Ærlig talt: Terrorister og krigsforbrytere mot terror og krig?

Jeg er ikke tilhenger av terror, av angrepskriger, «humanitære» intervensjonskriger og overgrep mot og fordrivelser av folk og folkegrupper. Derfor skulle jeg være veldig for en massedemonstrasjon mot terror og samhold, som dagens i Paris og mange andre steder. Men i fronten for demonstrasjonen, for å gi den legitimitet, går statsledere som ivrer for angrepskriger, tilfeldig bombing av sivilpersoner i land som Libya, Afghanistan og mange andre land. 

Hvilken troverdighet har da en slik demonstrasjon? 

En av tegnerne i Charlie Hebdo, Bernhard Holtrop som tegner under navnet Willem, uttaler: – Vi kaster op over alle disse mennesker, der pludselig siger, at de er vores venner, tilføjer han som en kommentar til den globale støtte til magasinet.

Erna Solberg, Stoltenberg, Jagland, Merkel, Hollande og Netanyahu med atskillig flere er jo bare hyklere, for de er jo ivrige på krig, på å støtte interne militære opprør i andre stater, og på å vrenge og vri på FN-vedtak for å kunne gå til en angrepskrig. Det er slik Pål Steigan påstår om dagens demonstrasjon: Hyklernes oppmarsj i Paris. 

En slik demonstrasjon der alle er for den gode sak, strider imot enhver tenkelig samfunnsmessig og politisk innsikt. Muligens ikke internt blant statsledere og i parlamentene, og blant de politiske journalistene. Hvis en ikke forstår at politikk er strid om fordeling av makt og goder, og at det derfor ikke kan finnes noe som alle er enige om, «egentlig», hvordan kan de da påberope seg politisk innsikt? Erna Solberg, Jens Stoltenberg som Merkel og Hollande og Cameron, støtter militære aksjoner som åpenbart må ramme sivile i Midt-Østen tilfeldig som i Libya, og sånn som SV er det. Det er vel nær terror? Israels folkefordriving og folkemord støtter de fullt ut ved at de lar det skje, som de støtter Saudi-Arabias politikk. Og så skal de altså gå først i en demonstrasjon som skal markere motstand mot terror og «samhold»? Det er ikke til å forstå. Hvis det da ikke er ment som en markering for økt innvandring til Europa og støtte til muslimsk religion. 

Det er nesten så en kan få sympti med terroristene.   

Terror, «besinnelse» og muslimske kravs framtid i Norge

Terror virker vanligvis alltid imot det terrorister ønsker å oppnå. Derfor er det ofte et politisk tiltak som skader egen sak. En historisk kjent statsleder sa derfor at terrorisme er de utålmodige intellektuelles tiltak, som et motargument mot dem som ville innføre sosialismen i Russland med terror. Og da snakker vi ikke om en krigssituasjon ala den i Norge under krigen da terrortiltak som tungtvannsaksjonen i Rjukan og utvalgte henrettelser av sentrale okkupasjonsvennlige personer må regnes som en naturlig del av krigshandlingene.

Gårsdagens terroraksjon vil samle flere imot både muslimer og økt innvandring i Europa. Kampen for mer hensyntaken og økt støtte til muslimske tradisjonelle skikker vil få seg en knekk, hvertfall på kort sikt. Den ledende intellektuelle europeiske venstresida, som står arm i arm med den europeiske økonomiske eliten om økt innvandring og at de europeiske samfunna skal  tilpasse seg Midt-Østens sosiale og religiøse skikker, dvs muslimske, vil som en følge av terroren i går også få store politiske utfordringer, både på kort og lang sikt.

Det som regnes som det tradisjonelle «venstre» i Norge har reagert forutsigbart: Noen reagerer på at ytringsfriheten skal brukes til å håne og latterliggjøre det noen mener er deres helligheter, slik Støre og de venstreorienterte reagerte da Jyllandsposten i 2005 offentliggjorde Muhammed-tegninger. Så kan en jo vurdere om reaksjonene på Jyllandspostens offentliggjøring av tegningene var slik at den oppmuntret de ekstreme islamistene eller ikke. 

