Sovjet-unionens utenrikspolitikk 1917-1991

 25. mars presenterte Bjørn Ditlef Nistad boka si om Sovjet-unionens utenrikspolitikk mellom 1917 og 1991. Helt tilfeldig blei boka ganske aktuell i og med hendingene i Ukraina og på Krim. Men for Nistad er denne boka bare et ledd i en serie om det russiske rikets utenrikspolitikk. I 2012 utga han boka «Tsar-Russlands utenrikspolitikk 1700-1917», og han har tenkt å fortsette med en bok om Russlands utenrikspolitikk etter 1991 fram til våre dager.

Jeg har ikke inngående historisk faglig kunnskap om Sovjet, og har heller ikke sterke meninger om hvordan bøker skal være oppbygd og hvilke spørsmål som bør omtales på hvilken måte. For meg er formålet med denne omtalen bare å presentere boka og noen av Nistads viktigste påstander. Hans påstander virker godt underbygd med en imponerende kunnskapsbase, men jeg har altså ikke god nok kunnskap til å kunne vurdere om Nistad tar grunnleggende feil, har mistolket sine kilder eller bevisst manipulerer fakta for å få dem til å tilpasses sine eventuelle forutinntatte kunnskaper.

 Boka om Sovjets utenriks-politikk omhandler kjente politiske spørsmål. Nistad går ikke inn i en polemikk med de ulike politiske gruppene som har sterke meninger om Sovjets og Stalins utenrikspolitikk, men velger sitt eget uavhengige grunnlag basert på de fakta som han mener det er mulig å dokumentere.

Nistads gjennomgang av de sovjetiske arkivene får han til å fastslå at Stalins Sovjet gjorde alt det kunne for å få til et samarbeid med Storbritannia og Frankrike mot Tyskland. Men disse statene ville heller ofre Tsjekkoslovakia for å få Tyskland til å gå mot Sovjet. Derfor Ribbentrop-Molotov-avtalen — som Stalins mottrekk. Nistad kaller alliansen Hitler-Tyskland-Sovjet mellom 1939 og 1941 for en «kvasi-allianse». Slik bekrefter han en påstand hevdet fra både NKP- og AKP-hold. Nistad mener for øvrig det var en feil av Sovjet i ettertid å holde dokumentene fra denne tida hemmelig, for han mener det ville vært fordelaktig for dem å offentliggjøre dem etter krigen.

På mitt spørsmål om den filmen om dette som gikk på NRK for et par år sida og som framstilte Stalin som om han så på Hitler og Nazi-Tyskland som varige forbundsfeller med sammenfallende interesser og politikk, fastholdt Nistad at han mente at Stalin så på avtalen med Hitler som en kvasi-allianse.

Først og fremst er Nistads teoretiske utgangspunkt for sine analyser det som i statsvitenskapen ofte er omtalt som realismens tilnærming, ikke den idealistiske. Realismen legger vekt på at statsledere mer handler ut fra en stats størrelse, ressurser, plassering og tradisjoner enn av den «gode vilje» og «ideale fordringer» eller ideologi. Nistad mener det bekreftes av at ideologien Sovjetregimet spredde om verdensrevolusjonen etter hvert i større og større grad ble underlagt tradisjonelle nasjonale russiske nasjonale behov. Slik også universitetslektor i statsvitenskap Jens A. Christophersen hevdet om de kommunistiske/sosialistiske bevegelsene rundt om i verden, at de først og fremst er nasjonale. Se boka «Verdensrevolusjonen som ble vekk», Pax 1968. På baksida av boka er Christophersens syn oppsummert til  at de revolusjonære bevegelsene verden over «overraskende ofte rommer en god, for ikke å si overraskende, porsjon nasjonalisme, og at den klassiske forestillingen om kommunismen som en sentraldirigert «verdensbevegelse» er en illusjon — et spøkelse rett og slett».

 Faktorene som Nistad mener har vært avgjørende for Sovjets utenriks politikk er ideologi, en historisk tradisjon med en russisk rolle som verdensfrelser (messianisme) og geografisk plassering. Særlig mener Nistad at lederkampen i og mellom statslederne kan forklare mange av endringene i Sovjets utenrikspolitikk.

