LO-kongressen – minst ett steg til høyre. Ap styrka kontrollen over LO

Skjermdump fra abc-nyheter. Fingrene
tilhører Mette Nord.

LO-kongressen er over. Med støtte til EØS-avtalen — forslaget om å si opp avtalen blei ikke en gang fremma til votering — markerte kongressen at den gikk minst ett steg til høyre, og at Ap-ledelsen festa sitt grep om LO.

Det har blitt oppmerksomhet om at LO noe overraskende vedtok å gå inn for å arbeide for internasjonal kulturell og økonomisk boykott av Israel. Som blei promte avvist av Arbeiderpartiet nærmest på sekundet, og uten at lederen for LO forsvarte vedtaket. Vedtaket markerer et framskritt og en milepæl å bygge videre på i kampen mot den USA- og EU-beskytta apartheid-staten Israel, men det kommer overhodet ikke til å bli noen støtte fra LO-ledelsen for hva flertallet av LO-kongressens medlemmer mener om Israel. Som et eksempel på hvordan LO-/Ap-folka tolker demokratisk fatta vedtak er at forbundsleder Mette Nord, leder i Fagforbundet, holdt en tale for EØS-avtalen mens hennes eget forbund på landsmøtet i 2013 vedtok «å fjerne EØS-avtalen fra arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter». 

Det store nederlaget – EØS

Det viktigste ved LO-kongressen er nederlaget for det helt avgjørende og viktige kravet om å si opp EØS-avtalen, reelt om utmelding av EU. EØS sørger for at mesteparten av fagforeningsavtaler, organisering og sosiale velferdstiltak er kriminalisert gjennom EUs fire «friheter». 

Nei-sida til EØS var for dårlig organisert, og blei tatt på senga, mente flere. Som en parallell til ja-tilhengernes dårlige arbeid foran kongressen i 1994 da LO sa nei til EU-medlemskap, og Ap-leder var Brundtland var rasende. EØS-mostanderne snakka lite om EØS på kongressen, mest om helt andre saker.

Det er bevegelse blant folk mot EØS. Nå mener ifølge VGs Infact-måling 27 prosent at den må reforhandles, 15 prosent at den må sies opp og 35 prosent at den skal beholdes. Det er er flere som vil si nei til og reforhandle enn beholde avtalen. Blant LOs egne medlemmer er 19 prosent for EØS og 34 prosent for en handelsavtale, viser en meningsmåling fra Sentio blant LO-medlemmer. 

    Det kom ikke en gang fram til avstemning et forslag om å si opp EØS-avtalen. Ap-ledelsen, som også er ledelsen av LO med litt andre personer, var snedig nok til å komme opp med et helt nytt poeng for å dempe motstanden. Nemlig et forsøk på å hindre EU-kommisjonens organ ESA-domstolen å fremme sosial dumping og legge begrensninger på fagforeningens innflytelse, ved å vedta at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivlovsgivning må gis forrang foran EUs regler. Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven», som Fri Fagbevegelse skriver i oppsummeringa fra kongressen. En grunnlovsendring tar i praksis nær åtte år. Men dette kommer sjølsagt ikke ESA-domstolen eller EU til å godta, uansett. ESA kan for eksempel tenkes å hevde at denne bestemmelsen ikke gjaldt da EØS-avtalen blei inngått. Ap med sitt underbruk LO vil selvfølgelig ikke slåss for å forsvare kongressens vedtak mot EU-krav, men slåss for at det viktigste i verden er å godta alt, absolutt alt, som ESA/EU mener. Jamfør den kampen Ap-ledelsen førte på landsmøtet sitt i 2011 mot motstanden om EUs pålegg om postdirektivet.

Det er i grunnen ganske utrolig det som Boye Ullmann peker på, at EØS-tilhengerne «spilte kortet fra 1972 og 1994 om at arbeidsplasser skulle forsvinne hvis man ikke gikk inn i EU», og kom unna med det.  

Motforslag til EØS avvist

Under avstemninga om EØS, foreslo Janne Hegna fra Oslo å stryke formuleringa «EØS-avtalen er derfor grunnlaget for LOs faglige politikk». Ståle Knoff Johansen fra Fellesforbundet ville ha inn følgende formulering: «Det går ei grense for LOs fortsatte støtte til EØS-avtalen. LO vil arbeide for et forbud mot bemanningsbyå unntatt for rene vikariater for navngitte personer for å sikre norsk arbeidsliv. Dersom dette ikke lar seg gjøre innenfor EØS-avtalen er den grensa nådd.» Ingen av disse forslagene fikk oppslutning. 

