Bergen: 7-fjellstur i en by i forfall

Å være født i Bergen og ikke ha fullført 7-fjellsturen, vil jeg ikke ha hengende på meg. Så da må jeg, mens helsa ennå er god nok, i år omsider ta utfordringa. Jeg har gått over «Vidden» med fattern, men 7-fjellsturen henger høyere. «Krevende», omtaler Bergen Turlag den som.

Jeg bodde bare de første 14 månedene i Bergen. Likevel står Bergen som noe spesielt for meg. Det var fint å komme dit. Alle mine besteforeldre og onkler, tanter og fettere og kusiner bodde der, og jeg fikk gleden av en stor families selskaper. Morfar tok meg omsorgsfullt imot med «I morgen skal du og jeg gå på Reimers». Jeg kan fortsatt «høre» den skrikende lyden fra hjulene av den vakre gule trikken som hvinte opp Bjørnsons gate mot Kronstad om kveldene. Som jeg kjenner igjen den helt spesielle bergenslukten av regndunket byjord.

Det som er på avstand, ser ofte bedre ut. Og særlige mine mange fetre la ikke skjul på at Bergen var noe helt spesielt, «nokke for seg sjøl», noe å være stolt over. Jeg lot meg fascinere av denne entusiastiske patriotismen. Den beundret jeg i ungdommen fra en annen landsdel når Kniksen, Pesen og Jollen briljerte med sin estetikk på fotballbanene og symboliserte for meg det patriotiske og selvstendige Bergen.

Men Bergen er ikke lenger hva det var. På ingen måte, og ikke til det bedre. Jeg var ikke mange ukene gammel da jeg fikk en konto i Bergens Privatbank. Banken finnes ikke lenger. Det har gått med den som med mesteparten av det stolte bergenske næringsliv med røtter i Hansatiden: ingenting er eid av bergensere lenger. Det viser seg i politikken: Bergensere fostrer ikke lenger innbyggere som er gode nok til å bli ordførere og byrådsledere i byen; de må hentes fra andre deler av landet. At byen nå kan skryte av å være hjembyen til vår nåværende statsminister, hjelper lite. Det er ikke 1905- og Christian Michelsen-nivå over dagens bergenske statsminister — snarere tvert imot — der hun ekspederer vedtak fattet i byråkratiet i Brüssel.

Bergen utviklet Norges første bykultur. Men nedturen og bruddet med Hansatida viser seg i et uviktig, men svært så typisk eksempel: Bryggeriet Hansa tapper på flasker alkoholfritt øl produsert i Tyskland under sitt tyske navn. På etikettene bruker ikke Hansa Bryggeri norsk språk, og heller ikke tysk som ville vært naturlig for et tysk ølnavn i en gammel Hansa-by — men engelsk som «Brewed in Germany»! En kan bare ane den uheldige tradisjonsløse påvirkningen fra de snevre pengetellernes borg ute på Øyjorden. Og: Når en først er inne på øl og tradisjoner – hvor i Bergen får en nå kjøpt en halvliter? Det er 0,4 l som er regelen i dagens tradisjonsløse Bergen. Også på Vaagen Pub, etterfølgeren av tradisjonsrike Børs Cafe.

På 1990-tallet ble jeg intervjuet i Bergens Tidende under overskriften «Synes synd på Bergen». Ingen by i Norge, kanskje heller ikke i Europa, gjorde da mer for å legge til rette for bilkjøring i bysentrum. Det måtte, helt forutsigelig, ende med kaos og landets verste trafikkforurensing. Løsninga Bybanen, som jeg støttet alt på 1990-tallet, er vel det eneste som finnes av positiv utvikling i Bergen. Men byrådet viser hvor lite det forstår av miljø, og ikke minst bymiljø, når de ikke vil ha den smekre, miljøvennlige og effektive Bybanen foran sin juvel Bryggen. Derimot er ikke biler og busser noe problem! Motstanden i Oslo mot trikken foran det store gangarealet på Rådhusplassen var også stor, men Oslos politikere tok til slutt til fornuften. Trikk i gå-soner er rasjonelt og miljøvennlig — i Oslo som i Freiburg og Zürich. Men Bergens politikere skjønner ikke seg på moderne byutvikling.

Bergensk er mitt «morsmål», og jeg brukte det daglig med foreldre og bergensere ut tenåra. Men å snakke bergensk, «det var ikke meg». Derimot østlandsdialekten jeg brukte blant venner. Fattern, som hadde vært adjutant i et buekorps og var stolt av sitt Nordnæs, konkluderte overfor meg på sine gamle dager med sin skarre-«r»: «Vålerengen e´ ditt bauekorps!». Det hadde han rett i. Jeg ser en sammenheng mellom den bergenske entusiasmen og patriotismen og den tilsvarende i innflytterbydelen på Oslos østkant: Vålerenga. Det er bare det at på Vålerenga holder vi tradisjonene i hevd, er stolte av den og utvikler den samtidig som den bevares. Hit dro dagens statsminister som kommunalminister når hun ville til et spisested med særpreg der hun kunne få øl servert i halvlitere.

På turen over de sju fjell skal jeg passere bygningen jeg ble født i og kjerka like ved som jeg ble døpt i. Jeg regner ikke med at «ringen sluttes» der, men å fullføre og rekke å komme meg til Stadion før kl 19. Forrige gang jeg var der, i 2005 (?), gikk jeg fornøyd derfra blant irriterte bergensere, og det er all grunn til å tro på samme utfall i år. Det vil i så fall være nok et tegn på nedturen for den tidligere så patriotiske Hansabyen som knapt har minner igjen av sine tradisjoner.

En som er født i Bergen og forma av Vålerenga