Pensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter

Klassekampen 21.10.2017

Lørdag etter siste møtedag i Fagforbundets landsmøte i år, hadde Klassekampen en reportasje om da forbundslederen forlangte omkamp om en avstemning hun hadde tapt, og fikk fullt gjennomslag. Både prosessen og innholdet i vedtaket har fått altfor liten oppmerksomhet og omtale. Landsmøtet i Fagforbundet vedtok først i en kampvotering «å arbeide for at bruttoprinsippet bevares i offentlig pensjon», med 258 mot 169 stemmer. Skriver Klassekampen på side 10 den 21. oktober 2017 ved sine to journalister Pål Hellesnes og Anne Kari Hinna. 

KK 21.10.17

De fortsetter: 

«Vedtaket ville vært en betydelig oppstrammer av forbundets forhandlingsposisjon foran vårens tariffoppgjør, der ansattes pensjoner ligger an til å bli hovedtema … Vedtaket falt tydeligvis gjenvalgt forbundsleder Mette Nord tungt for brystet. Etter lunsj ba hun om ordet, for å be om at vedtaket gjøres om: - Vi skal forhandle om pensjonene til våren. Med dette vedtaket kan jeg bare levere  det og så gå hjem, for da har jeg ingenting å forhandle om, sa hun.» Og dessverre, hun tvang landsmøtet i kne, og det tidligere vedtaket blei forkasta mot to stemmer. 256 delegater bøyde seg, særlig etter at den tidligere radikale fagforeningskjempen Ole Roger Berg fra Trondheim trakk sitt forslag.

Forhandlinger, og forhandlingsrom – hva er det?

Mette Nords påstand i landsmøtet, at med et slikt vedtak har hun ingenting å forhandle om, er oppsiktsvekkende. Det er det samme å si til sin forhandlingsmotpart: «Vi gir opp kravet før vi kommer til forhandlingsbordet, gi oss noen smuler i stedet». Kommunenes Sentralforbund (KS), med regjeringa som støttespiller, gråt ikke akkurat av sorg over landsmøtets snuoperasjon om «vi står ikke på kravet, vi har ikke noe krav».

I en annen landsmøtesak foreslo forbundsledelsen å vedta «å  redusere oljevirksomheten og verne sårbare områder» i Klassekampens formulering. Landsmøtet fatta et annet vedtak, det var klart og entydig «Fullt vern av Lofoten, Vesterålen og Senja». Hvorfor forlangte ikke forbundslederen dette vedtaket oppheva fordi det jo som et klart ønske ikke gir grunnlag for forhandlinger?

Det er ikke alltid det er mulig å få gjennom sine krav. Men en får uansett ikke gjennom krav en ikke kjemper for. Særlig ikke med en slik politisk forhistorie som landsmøtevedtaka. Det var nok ikke få champagneflasker som kunne åpnes i KS og i regjeringa etter det landsmøtevedtaket. Fagforbundet tvinger også de statsansatte i kne, og nok en seiere for Ap å innkassere.

Den kapitalistiske 

nyliberalismens krav om nedskjæringer

Det er et enormt politisk press for å redusere pensjonene. Ikke bare der vi har hatt gode pensjoner, som i Norden, men overalt også der hvor pensjonene er ganske dårlige. Dette er en nødvendig del av den nyliberale kapitalismen, der mest mulig av offentlige skattemidler til bruk for offentlige tiltak og folkelig velferd, skal bort. De superrike er ikke rike nok, føler de.

Den tyngste pådriveren for nedskjæringene av pensjonene i Norge, har vært Arbeiderpartiet med dets tidligere partileder og statsminister, Jens Stoltenberg. Under den rødgrønne regjeringa måtte han sterkt motvillig godta at hans kongstanke om fjerning av bruttopensjonene med 66 prosent lønn av den lønna du har når du blir pensjonert, slik det har vært i staten (siden lenge før krigen) og i kommunal- og fylkeskommunal sektor, ikke blei gjennomført. Arbeiderpartiet hadde selvfølgelig håpa på at Høyre/Frp-regjeringa skulle klare å fjerne disse gode pensjonene i sin første regjeringsperiode. Samtidig som da Ap kunne gå imot forslaget og gi inntrykk av at de står på de offentlige ansattes  side. Høyre/Frp ga opp, og satsa kanskje på at en ny Ap-regjering skulle gå kraftigere til verks. Men sånn gikk det ikke. Ap tapte valget.