Hvorfor EØS-nederlag?

Ikke konfrontere AP

Hvorfor dette nederlaget når det stadig flere oppdager at EØS er det store asosiale og reaksjonære utenlandske inngrepet i norsk arbeidsliv og økonomi? Mange fagorganiserte, ingen nevnt, skal ha all ære av den viktige innsatsen de har bidratt med til å påvise den reaksjonære markedsøkonomiske tvangen som ligger i EØS-avtalen. Men for seint blei det informert om at hvis EØS-avtalen sies opp, står det i den at den tidligere frihandelsavtalen trer i virksomhet. 

Jeg veit ikke hva som lå bak at det ikke en gang blei fremma et klart forslag om utmelding, og at det ikke blei kjempa blant delegatene for å få et nei. Det er ikke nødvendig å prøve å finne ut hvilke taktiske vurderinger som lå til grunn. Det er nok å fastslå at  LO- og Ap-ledelsen ikke blei konfrontert med ei avstemning i ei sak som er den viktigste politiske kampen for Ap, utenom Nato-medlemskapet. Og at det er et bevisst valg. EØS er mindre viktig enn å få et Ap som logrer for alt EU mener inn i regjering.

Kamp mot rasismen viktigere enn økonomi

En annen viktig grunn til den manglende konfrontasjonen kan være at det «allmenne venstre» i Norge, flertallet av de som regner seg som venstreorienterte, ikke er så opptatt av økonomiske spørsmål og EU/EØS at det er mulig å lage en kraftig samla front. Det som fenger og engasjerer dem er kamp mot rasisme og for økt innvandring. Når analysen er at det store samfunnsproblemet er at nordmenn preges av grunnfesta rasisme og tilsvarende påståtte fremmed- og innvandrerfiendtlighet og at kamp mot dette er den viktigste politiske kampen, blir det ikke nok engasjement og krefter blant de mer eller mindre venstreorienterte til å bekjempe EØS-underkastinga.

Ny regjering viktigst – politikk ikke så viktig

Det er også sånn at konkret politikk for å sikre faglige retter og generell velferdsstat, er underordna det å sørge for at vi får en ny Ap-leda regjering til høsten. Som forbundslederne oppsummerer i Fri Fagbevegelse i dag: Marsjordre for en rødgrønn regjering. Som om det skulle endre noe på EU-kommisjonens makt i Norge. Kongressrepresentantene, inkludert opposisjonen mot Ap-ledelsens politikk, må åpenbart slutte seg til det det den nyvalgte LO-lederen Hans Christian Gabrielsen hevder om hovedoppgavene framover:

«– Det er en viktig oppgave for oss å bidra til at vi får et nytt flertall, ny regjering og ny politikk etter valget. Vi kommer også til å jobbe for kampen for et anstendig arbeidsliv, full sysselsetting og faste stillinger og uten sosial dumping. Vi skal jobbe for en kompetansereform i arbeidslivet. Mer læring, mer kunnskap og mer innovasjon, trekker han også fram.» 

Andre uheldige vedtak

Endra organisering for å svekke opposisjonen

Av andre viktige nederlag for fagorganiserte og andre i Norge er LO-kongressens vedtak om nedlegginga av de lokale fylkesorganene (bortsett fra Oslo). Leder i Oslo LO, Roy Pedersen, kaller vedtaket et tilbakeskritt: «– Dette betyr at forbundene får større innflytelse over hvilke forslag som kommer inn til sekretariatet før kongressen. Forbundene får også større innflytelse over valg av delegater til kongressen, sier Roy Pedersen. – Det er en svekkelse av organisasjonsdemokratiet. Det er et tilbakeskritt,…»

Tilrettelegging for oljeboring i Lofoten

Aps oljekompromiss om tilrettelegging for framtidig oljeutvinning i Lofoten, blei også støtta av kongressen.

