Hva om Syriza mislykkes, dvs ikke oppnår noe overfor EU?

Alt tyder på at Syriza skal få nok stemmer til å danne regjering i Hellas. Men vil de lykkes — og hva om de ikke lykkes?

Pål Steigan skreiv på sin blogg 21. januar  at Syriza ikke har «en felles analyse av gresk eller europeisk kapitalisme av i dag eller noen egentlig strategi for det sosialistiske samfunnet partiet går inn for. Og det er slett ikke så sikkert at partiet lenger står inne for de mest radikale delene av programmet sitt.» Og: «I september 2014 vedtok SYRIZA et dokument som kalles Thessaloniki-programmet. Det er et svært interessant dokument, fordi det svært meget definerer partiet som et pro-EU-parti. Det SYRIZA nå ønsker er ikke et brudd med den europeiske finanskapitalen, men en New Deal for Europa:

1. Å holde offentlige investeringer utenom begrensningene i Stabilitets- og vekstpakten
2. Å iverksette en «Europeisk New Deal» med offentlige investeringer finansiert av Den europeiske sntralbanken (ESB).
3. Kvantitaive lettelser utført av ESB med direkte oppkjøp av statenes gjeldspapirer.»

Dette skulle tyde på at lite vil forandres med Syriza. Men  Mímir Kristjánsson skriver i Klassekampen 23. januar at det nå er på tide å være lykkelig over at et venstrealternativ endelig har framgang igjen etter «de førti årene i ørkenen». «Sørlyset skinner», og framgangen i sør mener han kan varsle en ny tidsalder, hevder han og inkluderer Spanias venstreradikale Podemos i hyllesten.  Redaktør Braanen følger opp dette perspektivet i sin leder i går, lørdag.  Syriza har lagt fra seg venstresidas tradisjonelle uttrykk og [blitt] et mer troverdig, pragmatisk og profesjonelt parti» hevder Braanen og siterer Syrizas parlamentariker Andreas Karitzis som hevder at «vanlige folks interesser for første gang i løpet av krisa i Europa vil havne på forhandlingsbordet».  

Samtidig påstås det i lederen i Dagens Næringsliv 24. januar at det beste en Syriza-regjering «kan håpe på er trolig noe bedre tilbakebetalingsvilkår på gjelden». Å misligholde gjelda vil ikke være et alternativ i følge Dagens Næringsliv, for «Det vil de facto kunne bety at Hellas sparkes ut av eurosonen og at banksystemet knekkes», noe som «i så fall bety en brutal blåmandag for den jevne greker».

Det er flere parter her. EU-kommisjonen vil måtte vurdere en gresk uttreden av Euro som en så alvorlig trussel for at flere vil gjøre det, at de vil strekke seg langt. Men det kan og bety at EU-ledelsen overhodet ikke kan strekke seg langt.

Det er meldt om at flere grekere har pekt på at Tyskland ikke har gjort opp gjelda for sine krigsødeleggelser fra andre verdenskrig. Det er et interessant moment.

Det jeg er opptatt av denne gang, er at det politisk er nødvendig at de som slutter opp om Syriza i dag, føler at Syriza fortsatt er deres redskap for en bedre økonomisk hverdag. Nå har de tradisjonelle partiene sviktet, og Ny Demokrati har mistet tillit. Om grekerne kommer til å føle at også Syriza svikter, at også de bare kom med store ord og feite løfter de ikke holdt, da åpner vel vegen seg for det nazistiske Gyllent daggry?

Terroristene i Paris seiret, for nå sier «alle»: «Vi er imot drap, men vi skjønner så inderlig vel …»

Jeg skreiv i et tidligere innlegg at terror vanligvis virker mot sin hensikt. Dessverre kan vi oppsummere at denne gangen har terroristene seiret. Motstanden og forbitrelsen reiser seg nå mot satirebladet Charlie Hebdo både i Europa og i den muslimske verden. Særlig i Norge, på «venstresida».

