Kaj Skagen om «Faktisk»-redaksjonen som foruttatte misjonærer

I Dag og Tid fra 31. mars kommenterer Kaj Skagen den nyoppretta Faktisk-redaksjonen under overskrifta «Ordskiftedommarane». Når begrunnelsen for Faktisk er å hindre et polarisert ordskifte, skriver Skagen at Faktisk heller vil bidra til at ordskiftet vil bli enda mer polarisert enn i dag. «…fordi sjølvutnemnde dommarposisjonar ikkje kan anna enn å forverra eit debattklima». Han peker også som en svakhet ved Faktisk, «at dei ikkje veit kva dei skal, eller løyner motiva sine, eller ikkje uttrykker seg klart nok». «Skal Faktisk gjere nytte for seg, må dei halda seg til å korrigere «nyhende» som alle nokonlunde fornuftige menneske er samd i er falske».

Ryggmargsrefleksen til NRK-journalisten slo til: Dette må da
bare være hvite etniske tyskere! Men det var altså feil. 

Skagen avslutter slik:
«Fak-tisk kjem til å verta like populært på sosiale medium som ein prelat i full mundur som trengjer seg inn på ein kafé og gjev seg til å rette på synspunkta til gjestene på basis av Den heilage skifta. Avgjerdslene deira kjem til å likna fatwaar med kjeldetilvising. Berre den eine sida i islam- og i innvandringsdebatten trur at journalistane frå VG, NRK og Dagbladet vil verta ein nøytral debattdeltakar.
      
Den eine sida som i eit par tiår har stått i opposisjon til pressa på desse områda, kjem til å betrakta Faktisk som meir usann, uærleg og partisk enn nokon annan aktør, nett fordi dei tek på seg domarrolla, men ikkje kan unnlata å trekkje med seg tenkjemåte og perspektiv frå dei miljøa dei stig ned frå.» (min markering av Faktisk i halvfete fonter).

Problemet er den foruttatte ideologien som journalistene setter alt inn i: vestlige økonomiske interesser foran alt, enkeltindividet over fellesinteressene, og alle minoriteter og innvandrere foran andre. Som i Dagsrevyen der en barneovergreper ble unnskyldt, avslørt av Jon Hustad. Og NRK.no-meldinga Elin Ørjaseter kritiserte, se skjermdumpen fra journalisten.no. Som i et aktuelt tilfelle: at alle internasjonale vestlige journalister straks veit hvem som i Syria er ansvarlige for med bevisst vilje å ha brukt gass (og at det var nervegass) for å drepe syriske barn. Den spontane fastslåinga av faktum, kan sjølsagt også vise seg å være riktig. Men det kunne journalistene umulig vite da de umiddelbart fastslo faktum. 

Hvem tror på at Faktisk-journalistene skulle komme på den tanken å kritisere det enstemmige journalistlauget i slike sterke ideologiske saker som dette? Ikke vi vi som ser på «Faktisk som meir usann, uærlig og partisk enn nokon annan aktør». 

Påsken 1967, på tur i Jotunheimen der mange rundt oss omkom

Påsken 1967 blei den store ulykkespåsken. Så mange som 17 mennesker omkom i fjellet i Sør-Norge på ei uke, i Jotunheimen, på Hardangervidda og i Breheimen. 
Den påsken gikk også kameraten min Kjell og jeg på ski der, vi var 20 og 21 år gamle, på ruter der flere døde. Vi var på Nørdstedalseter der en omkommet lå i uthuset, og var på Krossbu ved Smørstabbrean der flere av de forulykka gikk ut få dager før oss. 

Jostedalsbreen var målet
Kjell og jeg bestemte oss tidlig for en snøhuletur på Jostedalsbreen påsken 1967. Vi ville på snøhuletur på Jostedalsbreen på langs, inspirert av Anders Øygards artikkel i DNTs årbok fra 1964: På ski langs isviddi i juli-natti. 

