Reiulf Steen: Et visjonært forbilde for venstreorienterte?

Fra Klassekampens
forside 06.06.14

Tidligere leder av Arbeiderpartiet, tidligere ambassadør og samferdselsminister, blant mange andre verv, Reiulf Steen, er død nær 81 år gammel. Hans familie og venner sørger forståelig nok ved hans bortgang. For oss som ikke har et personlig kjennskap til han, men er opptatt av politikk, er det naturlig å prøve å oppsummere det politiske livsverket til en av Arbeiderpartiets ledere.

Reiulf Steen var leder for Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, og satt før det i sentralstyret og var stortingsrepresentant fra 1977 til 1992. På Stortinget var han leder for flere komiteer, blant annet utenrikskomiteen og var visepresident. Altså en sentral politiker i Arbeiderpartiet og i Norge.

Som medlem av AUF på Bryn rundt 1961, skreiv gruppa mi et svar på studiesirkelen om hva sosialisme er. Jeg husker vi var ganske stolte over at vi fikk «M» på den besvarelsen, og at Reiulf Steen var den som retta svaret vårt og ga oss den karakteren.

Hva slags politikk stod Reiulf Steen for? 
«Den visjonære arbeideren» omtaler Klassekampen han som på forsida. Han som var tilhenger av Nato, norsk EU-medlemskap og var leder for «Europa»-bevegelsen fra 1999-2001. Hans periode som samferdselsminister i et drøyt år på begynnelsen av 1970-tallet må vel sies å ha vært svært lite prega av visjoner og grunnleggende nasjonale samferdselsspørsmål. Det er vanskelig ut fra hans samla politiske innsats å forstå at disse verva skal ha vært så veldig visjonært og venstreorientert utført. Han var riktignok leder av likestillingsrådet, og gjorde forsøk på å oppheve forskjellen mellom «ånden og hånden» i skolepolitikken. Han var i de siste åra mot Afghanistan-krigen og satt som nestleder i Attac. Men dette hadde verken noen særlig betydning innad i Arbeiderpartiet eller for den riktige motstanden mot den politikken Ap fører an i.

Mange fikk kanskje sympati for Steen fordi han blei fjerna av fløya til Gro Harlem Brundtland som partiets leder og forvist til Sør-Amerika som ambassadør. Som det står på regjeringas egne hjemmesider (henta 08.06.14): «Brundtlands forhold til partileder Reiulf Steen var anstrengt, og Steen trakk seg under Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981.» Med Gro Harlem Brundtland blei det fart i den markedsøkonomiske retninga for Ap og som innleda det taktskiftet som Stoltenberg aksellererte med kraftige pensjonsnedskjæringer, privatisering av sentrale statsinstitusjoner og en aggressiv imperialistisk militær politikk. Steen hadde da for lengst mista tillit hos den fløya som kontrollerte Arbeiderpartiet. Sjøl Thorbjørn Jagland blei for mye for dem som kontrollerer Arbeiderpartiet. (Om ikke ei fra Huk aveny på Bygdøy, så en fra Gråkammen på Holmenkollbanen).

Men stod Reiulf Steen egentlig for en annen politisk retning enn Gro Harlem Brundtland? Han var jo ikke uenig i noen av de politiske hovedspørsmåla økonomisk eller i utenrikspolitikken. Kanskje vurderte de i Ap, «de som snakket sammen», at han ikke var personlig egna nok? Jeg kan huske at AKPs ledelse skreiv at da Reiulf Steen leda partiet, var han var den svakeste lederen Ap noen gang hadde hatt. (Hvilket grunnlag hadde AKP-lederne for å hevde det — var det bare en frekk påstand?) Det var sannsynligvis likevel riktig på grunn av den manglende personlige styrken han viste i interne kamper i det partiet som ikke er «en søndagsskole». Men også de reelle styrerne av Ap, «de som snakket sammen i bøttekott», vurderte Steen på samme måte som AKP-ledelsen.