Alt tidlig ble holdninga på «venstresida» klar. Den viste seg gjennom «venstrekommentarer» i «sosiale medier» (internett). Det er ikke så lett å forstå redaktør Bjørgulv Braanens lederartikler på annen måte enn at han gjentar den samstemmige suksessen «venstresida» følte de hadde under forrige karikaturstrid, og den oppslutninga Dag Solstads essay med kritikk av karikaturtegnerne og deres støttespillere fikk. «Venstresida» slutta seg lett til daværende utenriksminister Støres unnskyldende holdning overfor muslimsk tro, muslimer generelt og muslimske stater. For frontfiguren for retten til å tegne Muhammed var en kristenfundamentalist, Vebjørn Selbekk i bladet Magazinet (nå gått inn i avisa Dagen). (En kristenfundamentalist som ikke er mer kristenvennlig enn at han støtter fordrivinga av kristne fra Israel.)

Heldigvis hadde jeg gleden av å ikke være til stede på Klassekampens debattmøte 14. januar, men jeg skjønner av referatene at det var halleluja-stemning der; mot krenking av muslimene. Jeg merka meg den sjeldent engasjerte og indignerte politiske agitasjonen fra Knut Nærum på NyNytt 16. januar. Og Dag Seierstad, i et innlegg han får på trykk i Klassekampen 17. januar, setter likhetstegn mellom personlige samtaler og trykte avisinnlegg. Budskapet er: Gjør ikke noe som kan krenke noen muslimer! Teksten i Koranen skal være avgjørende for hvilke ytringer som skal tillates i Norge, og i hele verden.

Det eneste «partiet» i Norge som framhever Stalin som en helt å hedre, «Tjen folket», har ved sin ubestridte fører Kjell Gunnar Larsen kjørt fram sitt partis parole over alt på nettet i forbindelse med henrettelsene i Paris: «Muslimer har ingenting å be om unnskyldning for». Her treffer for en gangs skyld Larsen den store «venstresida» i Norge, inkludert venstresidas ledende universitetselite. Nemlig at det nå er muslimene som er ramma, og at de angripes av respektløse krenkere og provokatører som egger til krig mot islam. Akkurat det terroristene mente.

For teksten i «melodien» på «venstresida» vil jeg påstå er denne: «I denne situasjonen velger vi å peke på at det er Vesten, inkludert Norges politiske ledere ved et samstemmig Storting, som dreper atskillig flere, med sine angrepskriger, bomber, droner mot muslimske stater. Det er vi som har erklært verdens muslimer krig, og muslimene er verdens mest undertrykte mennesker som vi velger å stå solidariske med. Det er dessuten andre muslimer, ikke vestlige personer, som mest rammes av ekstreme muslimers verk. Vi er derfor imot tilløp til sivilisasjonskrig, og vi støtter muslimene, verdens mest undertrykte — mot Vesten og Norge, pinlighetens og oppblåsthetens fremste nasjon i verden».

Ingen har sagt dette slik, men jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en riktig oppsummering av «venstresida»s dominerende standpunkter, særlig i disse dager. Det er den enkeltes muslims egen vurdering av hva som er krenking, som skal styre hva som skal kunne sies og skrives i det offentlige rommet om muslimsk tro.

Det er heller ikke tvil om at det er Vesten, det vil si USA med EU og et krigslystent Norge, som har angrepet muslimsk-dominerte stater og drept titusener, skapt kaos og intern splittelse i dem og sånn gitt grobunn for muslimsk inspirert motstand mot Vesten materielt og Vestens måte å forholde seg til medmennesker på uavhengig av tusenår gamle påbud. IS´ plutselige vekst og styrke virker uforståelig uten USAs indirekte eller direkte hjelp. Vestens aggressive krigshandlinger og økonomiske grep gjør at det som tilsynelatende virker som å være «venstresidas» mest selvtilfredse slagord: «Muslimer har ikke noe å be om unnskyldning for», kan ha en kjerne av sannhet i seg. Men det stemmer bare om du ikke er homofil, ikke er kvinne og ikke ikke-troende med mere og med mere, eller sunni- eller shia-muslim (kryss av).

I denne sammenhengen reagerer jeg på at det nå reises en kampanje mot «upassende» satire, krenking av noens religiøse følelser og innerste tro. Rett og slett som en offensiv for religiøse krav, og bortforklaringer av typen «andre er mye verre så dette er ikke noe å snakke om». Nå når noen nettopp er henretta for slike upassende tegninger og uttalelser. For meg er drapene hovedsaka, ikke de krenkingene tegningene måtte innebære. Det er mer enn upassende nå å komme drassende med kritikk av krenkelser som ikke fungerer på annen måte enn å gi drapsmennene rett. Det som nå utvikler seg her i landet, særlig blant de velutdanna og kunnskapsrike, fungerer jo bare som en politisk støtte til terroristene.