Bemanningsbyråer - fortsatt tillatt

Det blei ikke forbud mot bemanningsbyråer, men det hevdes at kampen mot løsarbeid og bemanning skal skjerpes. Enda det er over et halvt år til jul…  

Pensjon – tja, nja

Pensjonsvedtaket inneholder noen positive signaler, der kanskje det mest positive er «LO vil arbeide for at samlet pensjon skal gi minst to tredeler av lønna ved 67 år». Hvis det blir oppfylt. Men klarere var vedtaket om det motsatte: de som må gi seg i arbeidslivet når de fyller 62 år eller blir uføre, skal ikke få to tredeler av lønna i pensjon.

Takke for maten

Hvorfor skulle Natos generalsekretær ta fri fra organiseringa av den militære omringinga av Russland og komme til LO-kongressen for å holde takke-for-maten-tale? For at LO-kongressen skulle unngå å bli kritisert av Harald Stanghelle?

Byrådet – misliker Ensjøplanen?

Dette innlegget for styret i Ellipsen borettslag blei sendt Dagsavisen. Et tidligere innlegg som ble sendt avisa, og står på trykk i Dagsavisen i dag:

Reguleringsplanen for det sentrale Ensjø rundt t-banestasjonen, Ensjøveien og Gladengveien, ble vedtatt i 2007. Fortsatt er rundt tusen av disse detaljregulerte boligene fra ti år tilbake ikke bygd. De boligene som er bygd skjemmes sentralt i boligområdet av et stort areal med asfalterte flater som krever enorm plass til biler med stygge bygg rundt. Minst én tomteeier liker ikke reguleringsplanen fra 2007 og vil bygge trangere og høyere med en ny reguleringsplan. Resultat: Bilbyen Ensjø blir ikke til boligbyen Ensjø.

Byrådsleder Raymond Johansen har vist seg som en svært handlekraftig politiker i mange saker. Før han ble valgt, kritiserte han det forrige byrådet for at det ikke regulerte nok tomter til boliger. Men denne ellers handlekraftige byrådslederen klarer ikke en gang å få bygd boliger som ble regulert så langt tilbake som i 2007. Det kan ikke bety annet enn at også byrådsleder Johansen er enig med dem som vil endre og omgjøre Ensjøplanen. For Ensjøplanen med sitt helhetlige grep, tross ganske trangt med lite utearealer, bryter kraftig med de nye «miljøvennlige» tetthetsidealene og byggehøydene.

I tillegg har Byplankontoret brutt planen ved å godkjenne at et bygg som var vedtatt som speilvendt og likt vårt borettslag, ikke blir det. Denne åpenbart uriktige godkjenningen gjør det vanskelig å få til den planlagte ellipseforma plassen etter den gamle velodromen fra 1930-tallet. Og byrådslederen lar sjansen gå fra seg til å ekspropriere arealet der de fine planlagte grønne parkdragene er planlagt. Da ville det straks blitt triveligere å bo her, og gjort det vanskelig for dem som saboterer reguleringsplanen.

Byplankontorets feil og byrådets manglende handlingsvilje, gjør at vi som flyttet hit i tiltro til at bilbyen Ensjø skulle bli boligbyen Ensjø, føler oss lurt. Vi burde hatt økonomisk erstatning for dette politiske løftebruddet. Hvis ikke byrådsleder Raymond Johansen viser litt av sin handlekraft også for oss og fullfører reguleringsplanen for boligbyen Ensjø fra 2007.

Ove Bengt Berg,

for styret i Ellipsen borettslag

OBOS: Hvorfor så mange selveierleiligheter og så få borettslagsleiligheter?

I går var OBOS sin årlige general-forsamling, og jeg var valgt delegat for boretts-laget mitt, Ellipsen borettslag på Ensjø i Oslo. Til behandlinga av årsberetninga, var det ett innlegg; mitt. Her er en skriftlig gjengivelse av innlegget mitt:

I følge OBOS sine vedtekter § 2 FORMÅL, står det at «lagets hovedformål er å skaffe boliger til andelseiere gjennom borettslag eller på annen måte… »

I fjor ble det ferdigstilt 1 437 OBOS-leiligheter i Norge, og av de ble bare 666 leiligheter knytta til et borettslag, noe som bare utgjør litt under halvparten, 46 prosent. Samtidig ble det solgt 2 878 OBOS-boliger i Norge i 2016. Jeg talte opp 2 400 av dem, og av disse 82 prosentene, åpenbart representative, ble bare litt mer enn en tredel solgt i borettslag, 38 prosent. Resten, 62 prosent, som selveierleiligheter. Og jeg viste til at det ikke bare er eneboliger og rekkehusleiligheter i byenes utkanter som selges som selveierleiligheter, men også byleiligheter som i to boligselskaper OBOS bygde ved siden av mitt borettslag på Ensjø i Oslo.

