Ut- og innvandring: Hvem tjener på det?

Fra PEWs undersøkelse 22.03.18

Det svært mange hundre millioner afrikanere som vil utvandre til Europa, pluss mange fra Asia og. Hvem tjener på det? 

Hvem tjener på det? 

De utvandrerne som klarer å komme seg i arbeid, eller få offentlig støtte til å leve på europeisk nivå, som det nord-europeiske, vil tjene på det. Kanskje også gjenværende familiemedlemmer som vil få pengeoverføring fra Europa. 

I den grad de kommer i arbeid vil alle arbeidskjøperne tjene på det: De kan få folk til å jobbe i jobber som de ellers måtte lønna høyere. Og de kan hindre høyere lønn ved at det blir flere som konkurrerer om å få en jobb. Det er derfor fullt forståelig at alle ledende økonomiske bedrifter og deres organisasjoner går sterkt inn for økt innvandring. Økt innvandring er rein fortjeneste for kapitalistene, og tap for de med vanlige og lavere lønninger. 
Å lønne intellektuelle, særlig litteraturvitere og sosialantropologer, med oljelønninger for å argumentere for flere innvandrere, har vært vellykka politikk.

Hvorfor er økt innvandring en så viktig sak for Vestens velutdanna og kunnskapsrike «venstre»?

Over hele Europa og det som måtte være av venstreside i USA, så er de alle opptatt av innvandring som viktigste sak, bare utfordra av kampen mot rasismen. Kamp mot den kapitalistiske politikken og særlig imperialismen, når i viktighet ikke opp mot innvandringsentusiasmen. 

Det finnes ikke lenger en venstreside som går inn for samfunnsmessige strukturelle tiltak for bedring av folk. Det er heller ikke særlig populært blant journalister og andre som da kommer drassende med anklager om å være tilhenger av ufrihet, diktatur og massemord. Det budskapet de venstreorienterte budskap nå tør komme med, må nå passe inn med «humanisme» og «god moral». Almisser til trengende, ikke samfunnsmessige strukturendringer, er den nye «radikale» «venstrepolitikken». 

Det skyldes ikke minst at en ser på sosialdemokratisk politikk som et alternativ til den grenseløse og ukontrollerte moderne kapitalistiske finanspolitikken. Illusjonene om hvilken politikk det bombende og krigshissige norske sosialdemokratiet står for sammen med sin ivrige underkasting av EUs kriminalisering av all historisk sosialdemokratisk politikk, setter oss på sporet av å forstå det moderne venstres entusiasme for innvandring til Europa som løsning på verdens fattigdomsproblemer. Manglende forståelse for imperialismen, særlig den Norge er med i, er svært viktig. Norske venstreorienterte og deres partier er stort sett tilhengere av den vestlige imperialismens voldsomme militære angrep på Syria i humanismens ånd. SVs stortingsrepresentant Karin Andersen intervjues i lørdagens Klassekampen med den ironiske tittelen «Godhetstyrannen». Som et argument for at hun ikke er det, for hun er bare «god» mener Klassekampen. Hun framstilles som fattigfolks og innvandrernes talsperson. Mens det ties om at hun er tilhenger av krig, og var tilhenger av Natos bombing i Jugoslavia og i Libya. 

Med dette politiske utgangspunktet passer det perfekt å løse verdens fattigdomsproblemer med utvandring til Europa og Norge. Da kan vi vise moralsk verdig omsorg og hjelpe de utstøtte. Kristendommens bedre sider kan brukes som erstatning for strukturelle endringer. Kvinners tradisjonelle  klamme omsorgsbehov kan tilfredsstilles ved å hente stadig flere fra nordkysten av Afrika i båt over Middelhavet til Europa. 

Det er både uforståelig og interessant at restene av 1960-tallets beundrende holdning til Sovjets og Kinas samfunnsrevolusjoner har endt opp i et samarbeid med nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner som har kortsiktige samfunnsbevarende mål for sin politikk.

Skal alle som vil få komme? Hvis ikke, hvem skal velges ut?

Kampen i Norge står om enkeltpersoner som skal få innvandring som forfulgt, leda av faste advokater som kaller seg juseksperter, journalister og organisasjoner som lever av og for kampen for økt innvandring. 

Det er vanskelig å tro at så mange velutdanna og antatt rasjonelle mennesker virkelig mener at alle som vil vekk fra Afrika og Asia skal få komme til Europa og Norge. 