Harald Stanghelle skriver om «Den tragiske storhet» i minneorda om Steen, og at han representerte «visjonær storhet og dyp tragedie». Pål Steigan omtaler Steen som en lyttende og romslig person etter en diskusjon han hadde med han i 2001. Redaktør Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampens leder 6. juni at det var Steens store fortjeneste at han klarte å «opprettholde forbindelseslinjene til yngre generasjoner og venstresida».

Steen hedres som en venstresosialdemokrat. Men sosialdemokratisk ideologi er en svært relativ politisk ideologi. I praksis er den en redningsideologi for kapitalistisk samfunnskontroll, mer radikal jo sterkere en sosialistisk opposisjon er. Derfor blir de erklærte sosialdemokratiske partiene i Europa nå reine høyrepartier, rett og slett fordi det ikke finnes noen sosialistisk opposisjon, knapt en gang opposisjon i det hele tatt, til den utførende politikken.

Avdøde mennesker bør omtales med en viss respekt, også framtredende politikere. Men jeg har dessverre problemer med å forstå at Reiulf Steen, mangeårig partileder i Arbeiderpartiet og en som har arbeidet sterkt både for norsk Nato-medlemskap og norsk EU-medlemskap, og vært en av det offisielle Norges mest sentrale politikere, skal framstilles som et forbilde for norske venstreorienterte sosialister, til og med som en visjonær. Skjer det, sier det mest om dagens norske venstreside.

Makta og meningssensuren overtar «Fritt Ord»

Statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, forlater et politisk prosjekt han i følge nrk.no har sterk tro på, den samfunnsendrende politikken til den blå-blå-regjeringa, for å overta som direktør i stiftelsen Fritt Ord. Fritt Ords oppgave er å fordele midler som er kommet inn som avgifter på salg av aviser og blader til personer og organisasjoner som gjør mye for å opprettholde og utvikle den offentlige debatten, også omtalt som den offentlige samtalen. 

Så vil enkelte hevde at Åmås´ tro og ønske om gjennomslag for den blå-blå omforminga av samfunnet ikke vil få betydning for hvem som nå får tildelt Fritt Ord sine rundhånda priser. Det er vel neppe å vise respekt for Åmås å mene at han ikke skal følge videre de meningene som har gitt ham de posisjonene han tidligere har fått, og den nye posisjonen han nå har fått. Det er vel også litt respektløst overfor styret i Fritt Ord, som blant mange kandidater nettopp har valgt seg den svært så aktive Høyre-politikeren Åmås (med kort medlemskap).

Samtidig hevdes det at Åmås har gjort mye for å gjøre Aftenposten til et viktig debattorgan. Da må jeg spørre: For hvem? Faktisk fikk jeg på 1990-tallet i Aftenposten på trykk kritiske innlegg både om den ensidige kampen mot høydehus og mot at «pressen» generelt var maktkritisk i praksis. Dette var før Åmås´ tid som debattredaktør. Etter at Åmås tok over er det grunn til å merke seg at en reaksjonær pensjonert lektor fra Stange nærmest ukentlig fikk på trykk sine overflatiske lettheter. Det var kanskje ikke som en følge av et direkte krav fra Åmås, men han godtok jo som sjef for debattavdelinga at den reaksjonære Stange-politikeren så ofte skulle få sine meninger på trykk. Etter en personlig klage til Åmås etter et offentlig møte en gang rundt 2010, fikk jeg inn et kort innlegg etter flere krav fra avisa om forkortinger. (Jeg tror det var om nye E-18 inn til Oslo). Jeg forstår ikke at Aftenposten blei et særlig godt debattorgan for avisas lesere etter at Åmås blei sjef, slik som hans tilhengere hevder. For meg betydde det at jeg ble utestengt fra spaltene i Aftenposten.