Sovepose og isopormadrass
Utstyret var vi opptatt av. Soveposen måtte være av de nye som kom på markedet i 1966, og som tålte en utetemperatur på minus 20 grader. Vi var på høsten nede i Gaarder Sport, som lå på hjørnet av Øvre Slottsgate og Prinsens gate, og prøvelå posene på steingulvet i butikken, for å teste om de var mjuke nok til å ligge direkte på. Det var de ikke. Derfor fikk vi laga oss egne sammenleggbare og sammensydde isopor liggeunderlag. Vi kjøpte dyrt: Fjellposen med gåseheldun fra Helsport, ypperlig den dag i dag. 

Testturer
hadde vi. Som en overnattingstur oppe på toppen av Svarttjernshøgda på 717 m nord i Nordmarka. Da lærte vi noe viktig: skistøvla måtte ligge inne i soveposen. For utafor frøys dem helt stive. Vi utvikla også en «gram-fanatisme» for å spare vekt, vi fjerna alt papir rundt sjokolader og alle annen emballasje for å spare vekt. Så utstyret var bra. Vi hadde med en alpinspade, men i tillegg en stor alminnelig lett snøskuffe og en liten eplesag til å skjære inn i hard snø. Men til ski og støvler hadde vi det samme som verdenseliten på ski brukte:

Landsems NM-skien,

også brukt i Birken 1968.

Landsems NM-skien med bjørkesåle og hickorykanter, og små konkurransestøvler Jette Hoffsbakken Elite med tre hvite Adidas-streker på. Men gamasjer hadde vi. Og blå nylon knickers med den røde kreppnylon Vålerenga-jakka mi og Assarlua som søstra mi strikka til meg. Men med vindtøy til å ha utapå.


Nattog uten forhåndsekspederte ski
Vi starta med å møte opp på Østbanen fredag kveld før palmesøndag, på nattoget til Trondheim. Og vi stilte med skia i henda. For på de tider måtte vi levere inn ski som skulle med påsketog flere uker i forvegen. Det passa ikke oss. Da vi stod med våre ski i endegangen i sovevogna så bare konduktøren fortvila og oppgitt på skia våre. 
Vi gikk av på Otta, og tok bussen nesten til Sotaseter. Der måtte vi gå fem kilometer til Sotaseter. Der blei vi irriterende nok fragått av en ishockeyspiller, Ragnar Søbye. Ellers var det en gjeng andre mer eller mindre kjente idrettsfolk fra Oslo, blant andre garderobevakta på Jordal Amfi. Han stilte uten noe særlig utstyr, i hel vinddress med en liten sekk med radio, og en femliters bensinkanne med sprit.

Til Josten

1967: Kjell finpusser snøhula vår
 på Jostedalsbreen.

Vi gikk alt lørdag inn til Jostedalsbreen over Handspiken og Styggevasshytta. På Stygge-vasshytta hvor vi tok inn, blåste det sånn at vi ikke fant doen få meter fra hytta og måtte bruke ei bøtte med snø til do. Inne på breen brukte vi flere timer på snøhula, bygd etter mal fra blant andre militærets håndbok. Med liggebenk og hvelving til å la snøen som blei våt falle ned, ikke over oss, men over «gulvet» i snøhula.  Verken kulda eller været var noe problem for oss inne i snøhula. Vi holdt oss der mens været var dårlig. 

Trygt fra storm og vind (tatt med selvutløser).
Med egen spesialblanda konjakk som Kjell
hadde fått fra faren sin som jobba i Vinmonopolet.

Etter to netter fant vi ut at det ikke var lurt å gå videre vestover Josten, og snudde for å gå tilbake. 




Nørdstedalseter, Krossbu og Smørstabbrean
Opp mot Fortundalsbreen gravde vi ei ny snøhule i en hard skavl. Vi kom nesten ikke inn i snøen, og måtte grave sengeplassen ut til sidene slik at vi lå hode mot hode. På Nørdstedalseter kom vi tidlig om morgen til frokost, og vi ville unne oss en liten øl etter turen så langt. Svaret vi fikk var «Vi fører ikkje sånt her!». 
En trist mann møtte vi der, han hadde mista vennen sin som lå død i uthuset. De fant ikke kvistene ned mot Vetledalen fra Krossbu. Den ene stod ved en kvist, mens den andre gikk videre for å se etter den neste, og så falt han utfor en liten skrent. Etter frokost møtte vi i Vetledalen DNTs ruteinspektør Claus Helberg med ulveskinnet rundt anorakkhetta nedover dalen.  Han kom for å kontrollere kvistinga som det var klagd på. 
Lærer Lauritz Leikvang på Teisen skole hadde gått sammen med dem over Valdresflya, og mente at den ene var i for dårlig form.
Framme på Krossbu onsdagen så vi straks hvem vi kom på 12-mannsrom med: på et lite bord stod det en radio og en flaske med lysegul Solo.