Arnt Folgerø peker i et innlegg pådocument.no, slik jeg forstår han, at ytringsfrihet først og fremst er for å kunne kritisere makta, og at frihet til ytringer har som mål å svekke makta. Og at den ytringsfriheten ikke brukes i Norge i dag, fordi makta i hovedsak forblir uimotsagt. Det er jeg enig i. Samtidig er det som Helge Lurås skriver i en kronikk iAftenposten 14.01.15 viktig å ta med seg: «Blasfemi berører samme fenomen som majestetsfornærmelser. De harde straffene som opprinnelig var forbundet med blasfemi og latterliggjøringer av monarker og statsoverhoder, tjente til beskyttelse av maktens autoritet. En viktig måte å alminneliggjøre autoritet på, er humor og satire. Latterliggjøringen av autoriteter – inkludert av guder og profeter – er både en årsak til og et symptom på undergraving. Kirkene, de kristne etablissementene, kjempet innbitt over mange hundre år mot enhver tanke om at verden var skapt av noen andre enn gud, eller at gud slett ikke skulle eksistere. Kristendommen tapte imidlertid denne kampen, og allerede for mer enn hundre år siden kunne Nietzsche erklære, med et visst hold, at «gud er død». I våre dager er vi fortsatt litt forsiktig med å fritte hverandre ut om hvor langt mot ateismen hver av oss er kommet, men realiteten er at selv mange norske prester tviler på guds eksistens.» Den holdninga til religion finnes ikke i Midt-Østen, hevder Lurås. Han skriver: «…Utallige samtaler om fremtiden i den muslimske verden slutter fortsatt med uttrykket «inshallah» – hvis gud vil. Mange mener det bokstavelig.»

Det er ikke annet å si enn at Paris-terroristene i dag, hvis de hadde kunnet, klapper tilfreds i sine graver. Deres gravsted ble holdt hemmelig for å unngå hedrende valfarting dit. Men deres terrorhandlinger ble en politisk suksess — deres krav om å følge Koranens påbud øker sin oppslutning i Europas eliter inkludert «venstresida»s ledere.

Ærlig talt: Terrorister og krigsforbrytere mot terror og krig?

Jeg er ikke tilhenger av terror, av angrepskriger, «humanitære» intervensjonskriger og overgrep mot og fordrivelser av folk og folkegrupper. Derfor skulle jeg være veldig for en massedemonstrasjon mot terror og samhold, som dagens i Paris og mange andre steder. Men i fronten for demonstrasjonen, for å gi den legitimitet, går statsledere som ivrer for angrepskriger, tilfeldig bombing av sivilpersoner i land som Libya, Afghanistan og mange andre land. 

Hvilken troverdighet har da en slik demonstrasjon? 

En av tegnerne i Charlie Hebdo, Bernhard Holtrop som tegner under navnet Willem, uttaler: – Vi kaster op over alle disse mennesker, der pludselig siger, at de er vores venner, tilføjer han som en kommentar til den globale støtte til magasinet.

Erna Solberg, Stoltenberg, Jagland, Merkel, Hollande og Netanyahu med atskillig flere er jo bare hyklere, for de er jo ivrige på krig, på å støtte interne militære opprør i andre stater, og på å vrenge og vri på FN-vedtak for å kunne gå til en angrepskrig. Det er slik Pål Steigan påstår om dagens demonstrasjon: Hyklernes oppmarsj i Paris. 

En slik demonstrasjon der alle er for den gode sak, strider imot enhver tenkelig samfunnsmessig og politisk innsikt. Muligens ikke internt blant statsledere og i parlamentene, og blant de politiske journalistene. Hvis en ikke forstår at politikk er strid om fordeling av makt og goder, og at det derfor ikke kan finnes noe som alle er enige om, «egentlig», hvordan kan de da påberope seg politisk innsikt? Erna Solberg, Jens Stoltenberg som Merkel og Hollande og Cameron, støtter militære aksjoner som åpenbart må ramme sivile i Midt-Østen tilfeldig som i Libya, og sånn som SV er det. Det er vel nær terror? Israels folkefordriving og folkemord støtter de fullt ut ved at de lar det skje, som de støtter Saudi-Arabias politikk. Og så skal de altså gå først i en demonstrasjon som skal markere motstand mot terror og «samhold»? Det er ikke til å forstå. Hvis det da ikke er ment som en markering for økt innvandring til Europa og støtte til muslimsk religion. 