Da må Aps folk i LO ta egne grep. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, også leder i Fagforbundet, Mette Nord. Bruttopensjonene skal bare vekk, de er for gode og for dyre. Forutsetninga er at «dette har vi ikke råd til», og at pensjonistene, de med vanlige inntekter vel og merke, heller ikke trenger så høy pensjon som topplederne.
Landsmøtevedtaket i Fagforbundet viser veg for staten også, med Norsk Tjenestemannslag (LO) og LO Stat som neste til slaktebenken  etter at de kommunalt ansatte er knust. 

Ap og Rødt har en trist pensjonshistorie

Nedskjæringene av pensjonene og dens finansiering med avkastning av kapitalistiske og særlige håp om finansielle gevinster, bryter sterkt med prinsippene i folketrygden, vedtatt i 1967. Arbeiderpartiet var sterkt imot folketrygd, og gikk i 1961 til valg på at det ikke skulle innføres en folketrygd. Aps opplegg var at bare fagorganiserte skulle få pensjoner. Men etter at regjeringa til Aps Einar Gerhardsen blei kasta av SF og Finn Gustavsen i 1963, snudde Gerhardsen og kom tilbake til Stortinget med forslag om folketrygd (og utvidelse av ferien til tre uker). Det blei vedtatt, også med de «borgerlige» partienes stemmer.

Rød Valgallianse har langt opp til vår tid slåss hardt for at alle offentlige ansatte, nær en million arbeidstakere, skulle miste den pensjonen de hadde; to tredeler av arbeidsinntekt. Som redaktør i Rød Valgallianses medlemsblad Opprør mellom 1996 og 1998 forsøkte jeg forgjeves å få RV til å endre sin pensjonspolitikk. RV brukte det gamle NKP-argumentet i pensjonsspørsmål om at «det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller», og var enig med Høyre og NHO om «like pensjoner». Enkelte drømmere i Rød Valgallianse tenkte — i beste fall, hvis de tenkte så langt — at denne like offentlige pensjonen skulle bli kjempehøy. Men den ville selvfølgelig blitt det som NHO og tilsvarende gikk inn for: Lav lik pensjon. Så lav at den ikke ville bli mulig å leve av, og at alle måtte sikre seg private spareordninger i tillegg. Nå har medlemmene i Rødt blitt så gamle at konsekvensene av deres egen politikk har gått opp for dem, og Rødt har endret seg til en bedre pensjonspolitikk.

Men Ap slåss for nyliberalismens økonomiske og politiske linje, og nøler sjølsagt ikke i kravet om pensjonsnedskjæringer og privat bankfinansiering av pensjonene. Det som var folketrygdens formål å motarbeide, som et hovedgrep for velferdsstaten. Dårligere pensjoner, og usikker finansiering av pensjonene, er Arbeiderpartiets politikk. Som de internasjonale storkonsernenes politikk.

Svekkes LO i takt med Aps nedgang?

Heldigvis er de internasjonale sosialdemokratenes politikk, der de bløffer med å blinke til venstre og kjøre til høyre, i ferd med å avsløres i land etter land. Deres klare høyrepolitikk er så synlig at den ikke lenger kan skjules, sjøl av et ivrig støttende journalistkorps, og de synker sterkt i velgeroppslutning. Og med Arbeiderpartiets kontroll over Landsorganisasjonen, er spørsmålet:

Drar Ap LO med seg ned? Kan virkelig LO overleve under Arbeiderpartiets fortsatte kontroll?

Det blir en ny artikkel.

Med Hagen i Nobelkomiteen — endelig fredsprisen til Nato, Israel og republikanske presidenter?