Kraftig vind over breen mot Leirvassbu
De som døde på Smørstabbrean fikk melding om dårlig vær, men skulle til dansen med jentene på Leirvassbu. De var sju personer, og hadde med klær for dårlig vær. Men de fikk det aldri ut av sekken. Det blåste for mye, kreftene blei sugd ut av dem. Bare tre av de sju overlevde. Noen av dem som overlevde blei etterpå sendt til Ullevål til opptining i basseng mot frostskadene. Men garderobevakta innså sin begrensing og gikk ikke med de værutsiktene.

Videre mot Hallingdal
Kjell og jeg fortsatte de neste dagene over Uranosbreen mot Tyinholmen, og derfra i mørket fra riksvegen til Tyin opp til Bjordalsbu. Der blei jeg sjuk, tok ned til Bjøberg og drosje derfra seks mil til Gol, hele 60 kroner! Mens Kjell dro til Raggsteindalen og hjem via Ål.

Hadde vi flaks?
Vi overlevde og oppfatta ikke at vi noen gang var ute for en farlig situasjon. Vi var godt forberedt, både fysisk og utstyrsmessig. Men det var også andre som var i god form, og likevel ikke klarte seg. I det samme været på Smørstabbrean kunne det gått med oss som med noen av de andre? Men i det verste været lå vi trygt i en snøhule som vi gravde ut mens været var godt. 
Og det var jo mange andre som også kom levende fra den fjellpåsken, det gjorde nesten alle andre fjellturister. Heldigvis. Samtidig må vi alle lære av fjellets farlige luner, og tenke på det når været er som best. Været kan snu fort i fjellet…

Venstresidas nederlag: Internt stammespråk, og «de uenige er én foraktelig blokk»

  Fra Klassekampen 10.04.2017

Venstresidas forklaring på den uorganiserte motstanden mot den vestlige imperialismens kriger, deres forsvar for ubegrensa innvandringa og signaliserte «forståelse» for islamsk terrorisme, er at det er «vår skyld gjennom mange hundre års kriger og røving». Og at all uenighet med dem om innvandring bunner i rasisme og fremmedfiendtlighet. Eller som partiet Rødt har vedtatt om nordmenn, at vi preges av «en inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet», og «klart fremmedfiendtlige holdninger i store grupper i Norge». En kraftig kritikk av nordmenn. En interessant utvikling av AKPs og Rød Valgallianses Mao-inspirerte «masselinja».

Ufrivillig avslørende
Mandag 10. april har Klassekampens tidligere debattredaktør, Ali Esbati, nå riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet i Sverige, en kommentar i Klassekampen om stoda etter det siste terrorangrepet med lastebil i Stockholm. Debattredaksjonen har framheva artikkelen fra den tidligere debattredaktøren, på en annen side enn debattsidene. Med den kommentaren viser Esbati, helt ufrivillig, tidligere en av kandidatene til partilederjobben i Vänsterpartiet, hvorfor hele den europeiske venstresida taper oppslutning hos vanlige folk, og blant arbeiderklassen.

De uenige sprer hat
Esbati skryter av det svenske samfunnet generelt og av den ro og medfølelse som demonstrantene viste til støtte for ofrene. Så fortsetter han: «Den oerhörda värme som svallar gjenom sociala medier och dränker än så länge de durkdrivna hatarnas försök att kapa stämningen. … Jag hoppas så innerligt att detta inte förgörs av de mörka krafter som vill slå mynt av osäkerhet och redsla, som vil sprida hat och myter, som vill åsidosätta rättsäkerhet och demokratiska kontrollmekanismer.»

Uenighet skyldes 
bare rasisme og fremmedfiendtlighet
Esbati og så og si alle venstreorienterte gjentar daglig at vi må skille mellom de få ekstreme muslimene og det store flertallet av fredelige muslimer. Det har de fullstendig rett i.

