Sovjet-unionens utenrikspolitikk 1917-1991

 25. mars presenterte Bjørn Ditlef Nistad boka si om Sovjet-unionens utenrikspolitikk mellom 1917 og 1991. Helt tilfeldig blei boka ganske aktuell i og med hendingene i Ukraina og på Krim. Men for Nistad er denne boka bare et ledd i en serie om det russiske rikets utenrikspolitikk. I 2012 utga han boka «Tsar-Russlands utenrikspolitikk 1700-1917», og han har tenkt å fortsette med en bok om Russlands utenrikspolitikk etter 1991 fram til våre dager.

Jeg har ikke inngående historisk faglig kunnskap om Sovjet, og har heller ikke sterke meninger om hvordan bøker skal være oppbygd og hvilke spørsmål som bør omtales på hvilken måte. For meg er formålet med denne omtalen bare å presentere boka og noen av Nistads viktigste påstander. Hans påstander virker godt underbygd med en imponerende kunnskapsbase, men jeg har altså ikke god nok kunnskap til å kunne vurdere om Nistad tar grunnleggende feil, har mistolket sine kilder eller bevisst manipulerer fakta for å få dem til å tilpasses sine eventuelle forutinntatte kunnskaper.

 Boka om Sovjets utenriks-politikk omhandler kjente politiske spørsmål. Nistad går ikke inn i en polemikk med de ulike politiske gruppene som har sterke meninger om Sovjets og Stalins utenrikspolitikk, men velger sitt eget uavhengige grunnlag basert på de fakta som han mener det er mulig å dokumentere.

Nistads gjennomgang av de sovjetiske arkivene får han til å fastslå at Stalins Sovjet gjorde alt det kunne for å få til et samarbeid med Storbritannia og Frankrike mot Tyskland. Men disse statene ville heller ofre Tsjekkoslovakia for å få Tyskland til å gå mot Sovjet. Derfor Ribbentrop-Molotov-avtalen — som Stalins mottrekk. Nistad kaller alliansen Hitler-Tyskland-Sovjet mellom 1939 og 1941 for en «kvasi-allianse». Slik bekrefter han en påstand hevdet fra både NKP- og AKP-hold. Nistad mener for øvrig det var en feil av Sovjet i ettertid å holde dokumentene fra denne tida hemmelig, for han mener det ville vært fordelaktig for dem å offentliggjøre dem etter krigen.

På mitt spørsmål om den filmen om dette som gikk på NRK for et par år sida og som framstilte Stalin som om han så på Hitler og Nazi-Tyskland som varige forbundsfeller med sammenfallende interesser og politikk, fastholdt Nistad at han mente at Stalin så på avtalen med Hitler som en kvasi-allianse.

Først og fremst er Nistads teoretiske utgangspunkt for sine analyser det som i statsvitenskapen ofte er omtalt som realismens tilnærming, ikke den idealistiske. Realismen legger vekt på at statsledere mer handler ut fra en stats størrelse, ressurser, plassering og tradisjoner enn av den «gode vilje» og «ideale fordringer» eller ideologi. Nistad mener det bekreftes av at ideologien Sovjetregimet spredde om verdensrevolusjonen etter hvert i større og større grad ble underlagt tradisjonelle nasjonale russiske nasjonale behov. Slik også universitetslektor i statsvitenskap Jens A. Christophersen hevdet om de kommunistiske/sosialistiske bevegelsene rundt om i verden, at de først og fremst er nasjonale. Se boka «Verdensrevolusjonen som ble vekk», Pax 1968. På baksida av boka er Christophersens syn oppsummert til  at de revolusjonære bevegelsene verden over «overraskende ofte rommer en god, for ikke å si overraskende, porsjon nasjonalisme, og at den klassiske forestillingen om kommunismen som en sentraldirigert «verdensbevegelse» er en illusjon — et spøkelse rett og slett».

 Faktorene som Nistad mener har vært avgjørende for Sovjets utenriks politikk er ideologi, en historisk tradisjon med en russisk rolle som verdensfrelser (messianisme) og geografisk plassering. Særlig mener Nistad at lederkampen i og mellom statslederne kan forklare mange av endringene i Sovjets utenrikspolitikk.