Komiterommet til de norske flertalls-
politikernes Nobelkomite for tildeling
av verdens fredspris.
At stolene er tomme er en tilfeldig
symbolikk.
Foto av komiteen til fri gjengivelse.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe har i dag foreslått sin tidligere partileder og sjølve personifiseringa av Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som nytt Frp-medlem i Nobelkomiteen. Det som tidligere treffende ble kalt Stortingets Nobelkomite. 

Ap ved sin ledende Libya-kriger Jonas Gahr Støre, protesterer ved å vise til det formelle. For Stortinget har vedtatt at stortingsrepresentanter og påstått at vararepresentanter som Hagen, ikke kan velges til komiteen. Nobelkomiteens tidligere sekretær Geir Lundestad viser også til at Hagen med sitt politiske syn er uegna til å sitte i komiteen.

Stortinget oppnevner ledende politikere — 

å oppnevne Hagen er ikke et prinsipielt brudd

For det første, alt snakk om formelle regler for oppnevning til Nobelkomiteen, er bare formaliteter. For valg av medlemmer til komiteen er i særlig grad en politisk oppnevning ut fra standpunktene til «den eneste mulige politikken» i Norge.  

I dagens komite ble valgt Thorbjørn Jagland, tidligere partileder og statsminister, Kaci Kullmann Five, tidligere partileder i Høyre og statsråd, Sissel Rønbeck, tidligere statsråd og stortingsrepresentant, Inger-Marie Ytterhorn, tidligere stortingsrepresentant for Frp og SVs tidligere stortingsrepresentant Ågot Valle. Det ble oppnevnt andre enn politikere, dels som varamedlemmer, men også de er oppnevnt som partirepresentanter. Som filosof Henrik Syse, Høyre, forsker Sverre Lodgaard, Ap, og biskop Gunnar Stålsett, Sp. 

Komiteen fylles på med «godkjente» politikere, det er det som preger Stortingets Nobelkomite. Som Berge Furre, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, tidligere statsminister Odvar Nordli, Kåre Kristiansen, Egil Aarvik. Ut over på 1970-tallet med de mest høyreekstreme utenrikspolitiske haukene i Norge som Aase Lionæs (mens hun også var president i Odelstinget), John Sanness, Gidske Anderson. 

Kinas vurdering av at det var Nobelkomiteen som på vegne av regjeringa og Stortinget ga prisen til Liu Xiaobo, en ekstrem markedsliberalistisk enslig oppvigler på vegne av utenlandske interesser, er helt rett. 

Nobelkomiteen er det ledende politiske Norges pris – til sin egen politikk

Det er det dominerende norske utenrikspolitiske synet som bestemmer hvilke kandidater som best støtter deres egen politikk, og som får prisen. Opposisjon slipper til, som da SV en gang hadde 17 stortingsrepresentanter, men det får aldri flertall. Frp, Høyre, Ap, Senterpartiet, V og KrF utgjør en felles bastant og ufravikelig utenrikspolitisk blokk. Ingen tildeling av pris som svekker deres utenrikspolitiske standpunkter er politisk mulig. 

Det synet går ut på at Nobels forutsetninger i testamentet om ikke opprusting og ikke krig, sees på av komiteen som en nullitet. Det er krigere som får prisen, og ofte får de prisen når de har tapt, som en belønning  fordi de ikke kjempa til siste mann, til sin egen død. Som da USAs utenriksminister Kissinger fikk prisen for at amerikanerne tapte i Vietnam, og at apartheid-tilhengeren de Klerk fikk prisen for at de ga opp apartheidpolitikken da hans regime ble tvunget til det av utlandet.  

Med noen unntak for det ekstremt naive særsynet som dominerer i Norge, «godhetssynet» vårt, godhetstyranniet med våre humanitære kriger. To damer ingen utenom Nobelkomiteen hadde hørt om verken før eller etter, fikk fredsprisen for å skape null endring mellom Irland og den britisk okkuperte delen av Irland. Og når noen av krigerne i Irland fikk fredsprisen, valgte det politiske Norges Nobelkomite  bort som prisvinner den ene av de to partene som gjorde fredsavtalen mulig; lederne for IRA. 

Når EU, hvorfor ikke Nato? 