Det følgende er skrivi etter å ha blitt inspirert av synspunktene, og dokumentasjonen, som Finn Olstad la fram boka «Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år» fra 2014, siste kapitlet «Den nye embetsmannstaten?», slik jeg har tolka han:
Den norske offentlige samtalen, som ikke er noe annet enn den samfunnsdebatten som i et demokrati skal føre fram til vedtak med folkelig det vil si demokratisk forankring, styres i dag av noen portvoktere, eller klarere sagt sensurister, som mener hva som er akseptable meninger å slippe fram i det offentlige redigerte rom i Norge. «Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut fra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.» Dette blei skrivi av fire framstående representanter for meningseliten i Norge, som kronikk i Aftenposten 22. august 2011 (mens Åmås var debattredaktør!) nemlig følgende: professor i filosofi Arne Johan Vetlesen, skribent Bushra Isaq, sosialantropolog Sindre Bangstad og professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen. Dette kan ikke sees på som annet enn et krav om innskrenka ytringsfrihet, for noen typer ytringer er jo alt kriminalisert og skulle ikke trenge ytterligere innskrenkinger. Mens altså ytringsfrihetskommisjonen av 1999 oppfatta ytringsfrihet som en overordna verdi, som «samfunnskonstituerende, hvilket innebærer at om man går den for nær, vil selve samfunnsordenen trues».  

Meningselitens store problem er de nye sosiale mediene som blogger, Facebook og Twitter. Akkurat som for diktatorer i autoritære regimer. Vetlesen og Bangstad oppfatter disse som «en motor for en utvikling i retning av en dårligere ytringskultur med manglende kvalitetssikring av ytringer.» Slik norske embetsmenn uttalte seg midt på 1800-tallet, og diktatorer rundt omkring i verden i dag uttrykker seg. Vetlesen og Bangstad krever i praksis mer sensur, nettopp av den typen Åmås har utøvd som debattredaktør i Aftenposten. 

Interessant nok er det undersøkt hvem som sier hva i sosiale medier. Fra før av veit vi hvem som sier hva hvor i «den offentlige samtalen». Og det er stort sett på Litteraturhuset og i NRK-debattene. Bernhard Enjolras skreiv sammen med flere andre, bl a sosiologen Kari Steen-Johnsen, boka «Liker — liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet» på Cappelen Damm i 2013. De oppsummerer i følge Olstad at debatten er «politisk relevant», og at «den bidrar til å utvide den offentlige diskursen», og at det viktigste er at «praksiser og muligheter som tidligere var reservert for en medieelite, tas i bruk av nye grupper», på tvers av skiller knyttet til utdanning og økonomi. Enjolras m. fl. konkluderer med at det ikke er mulig å konstatere at debatten utafor den sosiale elitens kontroll fører til mer gruppetenking og ekstremisme. På Facebook og Twitter, et felt som Vetlesen og Bangsund er bekymra for er «uredigerte og usensurerte meninger», har etter forskernes mening «en klar slagside i venstreliberal retning». Mens bloggerne og de på Twitter kjennetegnes av «en urban, verdiliberal postmaterialisme». Mest interessant er det at Enjolras m. fl. fant ut at svært mange leste blogger og innlegg på nettet med motsatt syn enn seg sjøl, med ett unntak: de som i størst grad debatterte med seg sjøl, og ingen andre, er de «ytterst til venstre i politikken og på innvandringsliberal side».  

Det skulle ikke være tvil om hva Åmås burde og må velge som direktør i Fritt Ord. Men jeg kan se lite av hans bakgrunn som skulle tilsi at han velger ytringsfrihet framfor ivaretakelsen av den elitens standpunkter han sjøl er en del av: de som mener de har rett til å sørge for at det bare er det de sjøl oppfatter som «høyverdige og respektable meninger» som skal slippe til orde i det offentlige ordskiftet. Så nå vil vi nok se at den nye embetsmannsstaten (som Olstad kaller det) med Åmås som Fritt Ord-sjef deler ut sine priser med sterkere vekt på «riktige meninger», de som styrker meningselitens monopol. Sånn at Fritt Ord nærmest blir som en mini-Nobelkomite med sine priser til våre vestlige allierte krigere: At blir det bare blir kloninger av Thomas Hylland Eriksen og medier med de snervreste sosiale utvalga som får Fritt Ord-stønad? Blir Hemingbanen nå fast sted for prisutdelingene, for da trenger ikke prismottakerne å reise så langt til utdelinga?