Behovet for andre staters anerkjennelse av Sovjet ble det viktigste målet for utenrikspolitikken, særlig det første tiåret, hevder Nistad. Nistad påstår at opprettelsen av Komintern vel så mye var oppretta for på en annen måte enn utenriksdepartementet å ivareta Sovjets nasjonale interesser, som å spre og organisere «verdensrevolusjonen». Nistad trekker med eksistensen av Komintern linjene til dagens politikk, der USA driver én form for utenrikspolitikk gjennom sitt utenriksdepartement, og har andre sivile og militære organisasjoner som driver mer militær aksjonistisk utenrikspolitikk med sine mange militærkupp verden rundt ledet av CIA. Slik vi har sett USA opptre i Kosovo, i Libya og nå i Ukraina der en underavdeling av utenriksdepartementet har drivi USAs opprørsorganisasjon US National Endowment for Democracy (NED) og Center for Applied Non Violent Action Strategies (Canvas). Nistad mener også at Sovjets taktikk med «enhetsfronten» fra 1921 var etablert for å tjene Sovjets nasjonale interesser, ikke for å organisere opprør og revolusjoner særlig i Europa. «[O]m enn med vekslende suksess», hevder Nistad om Sovjets enhetsfrontpolitikk.

Nistad mener at sovjetisk «utenrikspolitikk lar seg inndele i syv hovedepoker, med vidt forskjellig lengde.». «Den syvende epoken, som sammenfaller med avslutningen av den kalde krigen, varte fra utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i mars 1985 til Sovjetunionens endelikt i desember 1991. Denne epoken var kjennetegnet av Gorbatsjovs mislykkede bestrebelser på å reformere både internasjonal politikk og Sovjetunionen.»

Nistad avslutter boka med et lite kapittel som han kaller «Tillegg 2: Russisk utenrikspolitikk etter 1991». Han antyder vel her hovedinnholdet i sin neste bok. Norske politikere og deres journalister betrakter i dag Russland som en aggressiv internasjonal stat, som truer Europa og USA og som er på offensiven. Putin betraktes i praksis av de dominerende politikere og deres journalister som dagens Hitler. Denne vurderinga kan bare skyldes en bevisst selektiv vurdering. Denne blokka av politikere og journalister ser bort fra alle avtaler som Vesten inngikk med Gorbatsjov, om at Øst-Europa inkludert Ukraina ikke skulle bli med i Nato og omringe Russland. Det er åpenbart for alle som vil se, at Russland er den som er omringa og har all grunn til å føle seg trua. Etter å ha mista alle bufferstatene mot et vestlig angrep inkludert Ukraina, har Russland nå satt ned foten for ytterligere innringing av seg sjøl ved å stanse det vestlige forsøket på å erobre Syria, og å ta Krim fra Russland.

Blir det en ny kald krig nå, fikk Nistad spørsmål om på bokpresentasjonen. Det svarte han nei på. Det jeg fikk med meg av hva han sa, var at vi ikke måtte glemme at også Russland nå er en kapitalistisk stat, og at konfliktene mellom Vesten og Russland ikke helt kunne bli de samme som da Sovjetunionen fantes.

Det tolker jeg, med slik jeg forestiller meg at Lenin ville ha vurdert det, som at konflikten mellom Vesten og Russland i dag dreier seg om kappestriden om erobringer av arealer, råvarer og markeder mellom kapitalistiske og imperialistiske stater. Deres uunngåelige konflikter vil bare løses med en krig, slik verdens sjåvinistiske verdenserobrende stater prøvde å løse sine motsetninger mellom 1914 og 1918. Derfor vil, ikke bare unge menn i skyttergravene, men også store deler av sivilbefolkninga i Europa og i verden ellers, stå i fare for å bli kanonføde i denne imperialistiske kappestriden. For i dag rammer en krig først og fremst sivilbefolkninga, ikke soldatene. Det hjelper ikke at to personer fra en liten nasjon uten krigstradisjoner spiller ledende roller i Europa i denne krigsforberedende tida: den lett komiske Thorbjørn Jagland med Ibsens «ideale fordring» og den bevisste Nato-kjemperen med det store våpenarsenalet; Libya-bomberen Jens Stoltenberg.