Venstresida kaster, fortsatt forutsigbart, sitt ess på bordet: Terroren i går kan uansett ikke sammenliknes med USAs og Vestens inkludert Norges mange militære angrep på islamske stater. Altså: Snakk om noe annet, eller som det heter i folkeeventyret: ta ikke meg, men ta den neste bukken bruse. Relativisering, heter det visst. Men Norges og Vestens angrep på Afghanistan og Libya forsvarer ikke terrorhandlinga i Paris i går. Og jeg tviler på om Vestens krig mot Midt-Østen er forklaringa, og ikke lokale forhold i de forskjellige europeiske landa.

I lederen i Klassekampen i dag skriver redaktøren Bjørgulv Braanen at «Den politiske oppgaven er å isolere terroristene og den islamske ekstremismen, slik at den ikke får ytterligere fotfeste, og bygge en breiest mulig front mot dem. I dette arbeidet er flertallet av muslimer allierte, som konkret i sine miljøer kan bidra til at voldelig, islamistisk terrorisme ikke får større oppslutning». Dette høres riktig ut. Når det gjelder terrorisme kan det neppe være tvil om at flertallet av de norske muslimer er imot terror, ja, nær nesten alle, vil jeg legge til grunn.

Men i hverdagen er problemet at store deler av den muslimsk inspirerte befolkninga ikke lærer barna sine norsk, for i Oslo må 70 prosent av elevene med innvandrerbakgrunn få særskilt norskopplæring, hele 14 500 elever hvorav 10 800 av dem er født i Norge. Videre krever de Midt-Østens skikker innført når de krever innført klær som symboliserer kvinnenes underordning i samfunnet og av mannen. Og de isolerer seg, ved at de gifter seg med hverandre, mer i andre generasjon innvandrere enn faktisk i første generasjon. Venstresida i Norge, særlig ved Rødt og universitetseliten, står i fronten for kampen til muslimer for at de skal kunne leve som om de levde i Midt-Østen. Fordi det stemmer med det samfunnsidealet som nå har erstattet sosialismen; det flerkulturelle statlige parallellsamfunnet, multikulturalismen. Og enkelte kristne ser forhåpningsfullt på styrkinga av den muslimske religionen og praktiseringa i Norge, i håp om at den tradisjonelle kristne bibeltro idelogien skal få tilbake sin tidligere oppslutning og samfunnsmakt.

Det finnes ikke dialog om dette. Dialogen hindres av dem som hevder at kritikk mot og motstand mot å innføre muslimske tradisjoner er «rasisme». Nordmenn, som har råd til det, svarer med å flytte fra områder med mange innvandrere.

Venstresida hevder at muslimene blir holdt nede og undertrykkes, og at det er derfor de ikke lærer seg norsk og deltar i vanlig norsk samfunnsliv. Slike påstander blir motbevist av personer som stortingsrepresentantene Abid Raja og Hadia Tajik, de mange studentene fra innvandrerforeldre og dem som jobber i NRK og TV2 som om de var tradisjonelle norske. Tajik snakker og skriver til og med nynorsk, som mange norske innvandringsentusiaster mener er svært vanskelig for innvandrerne å lære. Tilpasning til Norge er mulig, hvis en vil. Den etablerte venstresida i Norge, sammen med universitets- og medieeliten, stakkarsliggjør innvandrerne til mennesker uten egen kraft og egen vilje. De gjøres til umælende objekter. Noe mer respektløst finnes vel neppe? Det finnes kanskje et begrep for en slik holdning?

Det er nok riktig at det koster en del penger å være med i en del tiltak for barn som vil fungere integrerende for dem, som for eksempel idrettstiltak med høye treningsavgifter. Men idrettslige lavterskeltilbud som andre fritidstilbud finnes også. Så hva hindrer den vanlige muslimske innvandrer i Norge å lære barna sine norsk, å møte opp på foreldremøter, delta i dugnader og finne seg nordmenn som ektefeller? Hege Storhaug? Nei, heller Thomas Hylland Eriksen og hele hans norske elitesjikt.