Men de engasjerer seg kun for dem som ønsker å komme, og kritiserer dem som er ikke ønsker det. De kommer aldri med en øvre grense eller lager det som et problem hvor kravene skal gå for dem som skal få innvandring og dem som skal få avslag, skal gå.
De snakker heller ikke om de utvandrende som en ressurs for sitt eget land og følgene av tap av arbeidskraft og politisk ressurs i eget land. Det er bare «kom til oss» — eller Nato-bombing. 

Avisa til Sosialistisk studentlag i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet hadde et sitat fra Franz Kafka som motto for avisa si: «Vekk herfra, det er mitt mål». Det blei fjerna av SUF-erne, av politiske grunner.  Men i dag støtter «venstresida» dette sitatet som en handlingsparole for afrikanerne og folk fra Midtøsten. 

Hvorfor ingen Lenin, ingen Gerhardsen og ingen vellykka sosial opprørs- og statsbevegelse i Afrika?

Afrika er et kontinent herja og ødelagt av imperialistisk røving. Imperialistmaktene har fortsatt godt fotfeste og hjelp av mange brohoder, betalte lakeier, for å sikre imperialistisk kontroll. Og mange sosiale ledere som Lumumba og Ghadaffi blir drept og bomba, mange med støtte av norske «humanister». 

Men i et kontinent med én milliard mennesker, hvorfor er det ikke nok folk som kan starte sosiale bevegelser for sosiale rettferdige samfunn? Er det umulig å frigjøre seg fra historia? Mange andre stater opp gjennom historia hatt vanskelige situasjoner som de fleste av dem har klart å løse. Hvor er det blitt av «afrikanernes frigjøring må være afrikanernes eget verk»? Som kan skyte ned norske bombefly neste gang SV og de andre innvandringsentusiastene skal praktisere sin moralske humanisme, det vil si vestlig imperialisme? 
Kina reiste seg og frigjorde seg fra verdensmaktene Storbritannia, USA og nabostaten Japan. Hvorfor kan ikke flere følge Kinas eksempel? 

Fortsatt økt innvandring ikke lenger politisk mulig

EU satser nå på å stenge grensene. Grensevernet skal økes fra dagens 1 000 soldater til 10 000 i løpet av få år, og budsjettet i perioden 2021-2027 skal seksdobles fra 3 milliarder € til 18 milliarder €.(DN 11. mai 2018).

Den tyske regjeringa står i disse dager i fare for å gå i oppløsning på grunn av intern strid om innvandringa. I tillegg er det økende politisk oppslutning om en strengere innvandringspolitikk, 71 prosent ønsker det i Bayern. Motstanden mot de andre innvandringsliberale regjeringene øker, og regjeringene i Østerrike og Italia har falt til fordel for mer innvandringskritiske. Den danske regjeringa, støtta av de danske sosialdemokratene, vil endre innvandringspolitikken. Både for hvor mange som får innvandre og at de må leve i Danmark i samsvar med dansk tradisjon, og ikke som om de fortsatt bodde i hjemlandet. I Sverige blir det heller neppe politisk mulig lenger å bidra til å løse verdens fattigdomsproblemer med stor innvandring til Sverige. 

I Norge var det i følge SSB i desember 2017  en liten økende oppslutning om samme innvandringspolitikk som i dag, færre som ville ha strengere politikk, men bare 16 prosent som ville at det skulle bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge. Det er færre enn velgerne til Rødt, SV, Venstre, MDG og KrF til sammen, så disse innvandringspartiene har ikke oppslutning fra egne velgere for sin politikk. 

Kampen for økt innvandring fører «venstre» sammen med de mektigste økonomiske konsernene, og bort fra vanlige folk.

Kan vi bli konkret om antall nye innvandrere?

Det blir ikke flertall for en ny million innvandrere som Jon Michelet ønska seg i en 1. mai-tale i 1987. Men likevel har det kommet nesten én million innvandrere til Norge etter 1987. Med etterkommerne utgjør innvandrerne nå minst 16 prosent av Norges befolkning, noe som er den største veksten av innvandrere i forhold til folketallet i Europa. Uten folkeavstemning. «Det blei bare sånn» av «utviklinga».

Det første spørsmålet nå er hvor mange nye innvandrere i året Norge skal ha. Rødt vil at asylforliket fra 2015 oppheves, og krever 20 000 nye kvoteflyktninger hvert år, og partileder Bjørnar Moxnes viser til at 30 000 nye innvandrere i 2015 ble «håndtert». Men Rødt vil vel ikke nøye seg med så få når så mange hundre millioner trenger vår omsorg? Det er ingen grunn til ikke å tro at Venstre, KrF, SV og MDG kan tenke seg det samme antallet som Rødt — minst. Støtta opp av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene.  