Bergen: 7-fjellstur i en by i forfall

Å være født i Bergen og ikke ha fullført 7-fjellsturen, vil jeg ikke ha hengende på meg. Så da må jeg, mens helsa ennå er god nok, i år omsider ta utfordringa. Jeg har gått over «Vidden» med fattern, men 7-fjellsturen henger høyere. «Krevende», omtaler Bergen Turlag den som.

Jeg bodde bare de første 14 månedene i Bergen. Likevel står Bergen som noe spesielt for meg. Det var fint å komme dit. Alle mine besteforeldre og onkler, tanter og fettere og kusiner bodde der, og jeg fikk gleden av en stor families selskaper. Morfar tok meg omsorgsfullt imot med «I morgen skal du og jeg gå på Reimers». Jeg kan fortsatt «høre» den skrikende lyden fra hjulene av den vakre gule trikken som hvinte opp Bjørnsons gate mot Kronstad om kveldene. Som jeg kjenner igjen den helt spesielle bergenslukten av regndunket byjord.

Det som er på avstand, ser ofte bedre ut. Og særlige mine mange fetre la ikke skjul på at Bergen var noe helt spesielt, «nokke for seg sjøl», noe å være stolt over. Jeg lot meg fascinere av denne entusiastiske patriotismen. Den beundret jeg i ungdommen fra en annen landsdel når Kniksen, Pesen og Jollen briljerte med sin estetikk på fotballbanene og symboliserte for meg det patriotiske og selvstendige Bergen.

Men Bergen er ikke lenger hva det var. På ingen måte, og ikke til det bedre. Jeg var ikke mange ukene gammel da jeg fikk en konto i Bergens Privatbank. Banken finnes ikke lenger. Det har gått med den som med mesteparten av det stolte bergenske næringsliv med røtter i Hansatiden: ingenting er eid av bergensere lenger. Det viser seg i politikken: Bergensere fostrer ikke lenger innbyggere som er gode nok til å bli ordførere og byrådsledere i byen; de må hentes fra andre deler av landet. At byen nå kan skryte av å være hjembyen til vår nåværende statsminister, hjelper lite. Det er ikke 1905- og Christian Michelsen-nivå over dagens bergenske statsminister — snarere tvert imot — der hun ekspederer vedtak fattet i byråkratiet i Brüssel.

Bergen utviklet Norges første bykultur. Men nedturen og bruddet med Hansatida viser seg i et uviktig, men svært så typisk eksempel: Bryggeriet Hansa tapper på flasker alkoholfritt øl produsert i Tyskland under sitt tyske navn. På etikettene bruker ikke Hansa Bryggeri norsk språk, og heller ikke tysk som ville vært naturlig for et tysk ølnavn i en gammel Hansa-by — men engelsk som «Brewed in Germany»! En kan bare ane den uheldige tradisjonsløse påvirkningen fra de snevre pengetellernes borg ute på Øyjorden. Og: Når en først er inne på øl og tradisjoner – hvor i Bergen får en nå kjøpt en halvliter? Det er 0,4 l som er regelen i dagens tradisjonsløse Bergen. Også på Vaagen Pub, etterfølgeren av tradisjonsrike Børs Cafe.

På 1990-tallet ble jeg intervjuet i Bergens Tidende under overskriften «Synes synd på Bergen». Ingen by i Norge, kanskje heller ikke i Europa, gjorde da mer for å legge til rette for bilkjøring i bysentrum. Det måtte, helt forutsigelig, ende med kaos og landets verste trafikkforurensing. Løsninga Bybanen, som jeg støttet alt på 1990-tallet, er vel det eneste som finnes av positiv utvikling i Bergen. Men byrådet viser hvor lite det forstår av miljø, og ikke minst bymiljø, når de ikke vil ha den smekre, miljøvennlige og effektive Bybanen foran sin juvel Bryggen. Derimot er ikke biler og busser noe problem! Motstanden i Oslo mot trikken foran det store gangarealet på Rådhusplassen var også stor, men Oslos politikere tok til slutt til fornuften. Trikk i gå-soner er rasjonelt og miljøvennlig — i Oslo som i Freiburg og Zürich. Men Bergens politikere skjønner ikke seg på moderne byutvikling.