Terrorhandlinga i går bør være en passende anledning til å sette foten ned for en del muslimsk inspirerte offensive innvandrerkrav, som krav om bruk av hijab, nikab og kjønnslemlesting. Symboler som først og fremst har til hensikt å vise at de ikke hører med i og respekterer det norske fellesskapet. Venstresidas og universitetselitens kamp for retten til de muslimske særkrava tjener ingen andre enn deres egne vrangforestillinger: ikke innvandrerne og ikke det norske samfunnet. Mange innvandrere har jo også nettopp flykta fra islamske stater med slike politiske og kulturelle særkrav. Jeg støtter de innvandrerne fra muslimske miljøer som gjør opprør mot de muslimske skikkene. Venstresida har valgt feil side å støtte. Støtten til de muslimske symbolkrava styrker bare de få innen innvandrer- og muslimkretsene som styrer og leder sine menigheter, ikke de vanlige innvandrerne og muslimer flest.

«Tro hva dere vil, be til hvem dere vil om hva som helst», kan være et godt samfunnsprinsipp. Men samfunnshandlingene skal være underlagt det norske samfunnets tradisjonelt utvikla samfunnsskikker. De kulturelle skikkene fortsatt bevart på landsbygda i Afghanistan og i byer som i Islamabad hører hjemme der, ikke i Norge i dag. Midt-Østens gamle tradisjoner skal ikke inn i norsk samfunnsliv som en likeverdig kultur å bygge videre på, men må tilpasses og vike for den norske. Dette i samsvar med prinsippet assimilering, det vil si underordning av den norske kulturen, ikke sidestilles som likeverdig den norske i Norge. Slik USA praktiserte sin innvandringspolitikk, og slik som Raja og Tajik har tilpassa seg norske tradisjoner.

Forsøket på isoleringa av Sverigedemokratene har ført til at Sverige i realiteten har en samlingsregjering

Det er mye snakk om demokrati, om det er eller ikke, avtalen som er inngått mellom høyresida og sosialdemokratene i Sverige. Som Christian Tybring-Gjedde hevder om avtalen i Klassekampen 30.12.14 at den ikke er. Professor Frank Aarebrot omtaler det imidlertid som en typisk svensk løsning, uten at det er til å forstå for meg hva «en svensk løsning» skulle innebære. På årets siste dag skryter Snorre Valen av avtalen som fast spaltist i Klassekampen. Det kan han gjøre når han ikke er opptatt av å hjelpe USA med bombing av stater og regimer de ikke liker, for å etterlate samfunn i kaos. Valen skriver at avtalen gjør at SD «ikke fritt får herje med det svenske demokratiet», og at det er bra at Sverigedemokratene (SD) holdes unna politisk makt, og at de andre partiene nå har sikra seg mot at de holdes «som gisler av Nordens mest ytterliggående parti er ikke veien å gå».

Snorre Valen har helt rett i at det ikke er noe udemokratisk å gjøre en slik avtale som de andre partiene har gjort. Men heller ikke han nevner at poenget er at Sverige nå i realiteten har fått en samlingsregjering mellom de to hovedfløyene i svensk politikk. De har blitt enige om politikken som regjeringa skal føre, men det er bare det at den ene avtalepartneren i det politiske samarbeidet ikke har fått regjeringsposter, slik samarbeidet er organisert i Tyskland. Og som kanskje ville være naturlig også i Sverige slik avtalen er utforma.

Dette viser nok en gang at de politiske forskjellene mellom Alliansen og Sosialdemokraterna, mellom det som kommentariatet kaller blå og rød blokk, er nær ubetydelige. Som de er i Norge, i Danmark og i hele Europa. Behovet for sosialdemokratisk politikk er rett og slett borte når trusselen om et sosialistisk samfunn ikke lenger finnes. De svenske sosialdemokratene vil sitte i regjering og styre med budsjettet til Alliansen, og alliansen har lovt at de skal stemme for et sosialdemokratisk budsjett til neste år. Men denne politiske klargjøringa vil de prøve å holde skjult for folk flest, og kommentariatet hjelper dem sjølsagt så godt de kan.

Alt dette er gjort for å vise for Sverigedemokratenes velgere at å stemme på dem er bortkasta, de vil ikke få noe å si likevel. Det er som nevnt ikke noe udemokratisk med dette, trass i at «I en Sifo-mätning tyckte 34 procent att decemberöverenskommelsen var odemokratisk.» Men det er høyst tvilsomt om dette virker slik den reelle svenske samlingsregjeringa har tenkt seg, eller som det er riktigere å si: den svenske politiske eliten.