Da blir neste de neste spørsmåla som innvandringsentusiastene heller ikke svarer på: 
Kan vi stille krav til innvandrerne fordi vi har et fungerende samfunn i motsetning til de statene de kommer fra, og hva kan vi bidra med for at mennesker skal styre i eget land framfor å reise fra det?

Det vil jeg kommentere i siste del av denne serien. 

Ikke frykt: Det blir nok innvandrere til Europa: 400 millioner afrikanere vil utvandre

Det er mange som frykter at det ikke blir nok innvandrere til Norge og Europa som vi kan få hjulpet fra fattigdom, krig og undertrykking. Som Peder Martin Lysestøl i Klassekampen 22. februar i år, byrådsleder Raymond Johansen i sin 1. mai-tale i Oslo i år og Ingebrigt Steen Jensen som ønsker seg en ny og mer liberal innvandrings- og asylpolitikk for Arbeiderpartiet. Men nok innvandrere blir det. 

Fra PEWs undersøkelse 22.03.2018

Pew Research Center i Washington viser til at i sju land i Afrika, vil rundt halvparten av disse landas innbyggere, 235 millioner, reise ut av landet hvis de får muligheten de kommende fem åra. Hvis 20 prosent av den resterende del av Afrikas innbyggere vil reise ut, utgjør det 151 millioner i tillegg. Hvis 30 prosent ønsker det, vil det utgjøre 226 millioner i tillegg. Altså at så mange som opp til 450 millioner afrikanere, nær halvparten, ønsker å emigrere i løpet av de neste fem åra. Nesten like mange som det er innbyggere i EU. De fleste vil helst til USA, men det er i praksis bare til Europa de vil få mulighet til å reise; over Middelhavet. 

Virkelig, så mange?

Men kan det stemme at så mange vil forlate Afrika? Er ikke dette bare å spørre noen om de vil vinne millioner i Lotto, for hvem vil ikke svare ja på det? For i kronikken sin tidligere i år skreiv Peder Martin Lysestøl: «Få vil frivillig forlate hjemlandet og det man er glad i om en ikke blir tvunget til det. Slik var det før og slik er det fortsatt.»

Pew Research Centers meningsmåling fra våren 2017 bekreftes av meningsmålinger av Afrobarometer i Nigeria og Ghana, og som Gallup har for hele verden. Spørsmålet er om å ønske å emigrere i løpet av de neste fem åra hvis muligheten byr seg. 1 million afrikanere har siden 2010 reist til Europa. Seks prosent av Ghanas innbyggere, 1,7 millioner, har meldt seg på en søknad for å komme til USA, «innvandringslotteriet». Men det er bare 50 000 i hele verden som kan få innvandre til USA via dette «lotteriet». Andelen er høy for deltaking i dette «lotteriet» også blant andre sørafrikanske land som Kongo (10%, dvs 7,5 millioner), Liberia (8%, 0,3 mill) og Sierra Leone (8%, 0,5 mill). 

Utenom politisk ustabilitet med og uten kriger, kommer den betydelige forventa befolkningsveksten i Afrika de neste tiåra til å gjøre leveforholda enda vanskeligere i Afrika. Innen 2100 er det venta at det bor 3,2 milliarder flere mennesker i Afrika enn det gjør i dag, iflg en FN-rapport, dvs 4,2 milliarder bare i Afrika. «- Store familier gjør at det er mange munner å mette og kan medføre flere fattige. På statlig nivå må skolene og helsevesenet ekspandere for å ta seg av de stadig større kullene, slik at det blir lite eller ingen midler igjen til standardforbedring». Hevda demograf Helge Brunborg til Dagbladet 25. juni 2017. 

Ja, svært mange vil ut

Det er all grunn til å konkludere med at antallet som ønsker seg vekk fra Afrika er betydelig høyt, flere hundre millioner mennesker de nærmeste fem åra. 

I tillegg kommer alle de millionene fra det store Østen, fra Middelhavet og svært langt østover i Asia som også vil til Europa. Og 65 millioner flyktninger som i følge dagens politiske tolkning med «dynamisk» utvikling av asyllovene gir dem alle krav på asyl i de landa de ønsker å bosette seg i.