Forsida etter Riksdags-
valget i 2014. Et typisk
eksempel. SD fikk 13 %.
I dag har SD 16 % over
lengre tid på SIFOs
målinger, 26 % i lengre tid
i Sentios målinger. 

Men når det gjelder uenighet i spørsmål om innvandring og hvor stor rett innvandrerne skal få til å endre samfunnet til fordel for seg, framstilles de som er uenig med «venstre» som én lik blokk uten nyanser: som rasister, fremmedfiendtlige med fremmedfrykt ognær fascister. 
Denne måten å møte uenighet på, sender mengder av vanlige folk i hendene nettopp på dem en ikke vil skal få oppslutning. «Venstre» snakker et internt stammespråk, som om de bare henvender seg til Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule, Knut Arild Hareide, Trine Skei Grande, NHO og Virke for å hylles av disse. 

Forlaget Oktobers først
utgitte bok, fra 1970

Jager bort folk
Den retorikken som hele den norske, europeiske og vestlige verdens venstreorienterte fører, får meg til å tenke på den observasjonen den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov gjorde i en diskusjon mellom en tysk nazist og kommunist rundt 1930 i boka Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Der kommunisten talte formelt og kjedelig ved å vise til betydninga av internasjonale kommunistiske vedtak, talte nazisten om konkrete problemer som arbeiderne kjente seg igjen i. Debatten utvikla seg slik at kommunisten til slutt blei fratatt ordet, for forsamlinga ville ikke høre på han mer. Sånn driver dagens «venstre» også. De er opptatt av å forherlige seg sjøl, og ikke skille mellom faktiske problemer og bruke metoden med argumentasjon og forsøk på overtalelse. De som ikke godtar deres syn på innvandring og holdninga til innvandrernes medbrakte kulturelle skikker, avvises bare som én samla flokk: som rasister, fremmedfiendtlige, inhumane og kanskje også fascister. Sånn jager «venstre» velgere til partier med enn annen enn tradisjonell omfordelende økonomisk politikk. 


Det er ellers interessant å registrere at riksdagsrepresentant Ali Esbati, for det anti-kapitalistiske Vänsterpartiet, skryter av at «Sverige är ett excepsjonellt välfungerande samhälle». 

Makta rår - over folkeretten

«Nasjonenes palass», nå FN-bygningen i Geneve,
bygd for Folkeforbundet. Foto: OBB

I ei tråd på Facebook som Trond Andresen begynte, kom-menterte jeg også dette med det stadig hyppigere brukte argumentet «i strid med/ i samsvar med folkeretten». Jeg hevda at folkeretten ikke var noe eksakt og klart begrep, og at det ikke fantes noen domstol som spiller noen avgjørende betydelig rolle som dømmer om brudd eller ikke brudd på folkeretten. 

Andresens påstand

I et lengre innlegg på tråden skreiv Andresen dette som argumenter mot meg:

ja, folkeretten brytes noen ganger av USA. 
Men så lenge det finnes andre store makter som det er politisk kostbart og militært farlig å legge seg ut med, ...... og så lenge det finnes et regelverk for det globale spillet som alle på forhånd har forplikta seg på, så representerer FN-traktaten med ...
1) forbud mot å angripe andre land,

2) Rett til proporsjonalt sjølforsvar,

3) Rett til kollektivt sjølforsvar (andre kan hjelpe militært hvis det angrepne lands regjering ber om det),

4) Bare vedtak i Sikkerhetsrådet kan ellers tillate miltitær aksjon mot et land, 

5) Slikt vedtak kan bare fattes hvis ingen nedlegger veto,

... en svær barriere, sjøl for verdens mektigste og mest aggressive stat.

Og seinere i tråden: 

Tull [Om: Det er så lovlig eller ulovlig som det et konsensus i FN finner på å mene et gitt tidspunkt. Mitt innskudd] De landene som frivillig har underskrevet FN-traktaten er til en hver tid bundet til å følge den. Denne traktaten er nærmest hogd i stein fra etterkrigstida og fram til i dag, og gjelder til enhver tid. Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA.

