Populisme — egna som partinavn?

Etter Brexit har det flommet over med den ene negative karakteristikken etter den andre mot dem som gleda seg over resultatet der. Og det vises til, og skremmes med, politikere som omtales som enten høyrepopulister eller populister, som Geert Wilders i Nederland, Le Pen i Frankrike og til Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Dagen før Brexit var statsminister Solberg ute og advarte mot det hun kalte populistiske anti-elitiske bevegelser, standpunkter og politikere. Populisme og populisme har økt sin betydning som det store nye skjellsordet for makthaverne, sjølsagt inkludert journalistene. Skjellsord som brennemerker motstandere på en betegnende måte er et viktig politisk våpen. Tenk bare på den politiske suksessen som den statsfinansierte «venstre»- og universitetsoverklassen har hatt med begreper som «rasisme», «islamofobi», «fremmedfiendtlig» og «innvandringsfiendtlig» om all politikk de avskyr.

Kanskje er ikke populisme en riktig betegnelse på et politisk alternativ for å stanse den skeive gangen. Men hva er egentlig populisme, og er det en god betegnelse som kan brukes på et politisk parti med kritikk fra venstre som ivaretar den historiske venstreideologien som dagens venstrepartier har forlatt?

Wikipedia gir en grei oversikt:

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.

Populistiske bevegelser bruker sjeldent betegnelsen om seg selv. På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang. Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til høyresiden, kalt høyrepopulisme, mens populismen i Latin-Amerika og tradisjonelt har vært sterkest knyttet til venstresiden.

Ifølge Tor Bjørklund er ikke populisme en bestemt politisk ideologi, men en type politiske bevegelser som mener de er talerør for folket. Dette kan blant annet gi seg utslag i krav om folkeavstemninger.

Historie

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. De russiske narodnikene var populistisk bevegelse ifølge Bjørklund. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen. Den progressive bevegelsen i USA med People's Party omkring 1900 var antikapitalistisk og hadde stort innslag av bønder med vanskelig økonomi.

Norge

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena på 1960-tallet og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) ble stiftet under EF-striden i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim. Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister. Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg. For Brox var populisme en hedersbetegnelse og mente det var en motsats til teknokratisk samfunnsplanlegging. Brox hentet betegnelsen fra afrikanske land etter kolonitiden der Nyereres regime i Uganda og Kenyatta i Kenya ble kalt populistiske. Brox' bok Hva skjer Nord-Norge? ble et populistisk kampskrift. Hartvig Sætra ga i 1971 ut Populisme i norsk sosialisme. Omtrent samtidig fremhevet Anders Lange det han kalte sunt folkevett og fremsto i følge Bjørklund som en ekte høyrepopulist. Lange kalte seg selv demagog og sammenlignet seg med Martin Tranmæl og Haakon Lie. Bjørklund skriver også at karismatiske ledere og frontfigurer er vanlig i populistiske bevegelser og nevner Carl I. Hagen som eksempel. «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble Fremskrittspartiet. Høyrepopulismen som Dansk folkeparti er ofte nasjonalt orientert og innvandringskritisk,

Anders Ravik Jupskås er en av de kommende ledende statsviterne i Norge, og har skrivi doktoravhandling om Fremskrittspartiet som et suksessrikt populistisk parti. Han har fått skrive Store Norske leksikon sin mening om populisme, under ledelse av den politisk mer konservative statsviteren Dag Einar Thorsen:

«Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tekning. 

Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU).»

Jupskås fortsetter:

«Denne kommunikasjonen er også opptatt å kritisere ulike eliter i samfunnet - enten det er akademikere, de etablerte partier, dommere, mediene eller finanseliten. 

Populister har også et ekskluderende element, det vil si at de mener det er visse grupper som ikke tilhører folket. Det kan være alenemødre, innvandrere, homofile, trygdesnyltere eller kriminelle.»

Det er altså en ganske fordømmende politisk forståelse og karakteristikk Jupskås har av populisme. Noe han ikke har støtte for av tidligere instituttleder på statsvitenskap, professor Øyvind Østerud, se seinere i denne artikkelen der Østerud 25.06.16 i Klassekampen kritiserer det han kaller moralismekritikken av populismen.

Noen mener at populisme på norsk må være en politikk som er grønn og økologisk. En av de fremste representantene fra 1970-tallets populisme, tilskreiv meg og var glad for at populisme igjen blei brukt, men var sterkt imot at populisme kunne knyttes til noe som helst negativt om innvandring.

Andre ser på populisme som grov etterplapring av de «simpleste og platteste» folkelige krav ala gratis bensin og alkohol til alle, eller som Frps Peter N. Myhre en gang sa: «Trikken står i veien for bilen». Eller praktiske politiske krav som Frps kamp for segway og nei til røykerestriksjoner. Sammen med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre er Fremskrittspartiet ivrig på å tillate rett til å bruke eksosspyende og støyende motorkjøretøy i friluftsområder, særlig snøskutere og firehjulstrekkere. Tilsynelatende «populistisk». Reint bortsett fra at 82 % av det norske folket er imot alminnelig snøskuterkjøring i friluftsområdene slik disse tre partiene vil. 

Å nekte å bøye seg for en folkets vilje de ikke alltid kontrollerer, fører til at lederen av Europabevegelsen i Norge, og andre mektige som ikke har folkelig støtte for politikken sin, er imot folkeavstemninger. Ikke rart, han har jo tapt to av dem. I folkeavstemninger kan «de kunnskapsrike» bli nedstemt av de «uvitende», slik de «dumme» britiske arbeiderne som gikk mann av huse for å stemme ja til Brexit. Til og med uten å si fra til elitens speidere, journalistene.