Hva som enn mange måtte og kan si om Nistads bok som ikke jeg har forstått, må jeg likevel si: For dere som er interessert i politisk historie og den mulige politiske innflytelsen sovjetisk politikk har hatt i Norge, i Europa og i Vesten: les boka! Jeg har vondt for å tro at dere ikke finner den både kunnskapsberikende og interessant å lese.

  

Siste! : Internasjonal fordømmelse og sanksjoner mot provinsen Norge!

Siste!

Hele verden protesterer nå mot den folkerettsstridige oppløsninga av den traktatfesta unionen mellom Norge og Sverige. Det kom fram under en hyllest til Kong Oscar 2 i Stockholm der internasjonal presse karakteriserte vedtaket i den norske provinsforsamlinga Stortinget om oppløsing av unionen som et statskupp. Seinere, når den norske delstatsforsamlinga Stortinget i juli vedtok at det skulle holdes en folkeavstemning om norsk sjølstendighet, blei fordømmelsen ekstra sterk. Sjølve resultatet, med 99,95 % av  stemmene for oppløsning, blei hoderystende verden over karakterisert som åpenbart valgfusk. Slike resultater hører bare hjemme i diktaturer, blei det (med rette) hevda.

De internasjonale finansorganisasjonene samler seg nå om betydelig finansiell hjelp til Sverige for å forhindre den folkerettsstridige oppløsning av en lovlig vedtatt union, og den forfatningsstridige åpenbart forfalska folkeavstemninga.

Nå:

I en kommentar lenge i ettertid sier EUs utenriksminister Børge Brende seg glad for at det internasjonale samfunnet viste styrke den gang i 1905 og fordømte slike folkerettsstridige og provoserende krigsfremmede tiltak som det regionale opprøret i Sveriges union. Brende er særlig glad for all den økonomiske hjelpen som ble gitt til Sverige for å slå ned de norske provinsielle overgrepene. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg understreker viktigheten av samhold mot oppløsningstendenser, og viser til den vellykka kirurgiske bombinga av provinsforsamlinga Stortinget som førte til dets oppløsning. Til både Brendes og Stoltenbergs tilfredshet, finnes Stortinget nå bare som en robot som produserer enstemmige tastevedtak forhåndsprogrammert fra USA.

Kvar vart Rudolf Nilsen fødd?

Innlegg i Dag og Tid nr 12 2014:

I Dag og Tid nr 11 skriv Martin Nag at Rudolf Nilsen vart «fødd i Tromsøgata 6 på Vålerenga». Noko må vera feil her. For Tromsøgata ligg ikkje på Vålerenga, men på Rodeløkka. Vart Rudolf Nilsen fødd i Tromsøgata, vart han ikkje fødd på Vålerenga. Det er ikkje registrert noko i Byarkivet om den første adressa til Rudolf Nilsen. Men i noko som heiter «Ministerialbok for fødte 1899 – 1915» står det under levende fødte i 1901 i nr. 62: 
"født 28/2, døpt 5/5, fullt navn Rudolf William, foreldre; Jernbanearb. Karl Oskar Nilsen og Hstr. Karoline f. Andersen, bopel Orknøgaden 6, 4.et.» Dette høver og med den boka som Martin Nag utga saman med Jon Michelet i 1974 på Forlaget Oktober AS: «Rulle forteller. Rudolf Nilsens prosa i utvalg». Bak i denne boka står det ein biografi over Rudolf Nilsen, og om 1901 står det: «Rudolf William Nilsen blir født den 28. februar i Orkenøgata 6 på Vålerenga. …1902: …flytter til Ingeborggata 9 på Vålerenga.…»

Kva som er rett om Nilsens fødestad, er ikkje eg den rette til å seia noko sikkert om. Men opplysningane frå Martin Nag og Jon Michelet i 1974 er i samsvar med det dei fleste legg til grunn, og ikkje det Martin Nag skreiv i nr 11 av Dag og Tid 2014.