For det første vil Alliansen kunne komme opp i noen problemer. Så lenge Sverigedemokratene utenom sin innvandringsmotstand holder seg til tradisjonell borgerlig økonomisk politikk, kan de tvinge Alliansen til å stemme mot seg sjøl for at de skal holde avtalen med sosserna. For eksempel et mistillitsforslag mot regjeringa Löfven, da blir Alliansen tvunget til å gi inntrykk av at de hvertfall indirekte støtter regjeringa med en politikk de påstår å være imot. Det vil ikke gjøre noe godt for dem, vel?

Taktikken er å gjøre Sverigedemokratene enda mer spedalske. Det har ikke lyktes hittil, men kan jo lykkes nå. Men hva om SDs fleste velgere, og enda flere andre, reagerer på denne kriminaliseringa? Det svenske meningsmålingsinstituttet SIFO, oppsummerer desembermålinga  slik: «Sverigedemokraterna når sitt valresultat på 12,9 procent. Tittar vi bara på sista veckan kan vi se att diskussionen om Björn Söder inte haft några negativa effekter på nuvarande väljare, snarare hamnar de på över 13 procent sista veckan och lägre under föregående vecka.

Det går mycket bra för partiet bland LO medlemma. Nu röstar var fjärde LO medlem på Sverigedemokraterna. — På svensk landsbygd är det var femte som röstar SD.  Man är nästan dubbelt så stora som Centerpartiet på landsbygden. Bara S är större med 30 procent av väljarna bakom sig. I Skåne och Blekinge är det 22 procent som säger SD när vi frågar om partisympati.»

Det spørs om ikke den svenske «samlingsregjeringa» med de fraværende statsrådene har begynt i motbakke? Men Vänsterpartiet kan vel hjelpe godt til, og be om hjelp fra Norge, fra SV og Rødt, for eksempel?

Svar på motinnlegg: Grenseløse løsninger og Grenselaus kunnskapsløyse

Men Reehorst ga seg ikke, kom med et nytt innlegg 18.12.2014. Samtidig meldte leder av Voss Raudt, kommunestyremedlem i Voss og lokal flyktningarbeider i Voss, Bjarte Kaldestad, seg med innlegg mot meg. Først kommer Reehorsts og Kaldestads innlegg, før mitt svar til dem begge som kom på trykk 31.12.2014.

Reehorsts tredje innlegg i Klassekampen om åpne grenser 20.12.14:

Grenseløse løsninger

Ove Bengt Berg (19.12.) er mer bekymret for velferdsstaten i Norge enn han er for lidelsene til de asylsøkerne som prøver å nå Europa. Det er han jo ikke aleine om – det styrer hele asylpolitikken i Norge. Men mitt poeng er at hvis det blir en normalsituasjon å kunne reise hvor man vil over hele verden, vil det bli mindre attraktivt, på den måten at de som i dag er desperate og kontakter smuglere, sjøl vil kunne ta ansvaret for en evt reise - den er legal og kontrollerbar for vedkommende. Reisen kan da gjøres når som helst og etter eget valg, én gang eller flere ganger, og «tvangssituasjoner» avverges – slik det har skjedd i forhold til åpningen av grensene i Europa.

Reklamen bruker hyppig metoden «Siste sjanse!» Om ikke Ove Bengt Berg noen gang har følt seg «tvunget» til å gjøre noe han er usikker på om er riktig for seg sjøl, fordi det er en «engangs-sjanse», har i alle fall mange andre gjort det. 
Åpnes grensene, vil denne «tvangssituasjonen» bli historie – og med det vil kriminaliteten og volden i forbindelse med slike reiser, reduseres kraftig. «Flukten» blir en reise for å finne seg en jobb, og lykkes de ikke første sted, f eks i Norge, har de mange andre muligheter. 
Det forutsetter sjølsagt at resten av Vest-Europa følger etter Norges eksempel. Det ville kanskje ta litt tid, det skal jeg villig innrømme. Men den utfordringen må vi kunne ta, ved å starte med å følge Sveriges eksempel.