Der kan Hagen bidra!

EU fikk fredsprisen i 2012 for å ha hindra krig mellom EUs medlemsland, uten at det var mulig å påvise noen høyst sannsynlig krig mellom noen medlemsland i EU verken midt på 1950-tallet eller før 2012. Men tildelinga av prisen til EU var et viktig håndslag til utbredelsen av en aggressiv markedsøkonomi i Europa. Samtidig som det er blitt enda klarere at framtida for EU som fredsskaper ikke er blitt lysere siden 2012.

Det som for den kompakte majoritet på Stortinget og i norsk presse er mer fredsskapende enn EU, er Nato. Det er jo også sånn all støtte til Nato både politisk og militært er enda viktigere enn støtten til EU. Det må da være trist for Jagland å forlate Nobelkomiteen uten å ha gitt fredsprisen til Nato, «den viktigste årsaken til at Norge fortsatt eksisterer som et fritt og sjølstendig land (uten å være okkupert av Russland)». Som han ville formulert det i begrunnelsen for tildelinga til Nato. Nato ledes jo også av nordmann, til og med en fredsskaper i Libya. Så hvorfor venter komiteen med denne tildelinga?

Carl I. Hagen vil bli en viktig og tung støttespiller for Jagland sammen med Aps tidligere statssekretær Reiss-Andersen og Høyres filosof Syse for Nato. De har de alt flertall for prisen til denne fredsorganisasjonen!

Republikanske* presidenter må også få fredsprisen, ikke bare demokratiske

Det ble ikke mulig for komiteen å skrive i en begrunnelse for tildeling av prisen til Hillary Clinton at «hun hadde brutt glasstaket og gitt håp og inspirasjon til halve jordens befolkning om fred». For hun ble ikke valgt til USAs første kvinnelige president, til det politiske Norges store skuffelse og forbitrelse. Hun ville blitt enda en demokratisk president som ville fått fredsprisen i vår tid, etter president Obama, visepresident Al Gore (som trøst for at han ikke ble president) og Jimmy Carter. Mulig kunne hun fått prisen bare som kandidat, men så langt tenkte nok ikke komitemedlemmene, lamma som de sikkert blei alle sammen over valgresultatet. 

Tidligere fikk demokraten Woodrow Wilson prisen etter første verdenskrig for etableringa av Folkeforbundet (dagens FN). Republikaneren Theodore Roosevelt fikk prisen i 1906 for å etablere USA som verdenspoliti, og fordi han mekla i krigen mellom Russland og Japan. Men Roosevelt var lite republikansk, og mer av en demokrat fordi han var imot de store monopolkartellene og ofte tok arbeidernes parti.

Denne skeivheten kan Hagen hjelpe Nobelkomiteen med. Og sånn gi et annet inntrykk av komiteen enn å bli sett på som  et underbruk av demokratiske presidenter. Tidligere president George W. Bush må jo være en opplagt kandidat med å ha starta kampen mot terror, for den krigen har vel brakt så mye fred og glede til mange millioner? 

Og ennå har ikke Israel fått fredsprisen for å være «det eneste demokratiet» i Midtøsten.

Bra med Hagen i Nobelkomiteen

Med Carl I. Hagen som medlem av Nobelkomiteen er det håp om at vi virkelig kan få se Nobelkomiteens reelle funksjon som den vestlige imperialismens utilslørte talerør i full frihet. Samtidig som vi vil bli spart for priser til godhetstyranniet med sine «humanitære» imperialistiske SV- og Ap-kriger og forlengende plastring av undertrykking. 

*

I USA er det to store dominernede partier. De kaller seg Republikanerne og Demokratene. Uten at de er noe i nærheten av det de gir seg ut for. Her har jeg bare gjengitt deres egen betegnelse på sitt partinavn. 