Russland på offensiven?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Budskapet som journalistene aktivt formidler fra de vestlige statslederne til deres befolkning er at det er Russland som er på offensiven og opptrer som en aggressiv statsmakt. I Ukraina og på Krim. Men det er feil. Både EU og USA var svært aktive i opprøret i Ukraina. På udemokratisk og voldelige vis hjalp de ei gruppe Kiev-borgere å fjerne et lovlig valgt regime. Dermed oppnådde EU og USA et regime underdanig vestlige interesser. Denne offensiven svekka Russland. Russlands mottrekk, foreløpig, var å sikre seg fortsatt kontroll over Krim og sine marinebaser der. Som en garanti mot hva et Russland-fiendtlig regime i Ukraina kunne finne på.

Det er skuffende at det politiske journalistkorpset ikke gjør annet enn å male videre på det som de framstiller som et aggressivt Russland på offensiven under sin påstått autoritære (men folkevalgte) president, Putin. For det har ikke manglet på innsiktsfulle motforestillinger. Frank Aarebrot har pekt på det problematiske ved at hovedstadsbeboerne skal avgjøre hvem som skal styre et land, og pensjonert NRK-reporter Jahn Otto Johansen er bekymra for de viktige statlige posisjonene som jødehatere og voldelige rasister har fått med det nye regimet i Ukraina. Helge Lurås skriver på NRK ytring om vestlige «overmodige hyklere»: «Man kan godt fra vestlig side kjempe mot Russlands interesser i den pågående krisen, men at de setter seg på den moralsk høye hest, er en fornærmelse mot den alminnelige fornuft.» Asle Toje foreslår i Dagens Næringsliv 15.03 en «finlandisering» av Ukraina for å sikre Ukraina sjølstyre, uten at Russland svekkes.

VGs Hans Petter Sjølie har som utgangspunkt å motarbeide ensidighet med sin kommentar «Med refleksene i behold» 11.03. Men Sjølie gjør ikke annet enn å bekrefte sin egen og norske journalisters ukritiske ensidighet og forutinntatthet. Typisk er Atle Bjurstrøms ukritiske samtale med utenriksminister Børge Brende i NRK Søndagsrevyen 16.03.14. Sammen med den skeivt sammensatte Debatten 06.03.14 ser en hva NRK mener med å ta «samfunnsansvar»: å forsvare vestlige interesser.

Det er Russland som får sine interesser svekka ved de siste vestlige aksjonene i Ukraina og et fiendtlig innstilt regime i Kiev. Også om en mener at det er riktig at Russland svekkes og Ukraina blir en uselvstendig nasjon under USAs og EUs ledelse, burde en innse at offensiven mot og innringinga av Russland måtte føre til russiske mottiltak. Vestens statsledere setter seg sjøl i en posisjon som det er vanskelig å se at de kan komme seg usvekka ut av. Er det vestlige alternativet et nytt offensivt trekk mot Russland? Hva skal i så fall til for å stoppe et nytt russisk forsvarstrekk?

De vestlige statsledernes argumentasjon er basert på et moralsk hykleri som bare journalistene deres kan tro på. Forhåpentligvis tror ikke politikerne på sine egne ord, for erfarne politikere må vel ha lært litt om interessekonflikter? Hvis ikke øker sannsynligheten for at det moralske ordskvalderet trappes opp og vi kommer et nytt steg nærmere en ny verdensomfattende krig.

Er det gunstig for freden om Russland nå setter ned foten for Vesten?

Russland bryter folkeretten når det okkuperer Krim. Det har Vestens stormakter helt rett i. Men sjøl har USA, EU og alle de andre stormaktene det samme forholdet til folkeretten; den bryter de sjøl så snart de tjener på det. Som i Libya og Syria. Det er jo åpenbart at vestmaktene spilte en viktig rolle for å hjelpe de militære opprørerne i Kiev med å kaste et folkevalgt regime.

Vestmaktene har mange politiske framganger nå, samtidig som motstanden internt i egne land fra de mange økende antall fattige uteblir. USA er sannsynligvis i ferd om med å overta kontrollen over Venezuela, for eksempel, og vinne tilbake kontrollen over oljelandet. USAs politiske organ for organisering av politiske revolusjoner verden rundt, NED*, kan registrere stadig flere seire. Denne framgangen gjør dem full av pågangsmot til å flytte fram sine posisjoner, gjerne for å svekke de to viktigste landene som ikke danser etter deres ønsker: Russland og Kina.