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV

Bjarte Kaldestads innlegg 24.12.14:

Den grenselause kunnskapsløysa, kalte han sitt innlegg mot meg. Redaksjonen ga det imidlertid tittelen 

«Det største problemet»

I eit motinnlegg til Elisabeth Reehorsts her i avisa 17.1214, skriv Ove Bengt Berg mellom anna at det norske arbeidsliv ikkje kan ta imot uutdanna folk frå land som Etiopia og Somalia. I grunngjevinga si nyttar han mellom anna statistikk som syner at folk frå enkelte land slit meir enn andre med å komma seg i arbeid. Vidare blandar han dette saman med statistikk på arbeidsinnvandrarar, og gjer også eit poeng ut av at norske arbeidsledige vert skadelidande. 

Vel, lat oss fyrst slå fast at det å vera flyktning er noko ganske anna enn det å vera arbeidsinnvandrar.  Og la oss slå fast at langt ifrå alle afrikanarar er uutdanna. La oss vidare slå fast at dei aller fleste med utanlandsklingande namn som søker på ledige stillingar aldri vert kalla inn til intervju. Dette er veldokumenterte fakta, som også burde ha vore med i innlegget til Berg.

Som flyktningarbeidar er eg i møte med desse utfordringane kvar dag. Eg ser folk som har flykta frå heimlandet sitt av politiske årsaker, folk med både master og doktorgrad frå «godkjende» universitet. Eg ser korleis desse folka søker på 100-tals ledige stillingar, utan at dei får så mykje som eit einaste svar. Eg ser og korleis analfabetar lærar seg språket på mindre enn 2 år, og at dei aller fleste går vidare på grunnskule og vidaregåande skule. Sjølvsagt er det fleire områder i måten den norske stat har innretta seg på i møte med flyktningane som kunne gjort mottaket i kommunane lettare på, men dette er likevel ikkje hovudproblemet.

Problemet er ikkje at flyktningar ikkje ynskjer seg arbeid, problemet er heller ikkje at den norske stat er «snill» og tek imot flyktningar utan utdanning. Det aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utandlandsklingande namn.

Bjarte Kaldestad

Mitt svar i Klassekampen 31.12.2014:

Sluttreplikk:

Jeg avslutter med dette diskusjonen med Elisabeth Reehorst, og Bjarte Kaldestad. Jeg synes det er fint om diskusjonen om årsak til flyktninger, asylsøknader og folkevandringer til Europa og Norge kan fortsette. Særlig hvis diskusjonen kan tallfestes bedre om hvor mange Norge skal ta imot, til hvilken kostnad og ikke minst hvilke følger det skal ha for århundrelange opparbeida nasjonale tradisjoner. For eksempel krava om hvor mye norske barnevernsregler og norsk likestillingspolitikk skal endres for at innvandrerne skal slippe å tilpasse seg norske tradisjoner.

Når det hevdes at innvandringa til Norge er liten, så stemmer ikke det. Norge er på annenplass i Europa for innvandring, bak Sveits og foran nr seks Sverige, i forhold til antall innbyggere. Og: Innvandrerne utafra Europa kommer først til Hellas, Italia, Portugal og Spania, men dit vil ingen av dem og de tas ikke imot der. De vil til Nord-Europa.

Schengen-systemet gir enhver som har kommet til ett land i Schengen, rett til å reise overalt i Schengen-området. Dit det lønner seg mest for dem. Som Paul Collier hevder, denne EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrerne til å ofre livet. Og jeg vil legge til: gir menneskesmuglerne et godt salgsargument. Flere liv hadde nok vært spart om alle visste at de blir returnert uansett om de kommer levende over Middelhavet.

Til Rødts kommunestyremedlem og flyktningmedarbeider Bjarte Kaldestad, vil jeg innrømme: Ja, jeg ser ingen grunn til å akseptere å dele innvandrerne inn i juridiske termer. Hvilken kategori innvandrerne kan påberope seg er uinteressante i forhold til deres økonomiske og kulturelle krav. Kaldestad konkluderer sitt innlegg med at det «aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utanlandskklingande navn». Det er en udokumentert påstand, men en tradisjonell moralsk ønskeposisjon å innta. Men med den påstanden, undertegnet som kommunal flyktningarbeider, har han vel ikke gjort det lettere for seg overfor «nordmenn i leiande stillingar» å hjelpe flyktningene til å få arbeid?

Grenseløs moralisme: Reehorsts svar, og mitt til henne: Én lik — fattig — verden?