Bergensk er mitt «morsmål», og jeg brukte det daglig med foreldre og bergensere ut tenåra. Men å snakke bergensk, «det var ikke meg». Derimot østlandsdialekten jeg brukte blant venner. Fattern, som hadde vært adjutant i et buekorps og var stolt av sitt Nordnæs, konkluderte overfor meg på sine gamle dager med sin skarre-«r»: «Vålerengen e´ ditt bauekorps!». Det hadde han rett i. Jeg ser en sammenheng mellom den bergenske entusiasmen og patriotismen og den tilsvarende i innflytterbydelen på Oslos østkant: Vålerenga. Det er bare det at på Vålerenga holder vi tradisjonene i hevd, er stolte av den og utvikler den samtidig som den bevares. Hit dro dagens statsminister som kommunalminister når hun ville til et spisested med særpreg der hun kunne få øl servert i halvlitere.

På turen over de sju fjell skal jeg passere bygningen jeg ble født i og kjerka like ved som jeg ble døpt i. Jeg regner ikke med at «ringen sluttes» der, men å fullføre og rekke å komme meg til Stadion før kl 19. Forrige gang jeg var der, i 2005 (?), gikk jeg fornøyd derfra blant irriterte bergensere, og det er all grunn til å tro på samme utfall i år. Det vil i så fall være nok et tegn på nedturen for den tidligere så patriotiske Hansabyen som knapt har minner igjen av sine tradisjoner.

En som er født i Bergen og forma av Vålerenga

Ikke rør den noble norske politiske helligdom, Nobelkomiteen!

Aftenpostens politiske kommentator Harald Stanghelle, i praksis også NRK-kommentator, har gått i «krigen» for å forsvare Det norske Stortings Nobelkomite, eller bare Nobelkomiteen som den stortingsoppnevnte komiteen nå formelt liker å kalle seg. Det diskuteres bruk av rykter i journalistikken, om påvirkningsbyråenes rolle og påstander om at Stanghelle fortsatt er opprørt over regjeringas avvising av å ta imot opprørslederen Dailai Lama. Det er uvesentlig. Det er også uvesentlig for striden om Nobelkomiteen om First House skulle jobbe for kinesiske interesser (hvilket de benekter på det sterkeste).

Det som er poenget er at kritikken mot den norske noble nasjonale politiske helligdom, Nobelkomiteen, nå har blitt flere enn den alltid så flittige fredsaktivisten Fredrik Heffermehl og noen til «venstre» til å kritisere Nobelkomiteens oppnevning, funksjon og tildelinger. 

Først ute var Stein Erik Hagen, «Rimi-Hagen», som til VG 7. mai i år uttalte at  «Kina … utvikler et land som bringer mange hundre millioner ut av fattigdom. Det er en innsats som kvalifiserer til Nobels Fredspris». Men å gi folk bedre materielle vilkår i form av mat, hus og velferd er ikke fredsskapende etter de norske nobelpolitikernes mening, for dem er det er kun politiske rettigheter som skaper fred. Særlig når en elite får større albuerom, som gjennom EU.

Så kom direktøren ved Fridtjof Nansens Institutt, Leiv Lunde, med et innlegg i Dagens Næringsliv 12. mai. Lunde foreslo en frakopling av fredsprisen fra norsk politikk. Han viste til den kardemommebyprega norske oppfatninga av seg sjøl som en freds-, miljø- og menneskerettighetsorientert nasjon. Mens vi er en krigerstat (Lunde nevnte Afghanistan og jeg nevner Libya) og oppfattes «som noe spesielt, et moralsk fyrtårn høyt hevet over egeninteresser».