I et slikt perspektiv blir det som måtte være det ukrainske folkets ønsker om utenrikspolitiske allianser underordna resten av verdens folks ønsker. Vestens offensiver på det politiske, økonomiske og militære området må stanses. Gjenoppstår det en internasjonal maktbalanse, vil det sikre freden for svært mange andre millioner i verden — for ei tid.

Ukraina som nasjon har som andre rett til å være en selvstendig og uavhengig nasjon. Problemet er bare det i at det i dag ikke er rapport om noen krefter i Ukraina som er sterke nok til å hevde ukrainsk uavhengighet overfor verken Vesten eller Russland. Men slike krefter vil utvikles også i dette landet. 

Marinebasen på Krim er avgjørende for Russlands framtid som stormakt. De stod nå i fare for å miste den. Ukraina ville med stor sannsynlighet ha gjort om avtalen som ga Russland rett til basene der til 2042. Enhver med Russlands interesser og muligheter ville vurdert det som om det er nå eller aldri å sikre Krim militært for seg. Så lenge Ukraina fortsatt er inne i en usikker situasjon og EU, Nato og Ukraina sjøl ikke har militære ressurser til å ta Krim fra Russland nå (i følge tidligere forsvarsjef Sverre Diesen i NRK Alltid nyheter mandag). Det hjelper lite at USAs utenriksminister i dag skal komme til Kiev for å ha seg hylle av de seirende opprørerne.

Det er stormaktene som er årsaken til de mest omfattende krigene i verden. Nå rivaliserer de om Ukraina uten at Ukraina er i stand til å spille en sjølstendig rolle. Spørsmålet er om Russlands mottrekk vil dempe Vestens aggressivitet for en stund, der Russlands nei til å la FN fjerne Assad-regimet militært var det første steget. Det er det grunn til å håpe på. Som offer for denne stormaktsrivaliseringa får de ukrainske ledere en vanskelig oppgave — som bytter for de mektige alltid får.

* US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).

Ukraina, innringing av Russland og krigsfaren

Plutselig falt Ukrainas folkevalgte president, Viktor Janukovitsj. Det voldelige opprøret mot statsmakten med okkupasjon av offentlige bygninger, blei vellykka. Forhandlingene ledet av Tysklands, Frankrikes og Polens utenriksministre fikk akkurat det resultatet som de ønska: etablering av et vestlig orientert regime.

Uten mer enn overflatiske kunnskaper om Ukraina, tror jeg likevel det må være hevet over tvil at en svært betydelig del av Ukrainas befolkning (nær eller over 50 %) ønsker seg en nærmere tilknytning til EU. Både som en naturlig motstand mot og frykt for sin mektige nabo Russland, og sikkert har svært mange av dem illusjoner om det de tror er et drømmeliv i EU.

Den i 2010 folkevalgte presidenten Janukovitsj´ makt falt sammen som et korthus. På en måte som alle politiske ledere i Norge sterkt bekjemper. For etter deres mening skal valgte politiske ledere kun kastes gjennom valg. Men det gjelder ikke for regimer de ikke liker.

Thorbjørn Jagland er ikke blant dem en bør lytte mest til. Men når han kommer med en faktisk påstand om at hele parlamentet i Ukraina består av oligarker, dvs rike menn har beriket seg på det tidligere sosialistiske og Sovjet-kontrollerte Ukrainas verdier, er det en faktisk påstand som jeg velger å tro Jagland på.

Det må være åpenbart at Janukovitsj fikk politiske utfordringer han ikke klarte å løse. Han aksepterte opprøret mot seg, uten å gjøre bruk av sine legale maktmidler. Som det ble reportert i Dagsrevyen lørdag, blei det fra øst i Ukraina uttrykt misnøye med at han ikke slo ned opprøret, men bare lot det fortsette og utvikle seg. Hvorfor han skal ha ringt til Putin for å få råd, samtidig som han aksepterte forhandlinger ledet av EUs stormakter for å få Ukraina inn under EUs kontroll, kan ikke bety annet enn at han ikke var «situasjonen voksen». At hans støttespillere var mer opptatt av egne økonomiske interesser enn politiske, var heller ikke til Janukovitsj´ fordel.