Elisabeth Reehorst svarte på min kritikk av henne, Grenseløs moralisme, i Klassekampen 18.12.2014, under overskriften «Verden er én, Berg»:

Ove Bengt Berg (17.12.) påpeiker at jeg på tross av at det er blitt slik at innvandrere som krever lite lønn blir utnyttet av kapitalistene og at det er en uheldig utvikling, så ønsker jeg at også grensene rundt Europa skal åpnes. Og at jeg ønsker at det ressurssterke og relativt tynt befolkete og oversiktlige Norge bør være det landet som går i spissen for å åpne grensen. 

Han har mareritt om 100 000 afrikanere hvert år. Jeg spør: Kom det 100 000 søreuropeere da den økonomiske krisen var på det verste?

Det viktigste Berg har «oversett», er at åpne grenser må medføre et ansvar på linje med det europeiske arbeidstakere har – i alle fall tilnærmet. Så lenge de jobber i Norge er de sjølsagt dekket av våre offentlige goder. Men de kan definitivt ikke «få svært godt betalt for å gjøre ingenting i tiår. 

Det er jo mye av poenget. Hvis de ikke søker og får asyl, er sjølforsørgelse en forutsetning for å bli her. Ellers får de reise videre eller heim igjen – med mulighet for seinere å komme tilbake. Erfaringen tilsier at de fleste som kommer på den måten, vil være ressurssterke – poenget deres er oftest å kunne forsørge sin familie i heimlandet.

I 2013 flyttet 35 700 mennesker fra Norge.

Den viktigste årsaken til at folk velger et bestemt land, er tilknytninger – mange vil dit de har kjente/familie som kan hjelpe dem i gang. Lykkes de ikke, vil det ryktes – det er utrolig hvordan slikt sprer seg. Da vil det komme færre.

Det er opp til oss nordmenn å få kontrollmekanismene i arbeidslivet på plass, slik at alle som får jobb får skikkelige og trygge arbeidsforhold.

At jeg ikke kan sitte stille og vite at vi er medansvarlige i den beinharde grensekontrollen ved Schengen-grensen; at jeg ikke vil være medansvarlig for tusener som drukner i Middelhavet, er ikke moralisme, slik jeg ser det. Det er å ta ansvar for mer enn vårt lille kikkhull her oppe i det høye nord; å forstå at verden er én.  

Elisabeth Reehorst

Medlem av SV  

Dette svarte jeg henne, og svaret kom på trykk 19.12.2014:

Én lik — fattig — verden?

Klassekampen ga innlegget overskriften «En verden, flere stater». 

Avisa illustrerte artikkelen med et bilde av en globus, og ga det bildeteksten «SOLIDARITETEN: Har grenser». Med en snert, innrømte de. Jeg likte ikke den snerten, og mener at det ga et uriktig inntrykk av meningene mine. Avisa mente det måtte være klart at dette ikke var mine synspunkter, og avviste en presisering.)

Jeg har ikke mareritt, men savner fortsatt Reehorsts argumenter for at hennes ønskete innvandring vil endre samfunnsforholda for 1,1 milliarder afrikanere, eller andre i verden. Jeg registrerer at Reehorst ikke vil innse at det er økonomiske grunner til at så mange arbeidsløse innvandrere blir boende i Norge. Da kan hun heller ikke forstå at dagens velferdsordninger settes under press.

De afrikanske utvandrerne jages ikke forsvarsløse til Middelhavet av mitraljøser eller av SV-støttete vestlige bombefly for å kaste seg i robåter og på treplanker. De rikeste lar seg lokke og overtale av skruppelløse bedragere. De mange drukningene er tragiske og må forhindres. Det beste tiltaket vil kanskje være å stanse dem med en gang, før de kommer ut i åpent hav.

Reehorsts avgjørende argument er at vi må «forstå at verden er én». Men verden er ikke én, den er delt i stater. Disse statene har bidratt til demokrati og velferd innafor grensene, som i Norge. Norsk velferd er kjempa fram i strid, men fem millioner nordmenn kan ikke finansiere de samme ytelsene for 500 millioner europeere, eller enda flere over hele verden. For da blir det som de mektigste vil: norske velferdsordninger fjernes og de fleste i Norge blir fattigere.