Jo mer mulighetene blir lagt til rette for å kunne bosette seg i Europa, USA og andre land, jo flere vil komme hit. Å få oppfylt ønsket til Europas statsledere, økonomiske ledere og venstreorienterte om nok innvandrere, vil ikke bli noe problem. 

Ønsker Europa og Norge fortsatt flere?

Der Spiegel nr 10/2016.

Det er viktigere å diskutere om det skal settes en grense for innvandring. Inntil nylig har de som vil ha så mange som mulig, som i Tyskland og Sverige, hatt kontrollen over statsmakta. Tysklands kansler Angela Merkel lovde «Wir schaffen das», «Vi klarer det». Rødts sentralstyremedlem og antirasistiske leder Mariette Lobo hevda i Gnist nr 3-2016 at det ikke er «en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge.» Hun polemiserte mot påstanden om det finnes et «metningspunkt», et øvre tak for antall for innvandrere som vi kan ta imot. Noe slikt tak finnes ikke, slo Rødts sentralstyremedlem Lobo fast. Jo flere som kommer, jo flere vil sysselsette hverandre.

Fortsettes i morgen med politisk holdning til innvandring, spørsmålet om tallfesting av antall innvandrere, multikultur og om humanisme og almisser. 

VM: Europa er best i fotball

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Fotball-VM starter i dag. For meg personlig er det viktigst at fylket England i staten Storbritannia ikke vinner. Jeg unner ikke norske fotballtilhengere gleden av å få bekrefta sin illusjon om at fylket England er verdens beste fotballnasjon.

Mer interessant er det å se på hvilke land det er som dominerer internasjonal fotball. Og det er land fra en verdensdel som rommer rundt 500 millioner mennesker; Europa. Ikke land fra de øvrige sju milliardene på jorda. 

Å komme til semifinalen i mesterskap etter mesterskap sier noe om generell kvalitet. Det kan være tilfeldig hvem som kommer videre fra gruppespillet, men å vinne en kvartfinale og komme til semifinalen viser en kvalitet når den gjentas i mesterskap etter mesterskap.

Ser en på hvilke lag det er som kom til semifinalene i de fem siste VM fra 1998 til 2014, så er 13 av de 20 semifinalistene fra Europa, fem er fra Sør-Amerika mens det er ett fra Asia (Sør-Korea) pluss Tyrkia. Tyskland kom til semifinalen i fire av de siste fem mesterskapene, Brasil og Nederland i tre, Frankrike i to og Italia, Spania, Portugal, Spania og Kroatia en gang hver. Argentina og Uruguay en gang hver i tillegg til disse. I VM i 1994 var tre av fire semifinalister fra Europa, så Europas styrke svekkes ikke ved å utvide til de seks siste VM.

Hvorfor dominerer Europa sånn i en idrett som drives over alt i verden, sannsynligvis verdens største idrett? Det kan ikke bare ha med levestandard og pengebruk på landslaget å gjøre. Også stater i Sør-Amerika, Afrika og Sentral-Asia bruker masse penger på sine landslag. Afrikanere og amerikanere fra USA er svært gode i fri-idrett. Det er nok neppe akseptabelt å bruke forklaringer som kultur på den europeiske fotballdominansen, men kanskje evne til organisering og disiplin? I tillegg kommer det at mesterskapet varer en hel måned, og det kan være ulik evne blant spillerne til å oppholde seg sammen så lenge. En årsak som er brukt til å forklare Tysklands styrke som verdens beste fotballnasjon.

Norske journalister rakker ned på norsk langrennsdominans som om de hadde lyttet ved føttene til globalistiske motstandere av stater og særlig alt norsk, mens det er stillere om Europas dominans i internasjonal fotball og årsakene til den. Det er det ingen grunn til. 

Norske damer er vesentlig bedre internasjonalt enn norske
menn i fotball, men betydelig færre damer enn menn spiller
fotball i verden. Foto: OBB

Halvliteren som krymper: Økonomisk lureri

I økende grad lures vi på mengde når du bestiller en pils på et serveringssted. Et økonomisk lureri som det bør bli slutt på. Dette innlegget står på trykk i Dagbladet i dag (nett:):

En halvliter øl er en europeisk og norsk standard der du får servert øl fra fat på serveringssteder. Men i de siste åra har halvliteren krympa på norske serveringssteder. En halv liter er ikke lenger 0,5 liter, men 0,4 liter, hele 20 prosent mindre.  