De vellykte revolusjonære i dag er ikke venstreorienterte og sosialistisk inspirerte mennesker i den fattige verden, eller i den mer velstående verden. Det er i stedet de aller mektigste og rikeste i Vesten, blant dem av de rikeste i verden som slipper «hjemme hos»-reportasjer fra Dagsrevyen. USAs utenriksdepartement finansierer gjennom USAID noe som kalles «US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).

Det er rapportert fra Kiev at nazistiske organisasjoner skal ha vært ledende under opptøyene. Jeg ser det imidlertid som underordna, og vil inntil det motsatte er bevist, tro at det nettopp er NED, kanskje i samarbeid med EU, som har utgjort den forskjellen som har gjort at den folkevalgte presidenten i Ukraina gjennom voldelige opptøyer falt.

Norges sannsynligvis mest krigerske politiker er Høyres Janne H. Matlary, pavens tidligere rådgiver og professor i statsvitenskap ved UiO. I Dagens Næringsliv skriver hun 21. februar under overskriften «Europas farlige avmakt» at «Europa kan kun «deale» med stater som følger demokratiske og fredelige regler». Dette er fra hennes side en kritikk mot en folkevalgt president som lot opprørere ture fram på militært vis med politisk hjelp fra Tyskland, Frankrike og Polen. Hvor mye kan og forstår egentlig Matlary av politikk?

Hva nå? Der Spiegel melder at Ukraina i virkeligheten er konkurs. EU ville ikke hjelpe Janukovitsj, og derfor henvendte han seg til Russland som lovte betydelige midler. Selvfølgelig for å sikre seg russisk innflytelse over Ukraina. Det var Janukovitsj´ uunngåelig reaksjon på EUs avslag som utløste de opptøyene som førte til hans fall. Søndag skriver Der Spiegel at om ikke EU kan hjelpe, så må IMF hjelpe Ukraina vekk fra Russland. Noe IMF-lederen Lagarde i følge Der Spiegel sier seg villig til.

I Klassekampen 21.02.14 skriver Peter M. Johansen at Ukraina er den brikka Putin mangler i sin nye eurasiatiske union. Johansen viser til perspektivene som tidligere president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzeziński trakk opp i boka si «The Grand Chessboard» og andre bøker (The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives. Basic Books. 1997. The Choice: Global Domination or Global Leadership. Basic Books. 2004.

Second Chance: Three Presidents and the Crisis of American Superpower. Basic Books. 2007. ) Brzeziński skriver iflg Johansen: «Det kan ikke understrekes kraftig nok at uten Ukraina opphører Russland å være et imperium». Og en Kreml-rådgiver, Gleb Pavlovskji, skal i følge Johansen ha uttalt at «Uten Ukraina er Putins prosjekt umulig».

Der Spiegel melder på nett søndag at Merkel har ringt til Putin om Ukraina og at de er enige om at det viktigste nå er fred, enhet og en stabil regjering. Er virkelig begge disse to statslederne enige om det?

Hva blir slutten på Ukrainia-krisen? At landet ikke splittes opp? At Russland foreløpig sitter stille? Kan virkelig Russland godta denne endringa av maktbalansen? Hva skjer når folk oppdager at det ikke blir bedre med EUs og IMFs penger? Vil ukrainerne nøye seg med kulturelt provoserende filmer fra Hollywood og Lux-såpe?

Jeg kan uansett ikke tro annet enn at krisen i Ukraina ikke bare dreier seg om indre forhold i Ukraina og hva folket der ønsker, men viktigst for oss andre dreier det seg om kampen om innflytelsessfærer og ressurser i hele verden. Og dermed i siste omgang om krig om disse verdiene. At Jagland sikkert ønsker å gi Nobels fredspris til de militante og nazistisk inspirerte opprørene som tilsidesatte et demokratisk valg, vil ikke endre på det faktum at konfliktene om omfordeling av verdens ressurser har kommet til et høyere nivå og nærmere en omfattende krig.