Verst for de norske politikerne var det nok at tidligere FN-ambassadør, og før det statssekretær i regjeringene til Brundtland og Jagland, Morten Wetland, i Dagens Næringsliv 15. mai tok Lundes tråd og foreslo en internasjonal Nobelkomite. Wetland, som nå jobber i First House, mener at «Nobelkomiteen har fylt sitt oppdrag på en god måte i over 100 år». Hans argument var likevel at vi med to eller tre internasjonale kandidater «sikrer oss mot deler av vårt eget norske, mulig snevre perspektiv». Wetland refererte like godt til den overhøvling den norske USA-ambassadøren fikk av Obamas stabssjef da Obama fikk fredsprisen: «underdanig smiger» var et begrep stabssjefen skulle ha brukt. («Krypende smisking» er vel et bedre?)

Wetland framfører en helt nødvendig kritikk av både Nobelkomiteens utdelinger og den naive Jagland — med tyngde. Derfor må han svertes. Harald Stanghelle er det enstemmige politiske Norges reelle propagandasjef, med familiære bånd til Gerhardsen-slekta. Som det opprøres han av at det i det hele tatt kan stilles spørsmålstegn ved Nobelkomiteens tildelinger og Jaglands uforståelige kontroll over komitemedlemmene. Debatten  har ikke noe med presseetikk å gjøre, men at kritikken mot Nobelkomiteen etter hvert blir tyngre så den truer den enstemmige offentlighet, det Leiv Lunde kaller et «moralistisk og flokkjagende norsk kommentariat».

Debatten bekrefter helt klart kinesernes påstand om sammenhengen mellom offisiell norsk politikk og Nobelkomiteens tildelinger.

Rødts landsmøte: Frihet eller multikulturalisme?

Rødt skal til helga vedta et nytt prinsipprogram. I det ene heter det blant annet: «Rødts framtidsversjon er i stedet et samfunn der enkeltmennesket har frihet til å utvikle seg allsidig og fritt, …». Og i det andre snakkes det om «konturene av et virkelig frihetsrike: en verden der alle mennesker er like mye verdt, der ingen er styrende og ingen styrte…».

Blant velutdanna og velstående mennesker, der Rødt har sin største oppslutning, er det en annen ideologi enn den flere århundre gamle sosialistiske drømmen om menneskenes frihet som dominerer. Nemlig samfunnsalternativet til både sosialismen og kapitalismen: «multikulturalismen», en teori utvikla i Canada i 1971. Det er derfor litt feigt når ikke noen av de to forslaga til prinsipprogram tar stilling til multikulturalismen.

Der sosialismen snakker om ett samfunn og én verden med like rettigheter og muligheter for alle, krever multikulturalismen rett for noen ledere til å lage de sosiale reglene de vil for barn og sine underordna. I NOU 2011:14 omtales det multikulturelle samfunnet som et samfunn der «enheten er ikke en felles nasjon med felles verdier, men de ulike kulturer som eksisterer i et territorium fungerer parallelt og er likestilt». Altså en stat med parallellsamfunn med egne lover og regler basert på religiøse og kulturelle tradisjoner. Slik det ble forsøkt i Nederland fra 1983. Ayaan Hirsi Ali kommenterer den multikulturelle ideologien slik: «I den virkelige verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et vidunderlig mangfold av mat og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkede enklaver av undertrykkelse, kunnskapsløshet og misbruk.» I Norge i dag krever for eksempel noen at noen barn skal ha mindre rettigheter enn andre, og må tåle mishandling andre barn slipper fordi kulturelle og religiøse tradisjoner er overordna. Den engelske politiske filosofen Brian Barry satte i boka «Culture & Equality» fra 2001 multikulturalismens parallellsamfunn med undertrykking opp mot det tradisjonelle sosialistiske frihetsbegrepet.

Er Rødt for universelle rettigheter, eller vil Rødts antirasismeprogram hindre Rødt i å kreve like rettigheter og muligheter for alle mennesker?

«Multikulturalismen» innebærer et helt annet politisk program enn det frihetsbegrepet som har vært så tiltrekkende for mange sosialister de siste to hundre åra. Om multikulturalismen som samfunnssystem ble avvist av Rødts landsmøte, vil det være en nødvendig klargjørende holdning som bekrefter målet i det ene prinsippforslaget om «en verden der alle mennesker er like mye verdt, der ingen er styrende og ingen styrte».