Det er nesten så en kan få sympti med terroristene.   

Terror, «besinnelse» og muslimske kravs framtid i Norge

Terror virker vanligvis alltid imot det terrorister ønsker å oppnå. Derfor er det ofte et politisk tiltak som skader egen sak. En historisk kjent statsleder sa derfor at terrorisme er de utålmodige intellektuelles tiltak, som et motargument mot dem som ville innføre sosialismen i Russland med terror. Og da snakker vi ikke om en krigssituasjon ala den i Norge under krigen da terrortiltak som tungtvannsaksjonen i Rjukan og utvalgte henrettelser av sentrale okkupasjonsvennlige personer må regnes som en naturlig del av krigshandlingene.

Gårsdagens terroraksjon vil samle flere imot både muslimer og økt innvandring i Europa. Kampen for mer hensyntaken og økt støtte til muslimske tradisjonelle skikker vil få seg en knekk, hvertfall på kort sikt. Den ledende intellektuelle europeiske venstresida, som står arm i arm med den europeiske økonomiske eliten om økt innvandring og at de europeiske samfunna skal  tilpasse seg Midt-Østens sosiale og religiøse skikker, dvs muslimske, vil som en følge av terroren i går også få store politiske utfordringer, både på kort og lang sikt.

Det som regnes som det tradisjonelle «venstre» i Norge har reagert forutsigbart: Noen reagerer på at ytringsfriheten skal brukes til å håne og latterliggjøre det noen mener er deres helligheter, slik Støre og de venstreorienterte reagerte da Jyllandsposten i 2005 offentliggjorde Muhammed-tegninger. Så kan en jo vurdere om reaksjonene på Jyllandspostens offentliggjøring av tegningene var slik at den oppmuntret de ekstreme islamistene eller ikke. 

Venstresida kaster, fortsatt forutsigbart, sitt ess på bordet: Terroren i går kan uansett ikke sammenliknes med USAs og Vestens inkludert Norges mange militære angrep på islamske stater. Altså: Snakk om noe annet, eller som det heter i folkeeventyret: ta ikke meg, men ta den neste bukken bruse. Relativisering, heter det visst. Men Norges og Vestens angrep på Afghanistan og Libya forsvarer ikke terrorhandlinga i Paris i går. Og jeg tviler på om Vestens krig mot Midt-Østen er forklaringa, og ikke lokale forhold i de forskjellige europeiske landa.

I lederen i Klassekampen i dag skriver redaktøren Bjørgulv Braanen at «Den politiske oppgaven er å isolere terroristene og den islamske ekstremismen, slik at den ikke får ytterligere fotfeste, og bygge en breiest mulig front mot dem. I dette arbeidet er flertallet av muslimer allierte, som konkret i sine miljøer kan bidra til at voldelig, islamistisk terrorisme ikke får større oppslutning». Dette høres riktig ut. Når det gjelder terrorisme kan det neppe være tvil om at flertallet av de norske muslimer er imot terror, ja, nær nesten alle, vil jeg legge til grunn.

Men i hverdagen er problemet at store deler av den muslimsk inspirerte befolkninga ikke lærer barna sine norsk, for i Oslo må 70 prosent av elevene med innvandrerbakgrunn få særskilt norskopplæring, hele 14 500 elever hvorav 10 800 av dem er født i Norge. Videre krever de Midt-Østens skikker innført når de krever innført klær som symboliserer kvinnenes underordning i samfunnet og av mannen. Og de isolerer seg, ved at de gifter seg med hverandre, mer i andre generasjon innvandrere enn faktisk i første generasjon. Venstresida i Norge, særlig ved Rødt og universitetseliten, står i fronten for kampen til muslimer for at de skal kunne leve som om de levde i Midt-Østen. Fordi det stemmer med det samfunnsidealet som nå har erstattet sosialismen; det flerkulturelle statlige parallellsamfunnet, multikulturalismen. Og enkelte kristne ser forhåpningsfullt på styrkinga av den muslimske religionen og praktiseringa i Norge, i håp om at den tradisjonelle kristne bibeltro idelogien skal få tilbake sin tidligere oppslutning og samfunnsmakt.

