Fotball-EM: Idrett, pengekamp eller politikk?

EM-logoen, fra UEFAs
nettside

I dag starter noe som kalles sluttspillet i fotball-EM. Er det viktig? Tja, det kommer en kort tid til å engasjere mange, men på langt nær alle. Sjøl har jeg brukt altfor mye tid på å se fotball gjennom et langt liv. Hvor mye glede har jeg fått av det, lurer jeg ofte på. Jeg husker ikke så mange av de kampene og resultatene, bare noen få. Og enkelte skåringer. Noen ganger har det vært litt forventninger på forhånd, med noen få gleder og kanskje mest skuffelser i ettertid.

Avansert idrett i dag er prestasjoner på høyt nivå, med forberedelser og kunnskap om generell trening kombinert med den enkeltes forutsetninger. Dette kreves det store ressurser til. Verdens beste idrettsnasjoner blir derfor også ofte de samme som de økonomisk og militært mektigste statene. Ikke minst er det i fotball penga som er en helt nødvendig forutsetning, særlig ser vi det i klubbfotball.

I EM er det landslag som konkurrerer, europeiske og noen fra Østen og Asia (som Israel og Tyrkia). For fotballspillere er landslaget nærmest som en fritidsbeskjeftigelse å regne. Det er klubblaget som er jobben deres, der de tjener masse penger. Landslag er kanskje litt gøy, og muligens ære, hvis et slikt begrep i det hele tatt kan fortrenge pengeinteressene. Statsborgerskap kjøpes også i større grad som når en bytter klubblag. For mange fotballinteresserte er også landslag mindre viktig enn det klubblaget de holder med, og for norske fotballinteresserte: det engelske klubblaget de regner som «sitt». Utviklinga mot mindre betydning for landslag, er også noe som passer til ønskene til den internasjonale politiske og økonomiske eliten. For de skal jo ha flest mulig unioner og minst mulig nasjonalt sjølstyre. De venstreorienterte i Europa er veldig enig i en slik politisk og økonomisk utvikling, og de vil nok lide sterkt av den oppmerksomheten som nasjonene vil få gjennom EM-turneringa. For de norske «venstreorienterte» svir nok nasjonsoppmerksomheten  ekstra hardt bare tre dager etter 7. juni.

Jeg liker best at såkalte «underdogs», små David-er, som overraskende vinner. Slik Hellas vant EM i 2004 og Danmark i 1992. Yndlingsvinner i år er derfor Island, et stykke foran Sverige som nr to. Alt er mulig, men det mest sannsynlige inntrer likevel som oftest. Hjemmelag har en tendens til å gjøre det godt, men kan virkelig Frankrike vinne på hjemmebane igjen som de vant VM i 1998? Neppe. Spania, Portugal og Belgia vil sannsynligvis gjøre det godt. Gary Lineker er svært kjent for å ha sagt: «Fotball er en enkel sport. 22 mann jager en ball i 90 minutter og til slutt vinner alltid Tyskland». Det er en svært god oppsummering av internasjonale fotballmesterskap etter siste verdenskrig, der Tyskland er det klart beste laget når en ser på semifinale- og finaledeltaking i VM (bedre enn Brasil). Det er vanskelig å forstå at det ikke har noe med kultur å gjøre, når Tyskland gang etter gang klarer å holde samholdet og konsentrasjonen oppe i nær en måneds turnering, der andre lands spillere oppløses i individuelle stridigheter. 

Mens fotballinteresserte nordmenn flest tror at England, nærmest et fylke i Storbritannia, og som lider av det Rune Bratseth kalte «engelsk syke», tror at fylket England er verdens beste fotballsted. En kjempestor misforståelse. Derfor er det alltid med stor fryd når jeg kan oppleve at det er Tyskland som vinner et mesterskap nok en gang, mens de norske fotballinteresserte blir skuffa over deres eget lag: England.

I år synes jeg England, eller et av de andre britiske fylkeslaga som Wales og laget fra det okkuperte Irland, Nord-Irland, likevel kan unnes en seier. På ett vilkår: de stemmer for å melde seg ut av EU den 23. juni. Men det er jeg dessverre ganske sikker på ikke kommer til å skje.

Den politisk mest «ubehagelige» vinneren for de mektigste i Europa og USA vil uten tvil være Russland. Så derfor holder jeg med dem. Mens EU-kommisjonen og Nato-sekretariatet naturlig nok heier mest på Ukraina, foran Tyrkia.

Jeg har ett EM-forsett: Ikke la hverdagen min styres av alle disse kampene. Jeg veit at det «i lengdens løp» (et uttrykk fra Solbergelva) ikke betyr noe og bare er bortkasta tid. Jeg skal skjerpe meg på å lese bøker i stedet for å se på kampene. Bortsett fra noen av de siste kampene — hvis de blir politisk og personlig interessante.