I Oslo er det særlig vest i byen, der de antatt beste skolene er, at de tror at en halv liter er 0,4 liter, hele 20 prosent mindre. 0,4 som en halv liter er både matematisk og språklig vankunne.

På 1960-tallet tvang Oslo kommune gjennom at halvliterglasset skulle få en målestrek for 0,5 liter. Da ble det svindlet med at glassene ikke ble fylt opp, men ikke så mye som 20 prosent mindre som i dag. I fjor var fant jeg bare fire serveringssteder i Bergen der jeg kunne få servert en øl med 0,5 liter. I Oslo kan du øst i byen fortsatt få en 0,5 liter. «Den gode, gamle halvliteren forsvant i Stavanger for omtrent syv til åtte år siden», fortalte salgssjef i Ringnes Bryggeri, Christian Gundersen, til avisa BYAS 25. august i fjor.

Denne krympinga av halvliteren har ikke skjedd fordi gjestene unisont på norske serveringssteder har forlangt at vi bare skal ha 0,4 liter øl i glasset, og ikke 0,5. Drivkrafta til å bløffe med at en halvliter er det samme som 0,4 liter, skyldes selvfølgelig ønsket om profittmaksimering. Tilbyderne bruker sin markedsmakt til å skaffe seg ekstrafortjeneste ved å gi inntrykk av at prisen for 0,4 liter er prisen for en halv liter. 

Det er ikke sånn at du reiser deg og går fra stedet etter å ha blitt avspist med 80 prosent av den halvliterbestillinga du har fått akseptert, for å gå gatelangs for å finne et sted som selger en halvliter. 

Krympinga til 0,4 for en halvliter går vel tilbake til den tida da prisen for en halvliter nærma seg 50 kroner. Merkelig nok må serveringsstedene ha trodd at gjestene ikke ville kjøpe øl om prisen kom over 50 kroner halvliteren. 

Men øl på et serveringssted, er lite prega av det økonomene kaller priselastisitet, at prisen er viktig for om du vil kjøpe varen eller ikke. Utepilsen vil vi «bare ha». Vår kjøpekraft har økt siden 1965, sånn at 0,5 liter utepils har blitt rundt 15 prosent billigere på 52 år.

Forbrukerrådet at det er helt i orden å bli servert 0,4 liter etter at du har bestilt en halvliter, så Forbrukerrådet må nok vurdere sine ansattes matematikkunnskaper bedre.

Hvorfor er det så viktig at en halvliter skal inneholde 0,5 liter og ikke 0,4, hele 20 prosent mindre? Jeg reagerer for det første på bransjens lureri, på ekstrafortjenesten. 

Og: En bartender i et av Bergens kjente serveringssteder som i fjor solgte 0,5-halvlitere, der restauranten fem meter fra bardisken serverer fatøl med 0,4 liter, sa det slik: «En halvliter sitter bedre i handa». Helt enig. 

For det tredje: Alt skal ikke være som før. Men den tradisjonsrike halvliteren kan det. I flere hundre år til, om ikke annet inntil alkohol blir forbudt. 

Halvliteren kan gjenoppstå som et tilbud overalt på to måter: Enten kan politikerne stille krav om at vilkåret for skjenkeløyve er at de må tilby 0,5 liter fatøl i glasset for en halvliter — hvis kunden ber om det. Slike politikere finnes ikke lenger. 

Da gjenstår bare at det lages aksjoner der kundene ikke godtar halvlitere som ikke inneholder 0,5 liter. Og med klistrelapper på dører og vinduer på serveringsstedene mot luringa, for krav om 0,5 liter øl i glasset. 

Hvorfor skal ikke kunden lenger ha og få rett?

Støtten til «Føderasjonen Nord-Syria» — Midtøstens «unike stat»

Skjermdump fra nrk.no, Dagsnytt 18, 28.05.18

Jeg merka meg i Dagsnytt 18 i dag at to kjerne-AKPere som Erling Folkvord og Johan Petter Andresen står fram for at Norge skal hente hjem overbeviste IS-krigere og sympatisører. Ikke overraskende, men litt overraskende kanskje at de vil ha dem hjem for å straffe dem. 


Det som imidlertid slo meg mest under innslaget var Folkvords gjentatte ordbruk om «Føderasjonen Nord-Syria» som det frigjorte demokratiske sekulære tverrkulturelle som fører makt fra menn til kvinner. Føderasjonen med sin utenriksminister og gode og ansvarlige etterretningstjeneste. Midtøstens mest oppsiktsvekkende og eneste gode stat, iflg Folkvord. Som det var viktig for norsk UD å ta kontakt med for å hjelpe IS-dama hjem.