Det finnes ikke dialog om dette. Dialogen hindres av dem som hevder at kritikk mot og motstand mot å innføre muslimske tradisjoner er «rasisme». Nordmenn, som har råd til det, svarer med å flytte fra områder med mange innvandrere.

Venstresida hevder at muslimene blir holdt nede og undertrykkes, og at det er derfor de ikke lærer seg norsk og deltar i vanlig norsk samfunnsliv. Slike påstander blir motbevist av personer som stortingsrepresentantene Abid Raja og Hadia Tajik, de mange studentene fra innvandrerforeldre og dem som jobber i NRK og TV2 som om de var tradisjonelle norske. Tajik snakker og skriver til og med nynorsk, som mange norske innvandringsentusiaster mener er svært vanskelig for innvandrerne å lære. Tilpasning til Norge er mulig, hvis en vil. Den etablerte venstresida i Norge, sammen med universitets- og medieeliten, stakkarsliggjør innvandrerne til mennesker uten egen kraft og egen vilje. De gjøres til umælende objekter. Noe mer respektløst finnes vel neppe? Det finnes kanskje et begrep for en slik holdning?

Det er nok riktig at det koster en del penger å være med i en del tiltak for barn som vil fungere integrerende for dem, som for eksempel idrettstiltak med høye treningsavgifter. Men idrettslige lavterskeltilbud som andre fritidstilbud finnes også. Så hva hindrer den vanlige muslimske innvandrer i Norge å lære barna sine norsk, å møte opp på foreldremøter, delta i dugnader og finne seg nordmenn som ektefeller? Hege Storhaug? Nei, heller Thomas Hylland Eriksen og hele hans norske elitesjikt.

Terrorhandlinga i går bør være en passende anledning til å sette foten ned for en del muslimsk inspirerte offensive innvandrerkrav, som krav om bruk av hijab, nikab og kjønnslemlesting. Symboler som først og fremst har til hensikt å vise at de ikke hører med i og respekterer det norske fellesskapet. Venstresidas og universitetselitens kamp for retten til de muslimske særkrava tjener ingen andre enn deres egne vrangforestillinger: ikke innvandrerne og ikke det norske samfunnet. Mange innvandrere har jo også nettopp flykta fra islamske stater med slike politiske og kulturelle særkrav. Jeg støtter de innvandrerne fra muslimske miljøer som gjør opprør mot de muslimske skikkene. Venstresida har valgt feil side å støtte. Støtten til de muslimske symbolkrava styrker bare de få innen innvandrer- og muslimkretsene som styrer og leder sine menigheter, ikke de vanlige innvandrerne og muslimer flest.

«Tro hva dere vil, be til hvem dere vil om hva som helst», kan være et godt samfunnsprinsipp. Men samfunnshandlingene skal være underlagt det norske samfunnets tradisjonelt utvikla samfunnsskikker. De kulturelle skikkene fortsatt bevart på landsbygda i Afghanistan og i byer som i Islamabad hører hjemme der, ikke i Norge i dag. Midt-Østens gamle tradisjoner skal ikke inn i norsk samfunnsliv som en likeverdig kultur å bygge videre på, men må tilpasses og vike for den norske. Dette i samsvar med prinsippet assimilering, det vil si underordning av den norske kulturen, ikke sidestilles som likeverdig den norske i Norge. Slik USA praktiserte sin innvandringspolitikk, og slik som Raja og Tajik har tilpassa seg norske tradisjoner.

