tirsdag 19. juni 2018

Ut- og innvandring: Hvem tjener på det?


Fra PEWs undersøkelse 22.03.18
Det svært mange hundre millioner afrikanere som vil utvandre til Europa, pluss mange fra Asia og. Hvem tjener på det? 

Hvem tjener på det? 
De utvandrerne som klarer å komme seg i arbeid, eller få offentlig støtte til å leve på europeisk nivå, som det nord-europeiske, vil tjene på det. Kanskje også gjenværende familiemedlemmer som vil få pengeoverføring fra Europa. 
I den grad de kommer i arbeid vil alle arbeidskjøperne tjene på det: De kan få folk til å jobbe i jobber som de ellers måtte lønna høyere. Og de kan hindre høyere lønn ved at det blir flere som konkurrerer om å få en jobb. Det er derfor fullt forståelig at alle ledende økonomiske bedrifter og deres organisasjoner går sterkt inn for økt innvandring. Økt innvandring er rein fortjeneste for kapitalistene, og tap for de med vanlige og lavere lønninger. 
Å lønne intellektuelle, særlig litteraturvitere og sosialantropologer, med oljelønninger for å argumentere for flere innvandrere, har vært vellykka politikk.

Hvorfor er økt innvandring en så viktig sak for Vestens velutdanna og kunnskapsrike «venstre»?
Over hele Europa og det som måtte være av venstreside i USA, så er de alle opptatt av innvandring som viktigste sak, bare utfordra av kampen mot rasismen. Kamp mot den kapitalistiske politikken og særlig imperialismen, når i viktighet ikke opp mot innvandringsentusiasmen. 

Det finnes ikke lenger en venstreside som går inn for samfunnsmessige strukturelle tiltak for bedring av folk. Det er heller ikke særlig populært blant journalister og andre som da kommer drassende med anklager om å være tilhenger av ufrihet, diktatur og massemord. Det budskapet de venstreorienterte budskap nå tør komme med, må nå passe inn med «humanisme» og «god moral». Almisser til trengende, ikke samfunnsmessige strukturendringer, er den nye «radikale» «venstrepolitikken». 

Det skyldes ikke minst at en ser på sosialdemokratisk politikk som et alternativ til den grenseløse og ukontrollerte moderne kapitalistiske finanspolitikken. Illusjonene om hvilken politikk det bombende og krigshissige norske sosialdemokratiet står for sammen med sin ivrige underkasting av EUs kriminalisering av all historisk sosialdemokratisk politikk, setter oss på sporet av å forstå det moderne venstres entusiasme for innvandring til Europa som løsning på verdens fattigdomsproblemer. Manglende forståelse for imperialismen, særlig den Norge er med i, er svært viktig. Norske venstreorienterte og deres partier er stort sett tilhengere av den vestlige imperialismens voldsomme militære angrep på Syria i humanismens ånd. SVs stortingsrepresentant Karin Andersen intervjues i lørdagens Klassekampen med den ironiske tittelen «Godhetstyrannen». Som et argument for at hun ikke er det, for hun er bare «god» mener Klassekampen. Hun framstilles som fattigfolks og innvandrernes talsperson. Mens det ties om at hun er tilhenger av krig, og var tilhenger av Natos bombing i Jugoslavia og i Libya. 

Med dette politiske utgangspunktet passer det perfekt å løse verdens fattigdomsproblemer med utvandring til Europa og Norge. Da kan vi vise moralsk verdig omsorg og hjelpe de utstøtte. Kristendommens bedre sider kan brukes som erstatning for strukturelle endringer. Kvinners tradisjonelle  klamme omsorgsbehov kan tilfredsstilles ved å hente stadig flere fra nordkysten av Afrika i båt over Middelhavet til Europa. 

Det er både uforståelig og interessant at restene av 1960-tallets beundrende holdning til Sovjets og Kinas samfunnsrevolusjoner har endt opp i et samarbeid med nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner som har kortsiktige samfunnsbevarende mål for sin politikk.

Skal alle som vil få komme? Hvis ikke, hvem skal velges ut?
Kampen i Norge står om enkeltpersoner som skal få innvandring som forfulgt, leda av faste advokater som kaller seg juseksperter, journalister og organisasjoner som lever av og for kampen for økt innvandring. 

Det er vanskelig å tro at så mange velutdanna og antatt rasjonelle mennesker virkelig mener at alle som vil vekk fra Afrika og Asia skal få komme til Europa og Norge. 
Men de engasjerer seg kun for dem som ønsker å komme, og kritiserer dem som er ikke ønsker det. De kommer aldri med en øvre grense eller lager det som et problem hvor kravene skal gå for dem som skal få innvandring og dem som skal få avslag, skal gå.
De snakker heller ikke om de utvandrende som en ressurs for sitt eget land og følgene av tap av arbeidskraft og politisk ressurs i eget land. Det er bare «kom til oss» — eller Nato-bombing. 