Sjøl vi som ikke er rakettforskere registrerer Rødts enorme politiske problem med Syria-krigen, uten at vi er sikker på om det skyldes frykt for å bli kritisert av det gode selskap, eller det skyldes at for Rødt er støtten til danning av en kurdisk stat viktigere enn alt annet.

For Folkvord kan det ikke være tvil om at han så på «Føderasjonen Nord-Syria» som paradis på jord med godorda «demokratisk», «sekulært», «tverrkulturelt», «maktoverføring fra menn til kvinner» — alt «unikt» i Midtøsten. Alt det som har erstatta sosialismen i identitetspolitikken.

Folkvord sa til og med at føderasjonens eksistens og «unike» samfunnssystem var «årsaken til eller hovedårsaken til» at Tyrkia og IS fører krig mot dem for å hindre denne samfunnsforma. Altså at kamp mot Assad og for oppløsing av Syria ikke var noe særlig viktig. Men innslaget i Dagsnytt 18 bekrefter hvertfall at Folkvord/Andresen støtter at kurdiske krefter bare uten videre kan okkupere og erobre deler av Syria, og at det er helt topp og et stort framskritt.

Jeg støtter også kurderne. Kurderne utgjør tross alt mellom 25 og 30 millioner grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Kanskje opp mot 40 millioner i alt. Men skal de få sin egen stat, bare ved å rappe en bit fra en stat utsatt for et sterkt imperialistisk angrep, uten at alle lokale stater kan forhandle seg fram til en avtalt kurdisk stat? Og er kurderne så enige at de er i stand til å samle seg i en kurdisk nasjon? Er ikke kurderne i krig med hverandre, og i praksis at kurderfraksjoner er gisler for imperialistmakter?

Med Folkvords/Andresens kamp for norsk anerkjenning av «den kurdiske staten», «Føderasjonen» i Nord-Syria, kan de to gutta hjelpe særlig Ap og også Solberg-regjeringa med å forsvare deltaking i krigen med at de drev kamp for den kurdiske føderasjonen — tverrkulturell med kvinnemakt! Og alle hjerter smelter!

Mange fluer i en smekk — men ikke for alle.

Ingen promillegrense for sykling, «fyllesykling» finnes ikke

Skjermdump fra VårtOslo,
ukritisk sitert av de fleste mediene

I alle medier jeg har sett er det gjort et stort nummer av at en MDG-politiker etter en rettssak offentliggjort 15. mai ble dømt for promillesykling. Det skapes derfor nok en gang inntrykk av at det gjelder samme regler for sykling med promille som for bilkjøring og annen kjøring med motorkjøretøy med promille. Det gjør det ikke! Å være i trafikken med promille, mot det, har hjemmel i vegtrafikkloven. I § 22 står det: «Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde…»(Ad «han»: bestemmelsen gjelder nok også kvinner og transkjønna med sikkert flere identiteter). Men sykkel er ikke et motorkjøretøy. (Med sykkel holder jeg meg videre kun til sykler drivi fram med bare menneskelig muskelkraft.) 

Det er derfor positivt feil som alle medier ukritisk skriver at MDG-politikeren blei dømt for fyllesykling, etter avisa VårtOslos overskrift. Det er også feil i den opprinnelige artikkelen i VårtOslo som ellers er den mest grundige, i denne sammenheng mest «edruelige» artikkelen, når det skriver «Vanligvis vil en bot for å sykle etter å ha drukket alkohol, dette gjelder også elektriske sykler, ligge på 8.000 kroner». «Drukket alkohol» skriver journalisten i VårtOslo. Er det strengere enn for en bilfører, gjelder det også for en alkoholpromille på 0,1 og 0,05 der grensa for bilkjøring er 0,2 promille? 

En kan sykle med promille, akkurat som en kan gå på et fortau med promille. Men hvis du skader noen, eller skader deg sjøl, og det kan påvises at det er en sammenheng mellom denne handlinga og alkoholpåvirkninga, kan du bli pålagt en betydelig skadeserstatning. Blir du påkjørt av en bil og det kan dokumenteres at din alkoholpåvirka oppførsel var skyld i ulykken, får du ingen skadeserstatning, og du kan bli pålagt å betale bilskadene. Akkurat som en fotgjenger i tilsvarende situasjon.