Forsøket på isoleringa av Sverigedemokratene har ført til at Sverige i realiteten har en samlingsregjering

Det er mye snakk om demokrati, om det er eller ikke, avtalen som er inngått mellom høyresida og sosialdemokratene i Sverige. Som Christian Tybring-Gjedde hevder om avtalen i Klassekampen 30.12.14 at den ikke er. Professor Frank Aarebrot omtaler det imidlertid som en typisk svensk løsning, uten at det er til å forstå for meg hva «en svensk løsning» skulle innebære. På årets siste dag skryter Snorre Valen av avtalen som fast spaltist i Klassekampen. Det kan han gjøre når han ikke er opptatt av å hjelpe USA med bombing av stater og regimer de ikke liker, for å etterlate samfunn i kaos. Valen skriver at avtalen gjør at SD «ikke fritt får herje med det svenske demokratiet», og at det er bra at Sverigedemokratene (SD) holdes unna politisk makt, og at de andre partiene nå har sikra seg mot at de holdes «som gisler av Nordens mest ytterliggående parti er ikke veien å gå».

Snorre Valen har helt rett i at det ikke er noe udemokratisk å gjøre en slik avtale som de andre partiene har gjort. Men heller ikke han nevner at poenget er at Sverige nå i realiteten har fått en samlingsregjering mellom de to hovedfløyene i svensk politikk. De har blitt enige om politikken som regjeringa skal føre, men det er bare det at den ene avtalepartneren i det politiske samarbeidet ikke har fått regjeringsposter, slik samarbeidet er organisert i Tyskland. Og som kanskje ville være naturlig også i Sverige slik avtalen er utforma.

Dette viser nok en gang at de politiske forskjellene mellom Alliansen og Sosialdemokraterna, mellom det som kommentariatet kaller blå og rød blokk, er nær ubetydelige. Som de er i Norge, i Danmark og i hele Europa. Behovet for sosialdemokratisk politikk er rett og slett borte når trusselen om et sosialistisk samfunn ikke lenger finnes. De svenske sosialdemokratene vil sitte i regjering og styre med budsjettet til Alliansen, og alliansen har lovt at de skal stemme for et sosialdemokratisk budsjett til neste år. Men denne politiske klargjøringa vil de prøve å holde skjult for folk flest, og kommentariatet hjelper dem sjølsagt så godt de kan.

Alt dette er gjort for å vise for Sverigedemokratenes velgere at å stemme på dem er bortkasta, de vil ikke få noe å si likevel. Det er som nevnt ikke noe udemokratisk med dette, trass i at «I en Sifo-mätning tyckte 34 procent att decemberöverenskommelsen var odemokratisk.» Men det er høyst tvilsomt om dette virker slik den reelle svenske samlingsregjeringa har tenkt seg, eller som det er riktigere å si: den svenske politiske eliten.

For det første vil Alliansen kunne komme opp i noen problemer. Så lenge Sverigedemokratene utenom sin innvandringsmotstand holder seg til tradisjonell borgerlig økonomisk politikk, kan de tvinge Alliansen til å stemme mot seg sjøl for at de skal holde avtalen med sosserna. For eksempel et mistillitsforslag mot regjeringa Löfven, da blir Alliansen tvunget til å gi inntrykk av at de hvertfall indirekte støtter regjeringa med en politikk de påstår å være imot. Det vil ikke gjøre noe godt for dem, vel?

Taktikken er å gjøre Sverigedemokratene enda mer spedalske. Det har ikke lyktes hittil, men kan jo lykkes nå. Men hva om SDs fleste velgere, og enda flere andre, reagerer på denne kriminaliseringa? Det svenske meningsmålingsinstituttet SIFO, oppsummerer desembermålinga  slik: «Sverigedemokraterna når sitt valresultat på 12,9 procent. Tittar vi bara på sista veckan kan vi se att diskussionen om Björn Söder inte haft några negativa effekter på nuvarande väljare, snarare hamnar de på över 13 procent sista veckan och lägre under föregående vecka.

Det går mycket bra för partiet bland LO medlemma. Nu röstar var fjärde LO medlem på Sverigedemokraterna. — På svensk landsbygd är det var femte som röstar SD.  Man är nästan dubbelt så stora som Centerpartiet på landsbygden. Bara S är större med 30 procent av väljarna bakom sig. I Skåne och Blekinge är det 22 procent som säger SD när vi frågar om partisympati.»

Det spørs om ikke den svenske «samlingsregjeringa» med de fraværende statsrådene har begynt i motbakke? Men Vänsterpartiet kan vel hjelpe godt til, og be om hjelp fra Norge, fra SV og Rødt, for eksempel?