Folkeretten, ikke noe eksakt, bare en påstand

For det første vil jeg hevde at i den politiske debatten brukes «folkeretten» som et argument, av alle parter som kjemper mot hverandre. Syrias president Assad sier (med rette) at i samsvar med folkeretten har han rett til å forsvare sitt land som representant for det eneste lovlige regimet, mens det norske Stortinget (og Rødt og SV, vel?) mener at det er i samsvar med folkeretten å støtte alle opprørskrefter for å kaste Assad. Det samme mener i praksis også Den norske Flyktningehjelpen og Røde Kors. En drøy ukes tid mente Solberg-regjeringa med Brende som talsperson at Assad var et regime i samsvar med folkeretten, men etter Trumps bråe linjeskift og USAs bombing, var Assad-regimet igjen «ikke i samsvar med folkeretten».

… og hva med Krim?

Hva ville en domstolsbehandling sagt om det som vi har prøvd å straffe Russland for, og som omtales som et klart folkerettsbrudd, nemlig det som kalles «annekteringa» av Krim. Hva ville en domstol, med en aktor og en forsvarer, ha kommet til om den hadde vurdert betydninga av at Krim ble gitt til en Sovjet-stat i 1954, Ukraina, fra en annen Sovjet-stat, Russland? Og hvordan ville den vurdert at et Sovjet i oppløsning og at Russland som en av mange tidligere Sovjet-stater ikke klarte å beholde Krim? Og at befolkninga på krim stemte for å høre til Russland? Jeg kan ikke forstå at det er opplagt hva dommen kom til å bli. Men alle vestlige statsledere og deres enstemmige journalister har fastslått at det at Krim nå er en del av Russland, er i strid med folkeretten.

Folkeretten er frivillig, USA har trekt seg ut

På nettstedet ung.no står det: 

Dersom en stat bryter folkeretten, finnes det ingen domstol som kan straffe lovbruddet. Folkeretten er sånn sett ikke rettslig bindende. Dermed blir folkerett et slags frivillig regelsystem, der statene sammen lager lovene og reglene og lover å følge dem.

 Wikipedia skriver: Den internasjonale domstolen har sitt grunnlag i FN-paktens artikkel 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt.…

Dersom en stat ikke ønsker å være part kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Etter at domstolen fastslo at USAs skjulte engasjement i den nicaraguanske borgerkrigen var i strid med folkeretten trakk USA seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon i 1986. USA godtar domstolens jurisdiksjon fra tilfelle til tilfelle. Kapittel XIV i FN-vedtektene gir FNs sikkerhetsråd rett til å fremtvinge beslutningene som domstolen har fattet. Dette kan imidlertid hindres med vetoretten som sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer har. [min utheving]

Vetoretten gjelder for folkeretten også

Om dommer i den internasjonale domstolen i Haag skal iverksettes, det vil si med makt, avgjøres av FNs sikkerhetsråd. Der har verdens mektigste stater vetorett. 

Hvilken kostnad å bryte folkeretten?

Andresen påstår at «Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA». Men FNs Sikkerhetsråd brøyt sjøl åpenbart folkeretten da de oppretta staten Israel på bekostning av palestinerne bare få år etter at Den internasjonale domstolen blei oppretta. De mange åpenbare bruddene og aleinegangen som både Israel og USA har ført i flere tiår: Åssen er det mulig å si at USA har tapt noe som helst politisk og økonomisk på det? Alle statsledere som de norske og nær 100 % av stortingsrepresentantene hyller fortsatt USA som vår store trygge nesten ufeilbarlige herre, og ingen stater forsøker å dra i gang noen økonomiske sanksjoner osv mot Israel eller USA. 

For hva har egentlig betydninga av løgnene om Iraks påståtte atomvåpenarsenal hatt å si, og alle angrepene uavhengig av folkerettens krav om ikke-angrep på sjølstendige stater. Som Frankrikes? Det er ikke slike angrep som hisser opp meningsbærerne, dem som dominerer det offentlige ordskiftet, men de som sier de ikke vil gå til krig (som Trump (som ikke holdt det) og Le Pen).

Det er ikke noe problem å vise til at all verdens brudd på pålegget om å ikke angripe andre, ikke er nok til å hindre alle småkrigene og heller ikke en stor krig. For makta rår — over folkeretten. Mer internasjonalt enn nasjonalt. 