Den grunnleggende regelen for trafikal oppførsel, vegtrafikklovens § 3, gjelder for alle: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende så det ikke kan oppstå fare … ». 

Den nevnte syklisten blei ikke dømt for promillesykling, «fyllesykling», som VårtOslo påstår i overskriften og alle mediene ukritisk har etterplapra. Til tross for at mediene skryter av seg sjøl ved å være først og fremst «kritiske». MDG-syklisten blei dømt for ikke å ha oppgitt personlige data til politiet, noe enhver har plikt til når politiet ber om det. Og for å ha opptrådt uaktsomt etter vegtrafikklovens § 3 fordi han fikk en sykkelvelt med en femåring på lasteplanet som følge av at forhjulet kom ned i en trikkeskinne.

Tilliten min til journaliststanden blir ikke større etter en så unison framstilling av noe som er så fullstendig feil. Den journalistiske ensrettinga i omtalen av krigen i Syria og med kritikken av Russland viser seg også i en så liten bagatell som en sykkelvelt i en trikkeskinne. Dette kan sees på som en metodisk bekreftelse på teorien om casestudier, «tilfelle-studier», der de store linjene går igjen også i de små sakene. (Som at en bloddråpe er helt identisk med våre 5 liter blod). 

Faktum om jus og sykling med promiller av alkohol i blodet er: Du kan sykle hjem etter flere halvlitere (der de er å få kjøpt, ikke bare en krympa en på 0,4). Du får ingen strafferettslige problemer om du unngår å skade verken deg sjøl eller andre personer og gjenstander. Og sånn bør det være. I motsatt fall må alle politifolk trekkes tilbake fra Stovner, og ellers i Oslo, for å lage en kontrollerende ring rundt indre Oslo by mot sykkelpromille hver kveld, særlig i varme sommerkvelder. Men først etter en lovendring i Stortinget. Og da bør samtidig Stortinget vedta en promillegrense også for gående og kollektivpassasjerer, og kanskje like godt forby alkohol i samme slengen? Bare sånn får den «kritiske» yrkesgruppa rett om sin «opplysning» om «fyllesykling». 

Kampen om Stovner, politikk viktigere enn løsning

Skjermdump fra Klassekampen
11. mai 2018. Bøhler med lua med tekst
Glem det!

Kampen om hva som er sannheten om og årsakene til gjengene på Stovner og Holmlia er viktigere enn den løsninga alle tilsynelatende er for. For den viktigste kampen er spørsmålet om innvandringa er en suksess eller ikke. Ikke å stanse den uheldige utviklinga. 

Den konfliktlinja flest er opptatt av i Europa nå, og som var viktigst for norske velgere ved siste stortingsvalg; nemlig om omfanget av innvandringa og i hvilken grad eller om innvandrerne skal tilpasse seg det nye landets tradisjoner, dominerer all debatt om kriminalitet. Alle er enige om at Stovner og Holmlia viser innvandringspolitikkens suksess eller fiasko. 

Men at det har noe med innvandring eller innvandringspolitikk, det som byrådslederen omtaler som etnisitet, er meldinga helt klar: Glem det! Sier byrådslederen og Aps stortingsrepresentant Jan Bøhler. 

Det er uvanlig å starte en oppgave eller et endringsprosjekt med forutsetninga at noen årsaker skal utelukkes som utenkelige. Men det gjøres i tilfellet Stovner og Holmlia når alt som kan tenkes å ha noe å gjøre med innvandring, etnisitet og religion, overhodet ikke skal vurderes i forbindelse med løsninga.

Likevel kan vi slå fast:

1. Påstanden om at det på Stovner er en  multikulturell idyll, har tapt 

Byrådslederen peker på at det kun er 131 personer i Oslo og på Stovner og Holmlia som er problemet. Men skyting inn blant folk, og organiserte angrep på politiet, er klare eksempler på at Stovner ikke er noen idyll. Politiet forbød natteravnene å gå på grunn av steinkasting mot dem.  

Sylvi Listhaug dro i valgkampen i fjor til Sverige, for å vise hvor ille det kan bli hvis vi ikke følger politikken til det hun hevder er Frps. Det var nok lurt for henne og oppslutninga om Frp, men var det nødvendig? Nåværende kulturminister Trine Skei Grande mente at Listhaug heller burde dratt til Stovner, for der mente Grande at hun kunne vise Listhaug at hun kunne sett hvor vellykka norsk integreringspolitikk er på Stovner. 