Grunnloven: Hvorfor «menneskerettighetene» inn?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag med en annen overskrift enn den jeg foreslo:

Mange krever at Grunnloven må endres slik at bestemmelsene i menneskerettighets-erklæringa må inn i den. Men ingenting tilsier at det vil ha noen særlig betydning ut over å rose dem som får disse endringene vedtatt.

Dessverre er det slik at den daglige og den langsiktige politikken virker og utvikler seg helt uavhengig av lovbestemmelser. I dagens Grunnlov står det at «Kongen vælger selv et Raad af norske Borgere…». Men den ordlyden har siden 1884 ikke vært til hinder for at Kongen overhodet ikke har noe han skulle ha sagt på hvem som blir statsråder. Denne omgåelsen av lovteksten kaller juristene for «konstitusjonell sedvanerett».

De som har makt, nasjonalt som internasjonalt, vrir og vrenger til enhver tid på lovtekster sånn det passer dem. Både folkeretten og menneskerettighetene er politiske vedtak, vedtatt etter politisk strid og praktisert i politisk strid. Stormaktene tolker folkerettens bestemmelser om forbud mot angrepskrig slik det passer seg, og omtaler nå angrepskrig som en «forsvarskrig mot angrep». Med menneskerettighetene gjelder tilsvarende. Enhver aktør markedsfører nå sin politikk med et forsvar for «menneskerettighetene», uten at verdens folks levevilkår og beskyttelse blir vesentlig bedret av den grunn. Å få dagens velferdsgoder forpliktet ved å ta dem inn i Grunnloven, hjelper lite mot daglige politiske kamper for å bevare disse godene. Ingen mektig samfunnsaktør kan stanses gjennom rettssystemet. Lovene gjelder bare for de svakeste, og rettssystemet straffer bare dem. Hva som står i lovene, har derfor begrensa politisk verdi. Og kan lett snus til sin motsetning.

Grunnloven trenger færrest mulig bestemmelser som «flagger» noe helt grunnleggende for statsstyringa og folks grunnleggende rettigheter. Som forutsetninga om maktfordeling, som er under kraftig angrep gjennom politikkens tilbaketrekking og innføringa av Høyesterett som regjeringas og Stortingets kontrollør. Kravet om «menneskerettigheter» inn i lovene svekker politikken enda mer. Som når noen får gjennomslag for at skatt strider mot menneskerettighetene. Enkeltpersoner er alt sikra fra 1814 gjennom bestemmelsene om at ingen kan dømmes uten etter lov og dom, at tortur under forhør er forbudt og at ingen lov skal gis tilbakevirkende kraft. Dette er vanskelig nok å praktisere. Å ta inn noe mer i Grunnloven enn disse to punktene, har ingen annen funksjon enn å spre illusjoner om rettsvesenets stadig viktigere politiske makt.

Rødts landsmøte: Er det nødvendig å si noe om tiltak i en tenkt situasjon som foreløpig er langt unna i tid?

I partiet Rødt og utafor partiet diskuteres to ulike forslag til prinsipprogram til landsmøtet neste helg. Det dreier seg om uenigheter rundt det de kaller en sosialistisk maktovertakelse. Det er en litt merkelig uenighet og diskusjon.

Rødt er fortsettelsen av partiet Rød Valgallianse, som var partiet AKP (m-l) sin valgallianse. Dette partiet har etter 40 års arbeid holdt seg konstant på en oppslutning på rundt 1 % valgoppslutning, for det meste med en oppslutning i promiller. I fire år på 1990-tallet hadde Rød Valgallianse én stortingsrepresentant. Og så ryker de i tottene på hverandre som om de hadde flere titalls prosent i oppslutning og «revolusjonen» var noen uker unna!

Programkomiteen har delt seg i to og levert hvert sitt forslag til prinsipprogram.

Hvorfor er det så viktig å si noe om hvordan et kapitalistisk sammenbrudd og/eller en sosialistisk maktovertakelse vil komme til å skje? Dette er et teoretisk spørsmål som har vært diskutert i minst ett århundre, og brukt til å skape splittelse mellom motstandere av kapitalismen i verdige og uverdige («revolusjonære» og «reformister») og vise hverandre hvem som «kan» noe.