Selveierleilighetene - dekning i vedtektene?

Jeg spurte om OBOS har dekning i vedtektene for å si at formuleringa til «eller på annen måte» som alternativ til borettslagsleiligheter kan bety selveier-leiligheter når det bygges flere selveierleiligheter enn borettslagsleiligheter. Ordet selveierleiligheter bør da inn i vedtektene når det er i så stort omfang?

Viktig med innskuddsleiligheter

Det viktigste for OBOS, som formålsbetraktning, er at å ikke bygge borettslagslagsleiligheter, er boligpolitisk svært uheldig.

Borettslagsleiligheter selges vanligvis slik at slik at en bare kan betale en tredel av den nye leilighetenes kostnad, og begynne på avdragene ti år seinere. Denne lavere inngangsprisen betyr at det blir lettere å få kjøpt sin første bolig. Slik kom mine foreldre inn på boligmarkedet, og slik klarte også jeg å kjøpe en OBOS-leilighet.

Spekulanter og et boligmarked av leietakere

Borettslagsleilighetene bygges for dem som skal bo i leilighetene, mens selveierleiligheter legger til rette for at boligspekulanter kan kjøpe opp leiligheter og begynne forretningsmessig utleie fra dag en. Eieren av leiligheten bor ikke der i et slikt tilfelle, og vil være veldig lite interessert i å bruke penger på vedlikehold og et godt bomiljø, og leietakerne til boligeierne er ofte ikke dem med best boevne eller som føler ansvar for leiligheten og bomiljøet. Med å bygge flertallet av leilighetene som selveierleiligheter, legger OBOS til rette for en prinsipiell endring i det norske boligmarkedet: at beboerne ikke lenger skal eie boligen de bor i. Når slagordet er «OBOS bygger framtidens samfunn og oppfyller boligdrømmen», er en boligpolitikk der vi ikke eier vår leilighet ikke den framtidas boligdrøm som jeg har. Og som jeg er overbevist om heller ikke er til fordel for nordmenns boforhold.

Styrets leder og konsernsjefen svarte

Både styreleder Lars Buer og konserndirektør Daniel Kjørberg Siraj svarte på innlegget mitt. Begge sa seg enig i at formålet var å bygge borettslagsleiligheter og at det var riktig. De viste til at selveierleilighetene ble bygd sammen med andre boligutviklere, og i områder der det ikke var marked for borettslag som i Bergen og Trondheim. For Ulven i Oslo skulle det bygges borettslagsleiligheter, sa Siraj i et seinere innlegg.

Men det stemmer jo ikke helt det Buer og Siraj sa når to boligselskaper i Gladengveien, ved siden av mitt, på til sammen 132 leiligheter, er bygd som selveiere.

Fornøyd med OBOS´ påstand om hva de ønsker

En generalforsamling i OBOS er en veldig «strigla» organisasjonshæppening, der ingen avgjørelser fattes som ikke er bestemt på forhånd. Å la maktesløse enkeltindivider som meg komme til orde, er i seg sjøl litt «hår i suppa», men som samtidig krydrer litt og gir inntrykk av at OBOS er en organisasjon der medlemmene styrer butikken.

Å fremme forslag om at det skal bli slutt på å bygge selveierleiligheter, eller be representantskapet vurdere om det er i samsvar med vedtektene, ville ikke på noen måte fått flertall, og ville bare bli betrakta som utidig møteplageri fra en kverulant. Så jeg sa meg i grunnen godt fornøyd med både styreleders og konserndirektørs prinsipielle støtte til at formålet er å bygge borettslagsleiligheter. Jeg fremma derfor ingen forslag til votering i tillegg til beretninga om at det må det bli slutt på at borettslagsleiligheter utgjør et klart mindretall av OBOS´ nye boliger.

Ap og Støre: «Ikke Norge først — men EU og Nato!»

Arbeiderpartiets parole for dagen, fra nettsida deres.

