjoner som ikke kommer inn på Stortingets liste over dem som skal få statlig støtte, er avhengig av regjeringas støtte. Ellers får de ikke noe. Dette er ikke noe problem som verken de politiske journalistene eller Lysbakkens kritikere er opptatt av.

Jeg kan nevne fra en slik tapende organisasjon som ikke kom inn på statsbudsjettets bevilgning med navns nevnelse og derfor måtte søke departementet om støtte. Overlatt til departementets subjektive vurdering. Statssekretæren ringte og spurte meg: «Men hvor mye trenger dere, da?». «700 000», svarte jeg. Et tall som var reelt. Og det fikk vi! Hva var feil med det? Ville statsråden ha blitt krevd å gå om journalistene hadde fått vite om denne saksbehandlinga? Dette var jo midler Stortinget hadde bevilga, pålagt brukt, til dette departementet til fri bruk.

Lysbakken har prøvd å få noe positivt ut av disse frie midlene, og har dermed oppfylt Stortingets pålegg. Sjølforsvarskurs for jenter er et svært aktuelt behov som trenger å få offentlige midler. Jeg beklager fortsatt at mitt forslag om selvforsvarskurs for jenter i gymtimene på Drammen gymnas på 1980-tallet blankt blei avvist gymlæreren og rektor. At en av Lysbakkens eget partis organisasjoner har søkt for et godt formål, kan ikke forhindre at de får. Er formålet godt, er det helt ypperlig at de får penger.

Professor i statsvitenskap Hege Skjeie karakteriserer i Dagens Næringsliv 25.02 saka slik: «Dårlig bekjentgjorte penger er delt ut til for nære bekjente. Noen har hoppet bukk over embedsverkets innvendinger. Ingen har tenkt på habilitet, eller kanskje snarere tvert imot: …» Til dette er å si at det er vanskelig å forstå at ikke alle aktuelle organisasjoner har tenkt og undersøkt muligheten for å få offentlig støtte i Lysbakkens departement. Det er helt ok å overprøve embetsverket, særlig når en vet hva en gjør. Å være politiker er i høyeste grad en jobb der nettopp det subjektive er det som er grunnlaget for rollen.

Lysbakken burde gjort noen enklere andre grep for å få til denne bevilgninga, sa lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Anders Anundsen (Frp), til Klassekampen 25.02 . «Det er utrolig lett å unngå slike tabber», sa Amundsen. Er det så ille, da? Det er vanskelig å forstå. 

Jeg ser på kommentarer i aviser og på nettet at der er det lite med prinsipiell vurdering av Lysbakkens feil. De som er uenig i SVs politikk bruker dette som påskudd for å gjenta det som de også ville sagt om SV helt uavhengig av denne saka. Frykten for gamle antikrigs-SV er også sterkt til stede i det ensretta politiske kommentatorsjiktet. Personlig er jeg uenig med Lysbakken. Han en viktig og nyttig brikke for å bruke norske liv som innsats i Norges nye rolle som leiehær for USAs imperialistiske krigstokt verden over. Norges rolle som USAs leiehær ville kanskje bli svekka om Lysbakken måtte forlate det politiske livet. Likevel synes jeg ikke dette er saka han bør gå på.

Dette med «informasjonsplikt» og «tillit» som Lysbakken skal ha brutt overfor statsministeren og Stortinget, er bare bagateller. Et godt formål er tildelt midler i samsvar med Stortingets formål, og han har ikke gjort noe aktivt for å skjule hva han har gjort. Han har også innrømt feil. En måte å rette opp feilen er å lyse ut mulighetene for å få stønad til dette formålet. Hvorfor finner ikke journalistene og opposisjonspolitikerne noe viktigere å bruke 24 timer i døgnet på?

Realiteten i denne saka er ikke annet enn en intern elitistisk leik for de innvidde i politikk og mediene. Et eksempel på mange slike saker de siste tiåra der mediene stolt har finni en fjær der som de kan rope taktfast «Korsfest, korsfest» til, og som politikere velvillig og prinsippløst danser etter om det kan tjene deres dagsaktuelle behov. Og som dermed gir inntrykk av at politikere er og skal være 100 % kritikkfrie, særlig dem de er uenige med. Journalistenes kamp for sterile politikere er fjernt fra hvordan vanlige folk med vanlige liv behandler de samme feilene. Vanlige folk snakker til hverandre og om hverandre på en helt annen måte enn det det høytlønna elitesjiktet i politikk gjør. Denne saka bør bli enda en murstein i det byggverket som heter politikerforakt.