Sannsynligvis et godt ønske, 

men ingen realitet nå

Minnestein i Geneve, ikke langt fra FN-
bygningen. Foto: OBB

At det skulle finnes en slik internasjonal rett som gjorde hele verden til et rettslig system med «likhet for loven», bort fra dagens anarki der den sterkestes makt styrer, er sannsynligvis et gode. Jeg skriver sannsynligvis, for det er ikke åpenbart at det er mulig å skape likhet for sju milliarder mennesker i helt ulike kulturelle, sosiale, økonomiske og geografiske forhold. Sjøl i Norge er det jo de mektige som fastsetter lovene og får domstolene til å dømme i samsvar med sine interesser, en maktskeivhet som styrkes av internasjonale domstoler som EU. Folkeretten i dag forutsetter staters sjølstendighet, men den internasjonale globalistiske overklassen, herunder inkludert de intellektuelle med den moderne nye vestlige «venstresida», krever jo statenes sjølstyre oppløst. 

Godt og velment, men…

Ønsket om en internasjonal rettsorden er nok godt og velment. Men det forbauser meg at en så kritisk og analytisk person som Trond Andresen kan innta et så naivt og virkelighetsfjernt syn på verdens maktforhold og kan tro på betydninga av det forslitte politiske argumentet «folkeretten». Og at det legger demper på stater som vil angripe andre direkte eller indirekte og at det koster noe å bryte forutsetninga om ikke-angrep. Det gjør det dessverre ikke.

Noen observasjoner fra Lyon (og glimt fra Geneve)

Fredag og lørdag før palmesøndag var jeg i Lyon, dvs jeg var også litt i Geneve før tog til Lyon.

 Wikpedia sier følgende om Lyon  :

Lyon (tidlegare òg kalla Lugdunum og Lyons) er ein by aust i sentrale område av Frankrike. Han er den tredje største byen i landet, og eit stort handelssentrum mellom Paris og Marseille, og har rykte på seg for å vere den gastronomiskehovudstaden i Frankrike. Han har òg spelt ei viktig rolle i kinoen si historie. Byen ligg der elva Saône munnar ut i Rhône…

Lyon er kjend som silkehovudstaden i verda, og er kjend for produksjonen av silke og tekstilar, og er i tillegg eit motesentrum. Lyon er òg det internasjonale hovudkvarteret for Interpol og EuroNews. Byen står på UNESCO si verdsarvsliste.

To av dei mest kjende vinregionane i Frankrike, Beaujolais og Côtes du Rhône, ligg nær byen.

Jeg var for det meste på halvøya mellom de to elvene.

Gamlebyen

I den gamle bydelen som er en del av verdensarven, blei det bygd smale tunneler under og mellom husa for å beskytte nyprodusert silke mot regn mellom produksjon og fargelegging. Under siste krig blei det også brukt som beskyttende ganger mot okkupasjonsmakta.

Bygningene var interessante, ganske rotete med en del artig snirklende utvendige trapper og balkonger. Men gamle og ikke så gode å bo i. Men sånn som boligutviklerne og politikerne i dag vil bygge, særlig i Oslo. Trangt, mørkt og lite — det er jo så miljøvennlig!

Silke og trykkeri — tja om museene

I dag er Lyon kjent som kokkehovedstaden. Det skjer en årlig internasjonal kokkekonkurranse der. Men historisk har det vært et sentrum for produksjon av silke og farge- og bildelegging av silkestoff. Inntil produksjonen av silke kunne industrielt produseres. På museet var det ingenting om sjølve den tekniske produksjonen, og ingenting om de sosiale forholda for arbeiderne som ei tid var oppe i 30 000.

Trykkerimuseet var mer interessant sånn. Artig å se igjen slike settemaskiner med blysats som jeg husker fra rundt 1970, og som mine første nummer av Vålerenggutten i 1966 blei satt med. Utrolig å tenke på at det er så få år sida, og hvordan produksjonen skjer i dag. Artig nok hadde de en Mac utstilt der, som den første jeg kjøpte i 1989 og som jeg har i mitt eget lille private museum i stua.