Giske og Ap støtter Meyer mot Siv Jensen — og mot LO og LO i SSB

Skjermdump fra Dagsavisen 11.11.17

Det er mange konflikter som har kommet opp med stridighetene i Statistisk sentralbyrå, SSB. Høyresida i Norge har krevd slanking av SSB (færre ansatte), og vekk med keynesiansk og sosialdemokratisk fundert sosialøkonomi (nå kalt samfunnsøkonomi). Utviklinga i kapitalismen krever modeller som legger til grunn reindyrka aggressiv markedsøkonomi. Både den politiske retninga og måten dette gjennomføres på, reiser motstand blant SSBs tilsatte.

Det mangler ikke på motstand mot hovedgrepet blant dem som betalte minst 10 millioner kroner ved siste valg til Aps valgkamp. LOs økonomiske sjeføkonom, Roger Bjørnstad — som har jobba lenge i SSB som forsker — sa allerede i februar i år at han var uroa over SSBs sjef Christine Meyers planer for forskningen. Sammen med LO og NHO.  I går krevde han stans i omorganiseringa. Og Norsk Tjenestemannslag (LO) i SSB, ved sin nestleder, sa at det beste nå var å skape ro og at omorganisering stansa opp. Dagen i forvegen sa han, med det «faktum» at Meyer trakk seg, at det var naturlig.

Mens altså Trond Giske, nestleder i Ap, i Dagsnytt 18 på fredag (fra ca 17 minutter) retta kritikken mot finansminister Siv Jensen. Hun skulle ha trua SSBs uavhengighet, sa Giske samtidig som han kritiserte Jensen for ikke å ha reagert på Aps spørsmål i Stortinget i mars i år om hun godtok det som skjedde i SSB. Det henger jo ikke sammen, samtidig å kritisere Jensen for ikke å ha gripi inn i mars, og nå for at hun har gripi inn.  Men nå mente Giske at Jensen hadde gripi inn fordi arbeidet med innvandring blei degradert, og at det altså trua SSBs sjølstendighet. Og åpenbart at om det var tilfellet, så var det ikke et akseptabel argument. Også Sigbjørn Gjelsvik fra Sp og generalsekretær i KrF, Hilde Frafjord Johnson, fulgte opp Giskes spor om at Siv Jensen hadde trua SSBs uavhengighet og disse ga på denne måten også sin indirekte men tydelige støtte til Meyer. Det standpunktet hadde også SVs stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski, referert i Dagsnytt 18. Gjelsvik ga også tydelig indirekte en korreks til partikollega Liv Signe Navarsete som dagen i forvegen var bekymra for utviklinga i SSB og mulighetene for å følge opp samfunnets behov for pålitelige og nøytrale prognoser og statistikk. 

Hvorfor kunne ikke Aps nestleder sagt at omorganiseringa går i feil retning på feil måte, i stedet for mer eller mindre å gjenta Høyre-politiker Christine Meyers argumenter? Se også Dagsavisens leder i dag. Dagsavisen skriver helt motsatt av sånn Giske snakka og prioriterte i Dagsnytt 18. Hvorfor la han ikke hovedvekta på det politiske kravet om å unngå å gjøre SSB til en privatøkonomisk forskningsinstitusjon, og la vekt på hensynet til de tilsatte i SSB?  SSBs samfunnsrolle har ikke noe med SSBs «uavhengighet» å gjøre, den skal styres politisk, overordna, som enhver annen offentlig etat, kontorer/hjelpere for Stortinget som de alle er. 

Men det er «etter boka» at Aps nestleder ikke er opptatt av SSBs politiske rolle og de ansatte der. Ikke av at SSB skal ikke skal ledes av en som opptrer som en ekstremt aggressiv Høyre-politiker som Meyer. En Høyre-politiker som fra høyre ypper til strid mot Høyre-regjeringa og LO/NHO og gjør arbeidsplasser utrygge, er uviktig for Giske. Det bør alle ansatte i SSB, og særlig LO-medlemmene der og i LO generelt, merke seg.

Ap avslører seg nok en gang som et parti som gjerne vil gå i fronten for ekstrem markedsøkonomisk politikk og tilsvarende organisering av offentlige tjenester (som kraftig nedskjæring av pensjoner). Denne saka er nok et eksempel på at LOs millionstøtte til Ap er å kaste bort medlemmenes penger til medlemmenes motstandere. 