Behovet for andre staters anerkjennelse av Sovjet ble det viktigste målet for utenrikspolitikken, særlig det første tiåret, hevder Nistad. Nistad påstår at opprettelsen av Komintern vel så mye var oppretta for på en annen måte enn utenriksdepartementet å ivareta Sovjets nasjonale interesser, som å spre og organisere «verdensrevolusjonen». Nistad trekker med eksistensen av Komintern linjene til dagens politikk, der USA driver én form for utenrikspolitikk gjennom sitt utenriksdepartement, og har andre sivile og militære organisasjoner som driver mer militær aksjonistisk utenrikspolitikk med sine mange militærkupp verden rundt ledet av CIA. Slik vi har sett USA opptre i Kosovo, i Libya og nå i Ukraina der en underavdeling av utenriksdepartementet har drivi USAs opprørsorganisasjon US National Endowment for Democracy (NED) og Center for Applied Non Violent Action Strategies (Canvas). Nistad mener også at Sovjets taktikk med «enhetsfronten» fra 1921 var etablert for å tjene Sovjets nasjonale interesser, ikke for å organisere opprør og revolusjoner særlig i Europa. «[O]m enn med vekslende suksess», hevder Nistad om Sovjets enhetsfrontpolitikk.

Nistad mener at sovjetisk «utenrikspolitikk lar seg inndele i syv hovedepoker, med vidt forskjellig lengde.». «Den syvende epoken, som sammenfaller med avslutningen av den kalde krigen, varte fra utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i mars 1985 til Sovjetunionens endelikt i desember 1991. Denne epoken var kjennetegnet av Gorbatsjovs mislykkede bestrebelser på å reformere både internasjonal politikk og Sovjetunionen.»

Nistad avslutter boka med et lite kapittel som han kaller «Tillegg 2: Russisk utenrikspolitikk etter 1991». Han antyder vel her hovedinnholdet i sin neste bok. Norske politikere og deres journalister betrakter i dag Russland som en aggressiv internasjonal stat, som truer Europa og USA og som er på offensiven. Putin betraktes i praksis av de dominerende politikere og deres journalister som dagens Hitler. Denne vurderinga kan bare skyldes en bevisst selektiv vurdering. Denne blokka av politikere og journalister ser bort fra alle avtaler som Vesten inngikk med Gorbatsjov, om at Øst-Europa inkludert Ukraina ikke skulle bli med i Nato og omringe Russland. Det er åpenbart for alle som vil se, at Russland er den som er omringa og har all grunn til å føle seg trua. Etter å ha mista alle bufferstatene mot et vestlig angrep inkludert Ukraina, har Russland nå satt ned foten for ytterligere innringing av seg sjøl ved å stanse det vestlige forsøket på å erobre Syria, og å ta Krim fra Russland.

Blir det en ny kald krig nå, fikk Nistad spørsmål om på bokpresentasjonen. Det svarte han nei på. Det jeg fikk med meg av hva han sa, var at vi ikke måtte glemme at også Russland nå er en kapitalistisk stat, og at konfliktene mellom Vesten og Russland ikke helt kunne bli de samme som da Sovjetunionen fantes.

Det tolker jeg, med slik jeg forestiller meg at Lenin ville ha vurdert det, som at konflikten mellom Vesten og Russland i dag dreier seg om kappestriden om erobringer av arealer, råvarer og markeder mellom kapitalistiske og imperialistiske stater. Deres uunngåelige konflikter vil bare løses med en krig, slik verdens sjåvinistiske verdenserobrende stater prøvde å løse sine motsetninger mellom 1914 og 1918. Derfor vil, ikke bare unge menn i skyttergravene, men også store deler av sivilbefolkninga i Europa og i verden ellers, stå i fare for å bli kanonføde i denne imperialistiske kappestriden. For i dag rammer en krig først og fremst sivilbefolkninga, ikke soldatene. Det hjelper ikke at to personer fra en liten nasjon uten krigstradisjoner spiller ledende roller i Europa i denne krigsforberedende tida: den lett komiske Thorbjørn Jagland med Ibsens «ideale fordring» og den bevisste Nato-kjemperen med det store våpenarsenalet; Libya-bomberen Jens Stoltenberg.

Hva som enn mange måtte og kan si om Nistads bok som ikke jeg har forstått, må jeg likevel si: For dere som er interessert i politisk historie og den mulige politiske innflytelsen sovjetisk politikk har hatt i Norge, i Europa og i Vesten: les boka! Jeg har vondt for å tro at dere ikke finner den både kunnskapsberikende og interessant å lese.