USAs nåværende president gjorde i hele valgkampen et stort nummer av at han skulle «sette USA først», eller som han også sa: «Amerika først». I tillegg til svært mye annet. Ingen andre politikere verken i USA eller i Europa og Norge har brukt liknende slagord.

For i Norge måtte det være det motsatte, nemlig at Norge ikke skal settes først. Det mener nok alle partiene på Stortinget i dag. Siden det er 1. mai i dag, er det naturlig å tenke på det største partiet som bruker dagen til å hevde at de står for dagens verdier som velferd og fred for alle. «Trygge jobber» er deres 1. mai-parole. Jonas Gahr Støre og partiledelsen burde gått ut med parolen «Ikke Norge først – men EU og Nato!». For det er det de mener når vi ser på hva de praktiserer.

Ap: EU foran norske fagorganiserte og deres rettigheter

Arbeiderpartiet kjemper alt de kan for å opprettholde EØS-avtalen som tvinger Norge til å godta alle EU-vedtak. Særlig viktig er alle de vedtaka som bryter inn i norsk arbeidsliv og fratar fagbevegelsen både kampmidler og avtaler. Alt i 2006 vedtok Euro-LO i følge Dag Seierstad: «EU-systemet «bygger et indre marked uten hindringer for kapitalen, mens det glemmes at «at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen.»

Det betyr ikke noe som helst at LO-kongressen i 2013 vedtok at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler». For Høyesterett i Norge sier at norsk rett er underordna EUs, jf dommen i havnearbeideravtalen. Og Ap gikk inn for vikarbyrådirektivet  som til og med LOs sekretariat, som vanligvis lojalt støtter opp om det Ap ber dem mene, gikk i mot.

Det er også feil når Støre og hans parti hevder at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varer i EU. Ikke bare er det merkelig at det påstått vennlige og fredelige EU skulle straffe Norge med ikke å kjøpe varer fra Norge som EU trenger. EØS-tilhenger Hallvard Bakke i følge Dag Seierstad skrivi «Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge vil kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» EØS-avtalen er inngått for å få Norge inn i EU i to sprang, som Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen og statsministeren i Norge, Gro H. Brundtland, blei enige om. Dette kjemper Ap for den dag i dag.

Ap: 

Kriger for Nato i Afghanistan, Libya og Syria

Ap under Stoltenberg som statsminister og med både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide som utenriksministre har vært ivrige på å bruke norske militærstyrker i krig for Nato og USA. Før det norske angrepet på Libya sa Støre at han var imot det. Dagen etter var han plutselig for, som resten av regjeringa (og Stortinget). Det finnes ikke noe vedtak om denne krigen, men det som er interessant er å få klarlagt hvorfor Støre den ene dagen var imot, og så dagen etter var for. Det er all grunn til å tro at det var press fra USA som gjorde at Støre skifta mening. I så fall er det verre enn om Støre skulle ha kommet til at krigen som har ødelagt staten Libya var noe han kom fram til på et sjølstendig grunnlag.

I Syria har Støre som utenriksminister helt i strid med hvem som FN har godkjent som det lovlig valgte regimet i Syria, grepet inn i landets indre forhold og støttet en av opprørsgruppene politisk og økonomisk, jf også min offentlige diskusjon med Støres statssekretær Torgeir Larsen.  

Det er ikke nødvendig å ramse opp alle de handlingene Ap-regjeringene som andre norske regjeringer gjør på vegne av USA over alt i verden, de er godt kjente. For Ap er utvikling i retning av underdanighet dramatisk endra i feil retning siden siste verdenskrig. I 1949 godkjente Ap-regjeringa Folkerepublikken Kina mot USAs ønske, fordi Norge da fulgte prinsippet om at det regimet som hadde kontroll over areal og folk i et land,  var det som anerkjennes som denne statens representant. Ap gikk på 1950-tallet inn for en annen atomvåpen- og basepolitikk enn det USA ønsket. Men nå følger alle norske regjeringer lojalt opp alt USA ønsker.

Mot Norges interesser

Ap, som de andre partiene bak dagens regjering, er ikke opptatt av norske interesser. De setter EUs og USAs interesser foran norske. Sjøl om de påstår at det er i Norges interesse å gjøre alt det som EU og USA vil at vi skal gjøre. Det er sånn de som er imot det nasjonale sjølstyret argumenter, og har gjort det i århundrer.