Statsminister Erna Solberg brukte «anti-Establishment» som betegnelse på den populismen og politiske motstanden hun frykta i sin halvårsoppsummering. I læreboka til professor Øyvind Østerud, «Statsvitenskap – Innføring i politisk analyse» (utg 2003), har han et avsnitt som omhandler makteliten i kapitlet Politisk elite og politisk lederskap. Østerud skriver om «the Establishment» som «alle institusjoner og samfunnskrefter som står for autoritet, tradisjon og status quo, slik ulike opposisjonelle oppfatter det.» «Forestillingen om the Establishment er en anti-elitistisk forestilling, med radikalliberale røtter. Det symboliserer sosial, kulturell og politisk dominans over folkelige interesser og bevegelser. Slik sett kan ideen om the Establishment sies å høre hjemme i et populistisk perspektiv.» (Østeruds kursiv)

Østerud siterer sosiologen C. Wright Mills som i boka «The Power Elite» fra 1956 skreiv at USA «var dominert av en identifiserbar maktelite, og at forestillingen om maktfordeling og desentralisert beslutningsmønster var falsk. Bak den konstitusjonelle og pluralistiske fasaden var nøkkelbeslutninger, eller strategisk mangel på beslutninger, kontrollert av en korporativ elite med tre hoder: storbedriftene, statsmaskineriet og de militære kommandopostene». I 1956!

I 1995 skreiv Christopher Lasch boka Elitens opprør og sviket mot demokratiet» (Pax 1996)

der han i følge bokomslaget hevda at motsetningen mellom elitene og folk flest vokser i de vestlige samfunn, og hevda at dette skillet minner om totalitære samfunn. Lasch viser til at eliten i dag kontrollerer de internasjonale penge- og informasjonsstrømmene, de håndterer kulturindustrien og avgjør i større og større grad den offentlige debatten. Lasch mener at den utvelgende kommunikasjonen maktmennesker i mellom fjerner dem fra det demokratiske idealet om felles deltaking og kunnskapstilegnelse.

Eliten svekker folkeviljen ved at de tar over kontrollen av det offentlige ordskiftet og kjører på som de vil. Et representativt politisk system betyr at den parlamentariske forsamlinga har blankofullmakt til å gjøre hva de vil. Og det gjør de, går til krig via sms-meldinger og setter til side Grunnloven (EØS-vedtaket). I en befolkning som ikke er for mye opptatt av politikk så lenge det går passelig bra, går dette fint. Helt til Stortingets vedtak går opp for folk flest. Som at vi er bundet av internasjonale avtaler som bare eliten har kjent til og jobba for, som avtaler og ikke minst tolkinger av internasjonale om at det bare er å akseptere all innvandring og fremmede religiøse og politiske skikker.

I Klassekampen 25. juni uttaler Østerud «jeg er skeptisk til moraliseringen rundt populisme, man må heller spørre hvorfor populismen vokser». Han er også imot et annet syn, et standpunkt «venstre» står sammen med den økonomiske og kulturelle eliten om, at «rasismen vant» i Brexit-avstemninga. «Det blir for lettvint. Det er klart at det er et betydelig element av innvandringsmotstand i nei-stemmegivingen. Men det har også sammenheng med at ulike områder og ulike folkegrupper ser på dette forskjellig, og er berørt i ulik grad på arbeidsmarkedet og i nærmiljøet», påstår Østerud. Han sier: «At ulike deler av befolkningen rammes ulikt av kriser. At folk føler at de ikke har kommet til orde, at de ikke har noen kanaler for innflytelse. Den som er arbeidsledig, er ekstremt utsatt med tanke på velferdsordninger og arbeid, og er i en helt annen situasjon enn en professor på et universitet». Virkelig, utrolig deilig å høre sånt fra en professor på Blindern, en beundringsverdig desertør!

Østerud har en politisk analyse som er helt fremmed for politikere flest, særlig de som er prega av den statsfinansierte godhetskulturen og de politiserende statsfinansierte universitetsforskerne.  

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i «tidsskriftet rødt!» og har i nr 4A 2013 skrivi følgende:

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker … trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

– spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk» som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!

Det som står klart, er at dagens folkefjerne elitistiske styre må brytes. Sjøl Solberg og Støre peker på denne svakheten ved dagens styre. Når en skal starte en nytt politisk initiativ, mener jeg at å ta i bruk en betegnelse som eliten bruker som et skjellsord, er et godt utgangspunkt for en motstandskamp. Og at ordet «Populisme» derfor er godt egna. Men viktigere er at ordets egentlige betydning markerer en grunnleggende demokratisk holdning, og at det nå er nødvendig å dra med folk i den politiske prosessen. Folk er i dag fremmedgjort for de politiske beslutningene, de er i virkeligheten ikke en part i dem. Stadige folkeavstemninger må til for å ta tilbake den folkelige kontrollen og hindre eliten å kjøre på med sin krigshissing, sine kriger, sin omfordeling fra fattige til rike og sin muslimvennlige og ikke bærekraftige innvandring med uunngåelig nedskjæring av velferdsstaten. 

Folkeavstemninger, under fanen populisme, er ikke det måten å stanse eliten og ribbe den for makt til å kjøre med full fart mot stupet — mot verdenskrig og blinde opprør?