SSB-striden: Ikke NHH-kopi, ikke for økt innvandring: Men svekke alt offentlig

Det har stormet de siste dagene rundt sjefen for Statistisk sentralbyrå, Christine Meyer. Med god grunn. 

Hvorfor kritikk?

Det virker som om mange har lagt hovedvekten på at Meyer vil bekjempe vurderinger av konsekvensene av innvandring. For Meyer er som en solid tradisjonell Høyre-politiker sterkt for innvandring. Færre er det som har kritisert direktøren for at hun vil gjøre om SSB til et alminnelig forskningsinstitutt i konkurranse med og i samarbeid med andre institutter og forskningsinstitusjoner som NHH, BI med flere. Altså at NHH-professor Meyer vil gjøre seg til rektor på NHH, men med SSB.

Begge disse tingene hun er kritisert for, er det full grunn til å kritisere. Men for en gangs skyld er LO og NHO inne på noe. Det viktigste ved SSB er å forske på og beregne viktige norske utviklingstrekk, først og fremst økonomisk, både på kort og lang sikt. Og resultatene har ikke vært dårlige for det norske samfunnet gjennom SSBs lange historie. Det til tross for at forskerne ikke har fått publisert sine forskningsresultater i såkalte anerkjente internasjonale, les: amerikanske tidsskifter. Disse supre amerikanske og internasjonale forskerne, hva har de bidratt til av goder for den amerikanske økonomien, for amerikanere flest og for folk flest over hele verden?

Hastverket

Et annet interessant poeng er at det er nedsatt en komite på oppdrag fra SBB som skal se på SSBs framtidige oppgaver, men at Meyer helt uklokt kjører sitt eget løp på forhånd uten å vente på denne innstillinga. Hun oppfører seg som en annen kjent NHH-professor, Victor Normann, som er kjent for å oppføre seg som en elefant i en porselensbutikk.

Vekk med SSB, 

viktig for fortsatt kapitalistisk utvikling

Tross alle disse vektige innvendingene mot det Meyer har satt i gang, kan vi ikke se på disse tiltakene som et enn et helt nødvendig utviklingstrekk i utviklinga av kapitalismen. I den utviklinga skal offentlige institusjoner som SSB, og særlig dens oppgaver, noe som skal bort. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck skriver om dette i boka Kjøpt tid (Gekaufte Zeit) (ei bok som interessant nok ikke er oversatt til norsk, bare til svensk.) Ser en alt som har skjedd i politiske og juridiske nedbygging av etterkrigskapitalismen fra 1970-tallet, er utviklingstrekka tydelige. Utviklingstrekka i alle kapitalistiske land , enten det er i USA eller i Sverige, følger de samme utviklingstrekka, i følge Streeck: «slutten på Bretton Woods-systemet og inflasjonen, husholdningens gjeldsøkning gjennom skatteopprør og skattesenkinger, økt lånefinansiering av statlig virksomhet, konsolideringsbølgen på 1990-tallet, avreguleringa av de private finansmarkedene som et politisk ledd i privatiseringa av statlige oppgaver og naturligvis den finansielle og skattekrisen i 2008» [min oversetting fra svensk]. Utviklinga er den samme i Norge som i Sverige — og som i USA. SSB står for tur i Norge nå.

Meyer 

— en politisk utfordring for Solberg og Frp

Statsminister Erna Solberg har støvsugd Bergen for kvinnelige politikere, alt for å slippe unna de offensive Høyre-gutta fra Oslo som forsøkte å kaste henne som partileder for et tiår sida. 

Det er åpenbart at NHH-professoren er tilsatt for å rydde opp i det som oppfattes som for mange Ap-sympatisører i SSB, og skjære ned SSB som et ledd i å skjære ned og svekke offentlige institusjoner. Men når denne kampen mot et slags antikapitalistisk SSB kombineres med kamp mot alt som kan stille kritiske spørsmål om innvandring, får Frp og Siv Jensen et problem. Jensens problem blir Solbergs problem. Bakker Jensen på Frps vegne for å berge nedskjæringene i SSB? Ikke utenkelig, når det er fire år til neste valg.