Rødts landsmøte: Er det nødvendig å si noe om tiltak i en tenkt situasjon som foreløpig er langt unna i tid?

I partiet Rødt og utafor partiet diskuteres to ulike forslag til prinsipprogram til landsmøtet neste helg. Det dreier seg om uenigheter rundt det de kaller en sosialistisk maktovertakelse. Det er en litt merkelig uenighet og diskusjon.

Rødt er fortsettelsen av partiet Rød Valgallianse, som var partiet AKP (m-l) sin valgallianse. Dette partiet har etter 40 års arbeid holdt seg konstant på en oppslutning på rundt 1 % valgoppslutning, for det meste med en oppslutning i promiller. I fire år på 1990-tallet hadde Rød Valgallianse én stortingsrepresentant. Og så ryker de i tottene på hverandre som om de hadde flere titalls prosent i oppslutning og «revolusjonen» var noen uker unna!

Programkomiteen har delt seg i to og levert hvert sitt forslag til prinsipprogram.

Hvorfor er det så viktig å si noe om hvordan et kapitalistisk sammenbrudd og/eller en sosialistisk maktovertakelse vil komme til å skje? Dette er et teoretisk spørsmål som har vært diskutert i minst ett århundre, og brukt til å skape splittelse mellom motstandere av kapitalismen i verdige og uverdige («revolusjonære» og «reformister») og vise hverandre hvem som «kan» noe.

De som VG og Klassekampen heier på skriver: «Det er ønskelig at overgangen til sosialisme skjer fredelig. Det finnes imidlertid en rekke eksempler, også i nyere tid, på at det er brukt vold mot et flertall som har ønsket seg sosialisme eller på annen måte utfordret sterke økonomiske interesser. Chile, Hellas og Venezuela er eksempler på dette.» Mens andre foreslår: «Vi ønsker at det skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men folk kan forberede seg på at det kan gå annerledes.» Og så fortsetter det siste alternativet med to lange avsnitt som beskriver det scenariet da Rødt tydeligvis er blitt landets største parti med en oppslutning på nær 50 %. Og det er i denne beskrivelsen som motstanderne har hissa seg sånn opp over, at det skrives: «Om makthaverne da velger å gå til fysiske angrep på folket, ser vi det ikke som urimelig om folket svarer kontant».

«Kontant»! Alle som har ørlite innsikt i diskusjonen vil oppfatte «kontant» som et annet ord for «væpna revolusjon». Er omskrivinga finni på av en kommunikasjonsmedarbeider?

 – Men beskrivelsen av hvordan kapitalismen skal forkastes, på svært kort tid, er jo i virkeligheten bare leik med ord. De stridende snakker om en situasjon så langt fram i tid som når alle Rødts medlemmer i dag er dødd av langt framskreden alder. Sjøl om en mener at dette er en svært aktuell situasjon om bare fem til ti år, kan jeg ikke med min beste vilje forstå at disse proklamasjonene har noen som helst praktisk verdi. De som står oppe i en uoversiktlig situasjon handler ut fra den framtidas mange tilfeldige alternativer og ulike aktørers styrke, og bryr seg overhodet ikke om hva som er fastlagt i et prinsipprogram i ei anna tid.

Langt viktigere for Rødt enn å snakke om den tenkte maktovertakelsen, er oppgaven med å få flere til å protestere mot de verste angrepene mot folks velstand som pensjonsnedskjæringene og de felles offentlige velferdsgodene, og Norges deltaking i imperialistiske kriger. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes Rødts mange tillitsvalgte og sympatisører er flinke med sånt arbeid, sammen med alle de andre som også driver slikt arbeid uten at de overhodet kan tenke seg å støtte Rødts strategiske mål. 

Da kan en spørre, trenges et parti som Rødt for å sikre denne motstanden mot de aktuelle konkrete nedskjæringene? For partiet lykkes jo overhodet ikke med å overbevise folk om at den folkefiendtlige og imperialistiske politikken skyldes et system, og at dette systemet må endres. Det som skal begrunne Rødts nødvendighet. Rødt lykkes heller ikke med å bli sett på som alternativet for et annet politisk og økonomisk system, jf valgoppslutninga. Mange av dem som er enige med Rødt i dag, unge politikerne, er ikke interessert i politisk arbeid overfor vanlige folk. De konsentrerer seg heller om arbeidet i «tenketanker» overfor andre «tenketanker» og å komme i Dagsnytt 18.

Hvorfor er det så viktig med et prinsippprogram på mange sider? Krever tilslutninga i valg og ellers et så omfattende program — ut over ti-tjue linjer? Det er nok mest til internt bruk prinsipprogrammet, og diskusjonen rundt det, trenges.

Dessuten, når det er viktig å snakke om enkeltmenneskers frihet, er det interessant å merke seg at ingen av de to programutkastene kommenterer hvordan Rødt skal stille seg til det for tida populære samfunnssynet «multikulturalismen». For der teorien om sosialismen er opptatt av ett samfunn og én verden med like rettigheter og mulighetene for alle, krever multikulturalismen rett for noen ledere til å lage de sosiale reglene de vil for barn og sine underordna — i frihetens, til dels religionsfrihetens, navn. Multikulturalismen som samfunnssystem er undertrykkende. Hvorfor vil ikke Rødt ta prinsipielt avstand fra multikulturalismen?