Avisa til Sosialistisk studentlag i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet hadde et sitat fra Franz Kafka som motto for avisa si: «Vekk herfra, det er mitt mål». Det blei fjerna av SUF-erne, av politiske grunner.  Men i dag støtter «venstresida» dette sitatet som en handlingsparole for afrikanerne og folk fra Midtøsten. 

Hvorfor ingen Lenin, ingen Gerhardsen og ingen vellykka sosial opprørs- og statsbevegelse i Afrika?
Afrika er et kontinent herja og ødelagt av imperialistisk røving. Imperialistmaktene har fortsatt godt fotfeste og hjelp av mange brohoder, betalte lakeier, for å sikre imperialistisk kontroll. Og mange sosiale ledere som Lumumba og Ghadaffi blir drept og bomba, mange med støtte av norske «humanister». 

Men i et kontinent med én milliard mennesker, hvorfor er det ikke nok folk som kan starte sosiale bevegelser for sosiale rettferdige samfunn? Er det umulig å frigjøre seg fra historia? Mange andre stater opp gjennom historia hatt vanskelige situasjoner som de fleste av dem har klart å løse. Hvor er det blitt av «afrikanernes frigjøring må være afrikanernes eget verk»? Som kan skyte ned norske bombefly neste gang SV og de andre innvandringsentusiastene skal praktisere sin moralske humanisme, det vil si vestlig imperialisme? 
Kina reiste seg og frigjorde seg fra verdensmaktene Storbritannia, USA og nabostaten Japan. Hvorfor kan ikke flere følge Kinas eksempel? 

Fortsatt økt innvandring ikke lenger politisk mulig
EU satser nå på å stenge grensene. Grensevernet skal økes fra dagens 1 000 soldater til 10 000 i løpet av få år, og budsjettet i perioden 2021-2027 skal seksdobles fra 3 milliarder € til 18 milliarder €.(DN 11. mai 2018).

Den tyske regjeringa står i disse dager i fare for å gå i oppløsning på grunn av intern strid om innvandringa. I tillegg er det økende politisk oppslutning om en strengere innvandringspolitikk, 71 prosent ønsker det i Bayern. Motstanden mot de andre innvandringsliberale regjeringene øker, og regjeringene i Østerrike og Italia har falt til fordel for mer innvandringskritiske. Den danske regjeringa, støtta av de danske sosialdemokratene, vil endre innvandringspolitikken. Både for hvor mange som får innvandre og at de må leve i Danmark i samsvar med dansk tradisjon, og ikke som om de fortsatt bodde i hjemlandet. I Sverige blir det heller neppe politisk mulig lenger å bidra til å løse verdens fattigdomsproblemer med stor innvandring til Sverige. 

I Norge var det i følge SSB i desember 2017  en liten økende oppslutning om samme innvandringspolitikk som i dag, færre som ville ha strengere politikk, men bare 16 prosent som ville at det skulle bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge. Det er færre enn velgerne til Rødt, SV, Venstre, MDG og KrF til sammen, så disse innvandringspartiene har ikke oppslutning fra egne velgere for sin politikk. 

Kampen for økt innvandring fører «venstre» sammen med de mektigste økonomiske konsernene, og bort fra vanlige folk.

Kan vi bli konkret om antall nye innvandrere?
Det blir ikke flertall for en ny million innvandrere som Jon Michelet ønska seg i en 1. mai-tale i 1987. Men likevel har det kommet nesten én million innvandrere til Norge etter 1987. Med etterkommerne utgjør innvandrerne nå minst 16 prosent av Norges befolkning, noe som er den største veksten av innvandrere i forhold til folketallet i Europa. Uten folkeavstemning. «Det blei bare sånn» av «utviklinga».

Det første spørsmålet nå er hvor mange nye innvandrere i året Norge skal ha. Rødt vil at asylforliket fra 2015 oppheves, og krever 20 000 nye kvoteflyktninger hvert år, og partileder Bjørnar Moxnes viser til at 30 000 nye innvandrere i 2015 ble «håndtert». Men Rødt vil vel ikke nøye seg med så få når så mange hundre millioner trenger vår omsorg? Det er ingen grunn til ikke å tro at Venstre, KrF, SV og MDG kan tenke seg det samme antallet som Rødt — minst. Støtta opp av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene.  

Da blir neste de neste spørsmåla som innvandringsentusiastene heller ikke svarer på: 
Kan vi stille krav til innvandrerne fordi vi har et fungerende samfunn i motsetning til de statene de kommer fra, og hva kan vi bidra med for at mennesker skal styre i eget land framfor å reise fra det?


Det vil jeg kommentere i siste del av denne serien. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.