Verdens første film blei også tatt opp av fabrikkarbeidere som forlot den første filmproduksjonen i verden, i Lyon. Av brødrene Lumière, der den ene blei født i Lyon. 

Kopi av Eifeltårn som protest mot kirkemakt

På høyden av kirka kneiser en stor og synlig kirke. Høyder egner seg også godt for meteo-rologiske obser-vasjoner. Som en protest mot kirkemakta blei dette tårnet gjort til en kopi av Eiffeltårnet, i et forsøk på å ta litt «luven» fra kirka, egentlig en katedral.

Høyt prisnivå

I Lyon kom vi over denne kafeen. 

Sammenlikna med Tyskland var det høye priser på alt i Frankrike, med ett unntak: vinprisene. En halvliter med øl koster det dobbelte, og vel så det, som i Berlin. Nå har lønningene stått stille i Tyskland siden 2003, mens de har økt en del i Frankrike. Det er likevel vanskelig å forstå at ikke kjøpekrafta i Frankrike må være lavere enn i Norge, og at det derfor må være dyrere for franskmenn å leve i landet sitt enn for nordmenn i Norge.

Heller ikke ungdommen 

snakker engelsk eller tysk, og gir uriktige beskjeder

Det var svært få som kunne snakke engelsk, og ikke flere som kunne snakke tysk. Heller ikke på Berliner kafeen som jeg tilfeldigvis oppdaga i en gate.

De i resepsjonen på hotellet, oppga helt feil navn på gata han viste til. En annen sa at vi skulle ta trikk T2 for å komme til jernbanestasjonen, men den går et helt annet sted!

I Budapest skryter de av krigsledere, 

i Lyon av arkitekter

Mens en på turistbussen i Budapest blir neddynga med opplysninger om historiske slag opp gjennom tidene og deres generaler, var det på turistbussen i Lyon veldig mye skryt av hvilke arkitekter som hadde tegna torg og bygninger.

Samferdsel

En trolleybuss. Elbiler er populært i Norge, ikke elbusser. 

Turistgaiden skrøyt av kollektivsystemet til Lyon. Det har de rett i. De har t-bane, trikk og trolleybuss, og en del sykkelfelt. Men det var også veldig mye bilkjøring av varebiler, drosjer og privatbiler — også i gågater og på fortau. Fotgjengerfeltene var både med og uten trafikklys.

Fortauene var svært smale, også fordi det var satt opp stolper med 3-4 meters mellomrom, tydeligvis for å hindre parkering på de smale fortaua. Men sånn blir fortaua enda trangere for fotgjengere.

Butikker

Interessant var det å se at det var svært mange butikker som ikke var et ledd i en kjede. Altså svært mange tydeligvis sjølstandige småbutikker med private eiere. Det var bare enkelte kolonialbutikker som var en del av kjeder. 

Geneve-Lyon tur/retur

Geneve er også et inter-nasjonalt senter. Med bygn-ingen for Folke-forbundet, som nå er en FN-bygning. 

Utafor den var den en kurdisk demonstrasjon, med flagg med portrett av Øcalan. 

Flott at demoen blei tillatt, for EU har jo vedtatt at PKK er en terrororganisasjon.

I det en passerte grensa mot Frankrike like utafor Geneve, sank boligstandarden merkbart. Det franske området mellom Geneve og Lyon var åpenbart ikke noe velstående område.

Det minner meg litt om overgangen fra Canada via Niagara Falls til New York State i 2001. Hele vegen fra grensa inn til Buffalo City var svært fattigslig i denne utkanten NY State. I Buffalo var politiet også ukjent med hvor jernbanestasjonen var (den lå langt utafor byen).

Velstand med ineffektiv sysselsetting?

De mer velstående Canada og Sveits har noen likhetstrekk. I Toronto var det minst fem tjenere som brakte bagasjen fra drosja og inn til resepsjonen, hver maks fem meter. I Geneve måtte du stå i kø i nesten tjue minutter for å få skrivi ut forhåndskjøpte togbilleter som det merkelig nok ikke var mulig å få skrivd ut på billettautomatene, sånn som i Norge.

Men unødvendig sysselsetting gir ikke bare velstand, for det var ikke særlig velstand i DDR med samme ineffektive sysselsetting.