Ukraina, innringing av Russland og krigsfaren

Plutselig falt Ukrainas folkevalgte president, Viktor Janukovitsj. Det voldelige opprøret mot statsmakten med okkupasjon av offentlige bygninger, blei vellykka. Forhandlingene ledet av Tysklands, Frankrikes og Polens utenriksministre fikk akkurat det resultatet som de ønska: etablering av et vestlig orientert regime.

Uten mer enn overflatiske kunnskaper om Ukraina, tror jeg likevel det må være hevet over tvil at en svært betydelig del av Ukrainas befolkning (nær eller over 50 %) ønsker seg en nærmere tilknytning til EU. Både som en naturlig motstand mot og frykt for sin mektige nabo Russland, og sikkert har svært mange av dem illusjoner om det de tror er et drømmeliv i EU.

Den i 2010 folkevalgte presidenten Janukovitsj´ makt falt sammen som et korthus. På en måte som alle politiske ledere i Norge sterkt bekjemper. For etter deres mening skal valgte politiske ledere kun kastes gjennom valg. Men det gjelder ikke for regimer de ikke liker.

Thorbjørn Jagland er ikke blant dem en bør lytte mest til. Men når han kommer med en faktisk påstand om at hele parlamentet i Ukraina består av oligarker, dvs rike menn har beriket seg på det tidligere sosialistiske og Sovjet-kontrollerte Ukrainas verdier, er det en faktisk påstand som jeg velger å tro Jagland på.

Det må være åpenbart at Janukovitsj fikk politiske utfordringer han ikke klarte å løse. Han aksepterte opprøret mot seg, uten å gjøre bruk av sine legale maktmidler. Som det ble reportert i Dagsrevyen lørdag, blei det fra øst i Ukraina uttrykt misnøye med at han ikke slo ned opprøret, men bare lot det fortsette og utvikle seg. Hvorfor han skal ha ringt til Putin for å få råd, samtidig som han aksepterte forhandlinger ledet av EUs stormakter for å få Ukraina inn under EUs kontroll, kan ikke bety annet enn at han ikke var «situasjonen voksen». At hans støttespillere var mer opptatt av egne økonomiske interesser enn politiske, var heller ikke til Janukovitsj´ fordel.

De vellykte revolusjonære i dag er ikke venstreorienterte og sosialistisk inspirerte mennesker i den fattige verden, eller i den mer velstående verden. Det er i stedet de aller mektigste og rikeste i Vesten, blant dem av de rikeste i verden som slipper «hjemme hos»-reportasjer fra Dagsrevyen. USAs utenriksdepartement finansierer gjennom USAID noe som kalles «US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).

Det er rapportert fra Kiev at nazistiske organisasjoner skal ha vært ledende under opptøyene. Jeg ser det imidlertid som underordna, og vil inntil det motsatte er bevist, tro at det nettopp er NED, kanskje i samarbeid med EU, som har utgjort den forskjellen som har gjort at den folkevalgte presidenten i Ukraina gjennom voldelige opptøyer falt.

Norges sannsynligvis mest krigerske politiker er Høyres Janne H. Matlary, pavens tidligere rådgiver og professor i statsvitenskap ved UiO. I Dagens Næringsliv skriver hun 21. februar under overskriften «Europas farlige avmakt» at «Europa kan kun «deale» med stater som følger demokratiske og fredelige regler». Dette er fra hennes side en kritikk mot en folkevalgt president som lot opprørere ture fram på militært vis med politisk hjelp fra Tyskland, Frankrike og Polen. Hvor mye kan og forstår egentlig Matlary av politikk?

Hva nå? Der Spiegel melder at Ukraina i virkeligheten er konkurs. EU ville ikke hjelpe Janukovitsj, og derfor henvendte han seg til Russland som lovte betydelige midler. Selvfølgelig for å sikre seg russisk innflytelse over Ukraina. Det var Janukovitsj´ uunngåelig reaksjon på EUs avslag som utløste de opptøyene som førte til hans fall. Søndag skriver Der Spiegel at om ikke EU kan hjelpe, så må IMF hjelpe Ukraina vekk fra Russland. Noe IMF-lederen Lagarde i følge Der Spiegel sier seg villig til.

I Klassekampen 21.02.14 skriver Peter M. Johansen at Ukraina er den brikka Putin mangler i sin nye eurasiatiske union. Johansen viser til perspektivene som tidligere president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzeziński trakk opp i boka si «The Grand Chessboard» og andre bøker (The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives. Basic Books. 1997. The Choice: Global Domination or Global Leadership. Basic Books. 2004.

Second Chance: Three Presidents and the Crisis of American Superpower. Basic Books. 2007. ) Brzeziński skriver iflg Johansen: «Det kan ikke understrekes kraftig nok at uten Ukraina opphører Russland å være et imperium». Og en Kreml-rådgiver, Gleb Pavlovskji, skal i følge Johansen ha uttalt at «Uten Ukraina er Putins prosjekt umulig».

Der Spiegel melder på nett søndag at Merkel har ringt til Putin om Ukraina og at de er enige om at det viktigste nå er fred, enhet og en stabil regjering. Er virkelig begge disse to statslederne enige om det?

Hva blir slutten på Ukrainia-krisen? At landet ikke splittes opp? At Russland foreløpig sitter stille? Kan virkelig Russland godta denne endringa av maktbalansen? Hva skjer når folk oppdager at det ikke blir bedre med EUs og IMFs penger? Vil ukrainerne nøye seg med kulturelt provoserende filmer fra Hollywood og Lux-såpe?

Jeg kan uansett ikke tro annet enn at krisen i Ukraina ikke bare dreier seg om indre forhold i Ukraina og hva folket der ønsker, men viktigst for oss andre dreier det seg om kampen om innflytelsessfærer og ressurser i hele verden. Og dermed i siste omgang om krig om disse verdiene. At Jagland sikkert ønsker å gi Nobels fredspris til de militante og nazistisk inspirerte opprørene som tilsidesatte et demokratisk valg, vil ikke endre på det faktum at konfliktene om omfordeling av verdens ressurser har kommet til et høyere nivå og nærmere en omfattende krig.