Ikke før valget var over, gikk rektoren på Stovner ut og sa at han ikke lenger kunne garantere for lærernes sikkerhet. Og Grande snudde også: «Kan ikke dysse dette ned.» Full krise: Undervisningsstatsråden innkalte til krisemøte, riktignok under protest fra byrådet i Oslo som mente dette var krisemaksimering og regjeringas innblanding i Oslos egne forhold.

Siden har det bare blitt fulgt opp med drap og drapsforsøk på Holmlia og Bjørnholt, angrep på natteravnene og politiet.

Påstanden om idyllen Stovner og Holmlia er avslørt som det falske drømmebildet på norsk innvandringspolitikk det er. Det er vanskelig sjøl for Oslo byrådsleder å få gjennomslag for den situasjonsbeskrivelsen nå. 

2. Ja, løsning er viktigst

Om noe, er det grunn til å håpe at alle med ulikt syn på innvandring og behandling av dem med en annen kulturbakgrunn enn den norske er enige: Om at det er løsninger på fattigdom og utenforskap som er viktigst,«det er resultatene som teller». Ikke diskusjoner om hvor ille eller vellykka Stovner og Holmlia er. Diskusjonen om løsninger burde derfor ha gode muligheter for å lykkes når så mange som er uenige står sammen om samme mål: Gjengene skal knuses og oppløses! Alle skal med! Men:

3. Uten riktig årsak, ingen god løsning

Hvordan kan en finne den riktige løsninga når noen årsaker av ideologiske og politiske grunner er utelukka? 

4. Kampen om årsaken: viktigst å forsvare egen politikk

Og dermed er striden tilbake på nivået «Glem det!». For byrådslederen er det viktig å avvise at etnisitet er en årsak. «Det er en avsporing», sier han til vg.nett 8. mai: «Vi har alltid hatt den type problemer i Oslo, helt uavhengig av etnisitet. Å snakke om hvor de kommer fra, det er med respekt å melde en avsporing».  Så fortsetter byrådslederen:

«Vi har problemer med integrering, det er kulturproblemer, det er problemer knyttet til at mange ikke er i arbeid, det er problemer knyttet til trangboddhet, det er problemer knyttet til at mange unge gutter ikke fullfører utdanningsløpet, ikke kommer i arbeid, ikke klarer seg selv. Alle de tingene henger sammen, sier han».

Hvorfor har problemene på Stovner og på Holmlia, der byrådslederen sjøl nevner ord som «integrering» og «kulturproblemer», ikke noe med etnisitet å gjøre? Det er ikke nevnt at den aktuelle kriminaliteten, som byrådslederen sjøl sier skal «knuses», dreier seg om etniske nordmenn i nevneverdig omfang. Hvorfor har det da ikke noe med etnisitet å gjøre?

Hvor enkelt kan vi da bruke de gode erfaringene med fattigdomsbekjemping vi har med med arbeidsløse og fattige i både Europa og USA etter mange tiår, og som vi har lyktes med å dra inn i samfunnet? Da hadde vi ikke utfordringer med at fattige «utafor» som har eller utvikler utenlandsk inspirerte ideologiske og kulturelle forsvarsmekanismer for å ikke vil være med, aktivt støtta av norske innvandringsentusiaster. 

Det er vel kjent hvilke kulturelle og/eller religiøse tradisjoner som er viktige faktorer for utvikle fattigdom og utenforskap. Uansett syn på innvandring, kjenner alle til dem, sjøl om noen sjølsagt ikke vil akseptere dem. I tillegg kommer en viktig faktor som har vært lite framme, nemlig at mange norske førstelinjefolk er sterkt blenda av deres egen drøm om det multikulturelle paradis på jord, en drøm de deler med mange politikere. Bedre blir det ikke av at problempersonene skal sees på som «ofre for den norske rasismen», og ikke som sjølstendig handlende mennesker.

Glem det?

Det er mulig mange problemer kan løses med «Glem det!». Jeg ønsker lykke til, men jeg tror ikke på politikken deres. Særlig fordi deres svar i tillegg er økt innvandring, som byrådslederen høsta applaus for i sin 1. mai-tale i Oslo i år. Med helt sikkert den samme «integreringspolitikken» byrådslederen sier at det «er problemer» med («Vi har problemer med integrering, det er kulturproblemer…»). 

Det er åpenbart at det viktigste ikke er å løse utfordringa med utenforskap og fattigdom, men å forsvare sin egen ikke helt vellykka politikk.