Tilbake til demokratiet: Populisme!

Mona Ringvejs angrep på politikk
hun er uenig i.

Dette motinnlegget til Mona Ringvejs innlegg i Klassekampen 24. april, står på trykk i Klassekampen i dag. Det er imidlertid forkorta uten min medvirkning, enda det var under 3000 tegn. Her er hele innlegget med min overskrift:  

I sin faste spalte melder Pax-redaktør Mona Ringvej seg 24. april på blant populismekritikerne. Kritikken ble svært viktig for de dominerende samfunnskreftene etter brexit og valget av Trump. Ringvej er skarpere enn mange: Populisme «er en sikker vei bort fra demokratiet». 

Ringvejs konklusjon baserer seg på et naivt syn på politikk: «Politikk handler om å finne løsninger på fellesskapets problemer og utfordringer, …». Nei. Politikk handler om å skaffe seg makt til med offentlig autoritet å tvinge gjennom egen gruppes vilje. For politikk er kampen om fordeling av goder og byrder. Hvis Ringvej har rett i sin definisjon av politikk, så er det også feil å si at krig er fortsettelse av politikken med andre midler. 

Ringvej framhever «offentlighetens voktere». De må «tvinge de politiske debattene tilbake til saken». Men er hun da uenig med dem som har formulert slagordene «Listhaugs retorikk» og refleksargumentet «Han høres ut som Frp/Listhaug»? Er det å være opptatt av sak? 

Ringvej skriver at det er et særtrekk ved populismen at «den sår splid og dyrker motsetninger». I Klassekampen 7. september 2017 skreiv statsviterprofessor Øyvind Østerud en artikkel om populismen og hevdet: «Populisme har aldri hatt betydningsinnhold uavhengig av tid og sted, hevet over den historiske teksten. Populismen har ingen fast substans fordi den er en form, en politisk stil i opprøret mot de herskende og priviligerte.» Og som det passer seg en artikkel i Klassekampen, forklarer Østerud protesten med strukturelle forhold: 

• tap av arbeidsplasser, internasjonale vedtak og omfattende innvandring
• de fattigste slutter opp om protesten
• tradisjonelle partier forvitrer, sentrum og venstre ignorerer sosiale rettigheter og rettferdighet

Østerud oppsummerer: «De tradisjonelle venstrepartiene appellerer i større grad til andre samfunnslag. … Protestpartiene er blitt store arbeiderklassepartier der hvor usikkerheten på arbeidsmarkedet er stor og stemmeseddelen har redusert kjøpekraft». Denne protesten som nedsettende omtales både som rasisme og populisme, omtaler Østerud som «de forstøttes gjenkomst». 

Sjøl mener jeg at kampen mot populismen viser elitens kamp for å bevare sin kontroll over samfunnsutviklinga i frykt for stemmeseddelens makt. De få, men mektige har lite å hente gjennom valg, særlig i folkeavstemninger om enkeltsaker. Men de har kontroll over mediene, organisasjonene og over enkeltaksjoner. Det er utenom valgene at denne lille gruppa mennesker med stort sett like meninger utvikler de politiske vedtaka som sjelden kommer opp til debatt i valgene. Den demokratiske styreformen der alle innbyggerne i valg skal avgjøre både enkeltvedtak og politisk retning, er underminert av andre påvirkningskanaler som er forbeholdt denne vesle samfunnseliten. Brexit og Trump er eksempler de føler seg truet av. Derfor setter de så mye inn på å bekjempe det de kaller «populismen». Som Østerud skriver: «Når moderne velgerprotester blir kalt populistiske, er det for å kunne avfeie dem som illegitime».