De som VG og Klassekampen heier på skriver: «Det er ønskelig at overgangen til sosialisme skjer fredelig. Det finnes imidlertid en rekke eksempler, også i nyere tid, på at det er brukt vold mot et flertall som har ønsket seg sosialisme eller på annen måte utfordret sterke økonomiske interesser. Chile, Hellas og Venezuela er eksempler på dette.» Mens andre foreslår: «Vi ønsker at det skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men folk kan forberede seg på at det kan gå annerledes.» Og så fortsetter det siste alternativet med to lange avsnitt som beskriver det scenariet da Rødt tydeligvis er blitt landets største parti med en oppslutning på nær 50 %. Og det er i denne beskrivelsen som motstanderne har hissa seg sånn opp over, at det skrives: «Om makthaverne da velger å gå til fysiske angrep på folket, ser vi det ikke som urimelig om folket svarer kontant».

«Kontant»! Alle som har ørlite innsikt i diskusjonen vil oppfatte «kontant» som et annet ord for «væpna revolusjon». Er omskrivinga finni på av en kommunikasjonsmedarbeider?

 – Men beskrivelsen av hvordan kapitalismen skal forkastes, på svært kort tid, er jo i virkeligheten bare leik med ord. De stridende snakker om en situasjon så langt fram i tid som når alle Rødts medlemmer i dag er dødd av langt framskreden alder. Sjøl om en mener at dette er en svært aktuell situasjon om bare fem til ti år, kan jeg ikke med min beste vilje forstå at disse proklamasjonene har noen som helst praktisk verdi. De som står oppe i en uoversiktlig situasjon handler ut fra den framtidas mange tilfeldige alternativer og ulike aktørers styrke, og bryr seg overhodet ikke om hva som er fastlagt i et prinsipprogram i ei anna tid.

Langt viktigere for Rødt enn å snakke om den tenkte maktovertakelsen, er oppgaven med å få flere til å protestere mot de verste angrepene mot folks velstand som pensjonsnedskjæringene og de felles offentlige velferdsgodene, og Norges deltaking i imperialistiske kriger. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes Rødts mange tillitsvalgte og sympatisører er flinke med sånt arbeid, sammen med alle de andre som også driver slikt arbeid uten at de overhodet kan tenke seg å støtte Rødts strategiske mål. 

Da kan en spørre, trenges et parti som Rødt for å sikre denne motstanden mot de aktuelle konkrete nedskjæringene? For partiet lykkes jo overhodet ikke med å overbevise folk om at den folkefiendtlige og imperialistiske politikken skyldes et system, og at dette systemet må endres. Det som skal begrunne Rødts nødvendighet. Rødt lykkes heller ikke med å bli sett på som alternativet for et annet politisk og økonomisk system, jf valgoppslutninga. Mange av dem som er enige med Rødt i dag, unge politikerne, er ikke interessert i politisk arbeid overfor vanlige folk. De konsentrerer seg heller om arbeidet i «tenketanker» overfor andre «tenketanker» og å komme i Dagsnytt 18.

Hvorfor er det så viktig med et prinsippprogram på mange sider? Krever tilslutninga i valg og ellers et så omfattende program — ut over ti-tjue linjer? Det er nok mest til internt bruk prinsipprogrammet, og diskusjonen rundt det, trenges.

Dessuten, når det er viktig å snakke om enkeltmenneskers frihet, er det interessant å merke seg at ingen av de to programutkastene kommenterer hvordan Rødt skal stille seg til det for tida populære samfunnssynet «multikulturalismen». For der teorien om sosialismen er opptatt av ett samfunn og én verden med like rettigheter og mulighetene for alle, krever multikulturalismen rett for noen ledere til å lage de sosiale reglene de vil for barn og sine underordna — i frihetens, til dels religionsfrihetens, navn. Multikulturalismen som samfunnssystem er undertrykkende. Hvorfor vil ikke Rødt ta prinsipielt avstand fra multikulturalismen?