Politikken styrer jussen

En forkorta versjon av dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Innvandrings- og asylaktivistene er ivrige på å bruke juridiske argumenter for oppnå sine politiske mål. Som Tromsøs tidligere ordfører. Men de misbruker jussen.

De skaper inntrykk av at det finnes en folkerett som har samme bindende tvang som andre norske lover. Men det internasjonale samfunnet er ikke som en stat med rett og muligheter til med makt å tvinge sine undersåtter til å følge lovene og straffe dem. Det internasjonale samfunnet er et anarki. «Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet.» skriver  nettstedet Store norske leksikon, snl.no. Ingen sjølstendig stat kan med hjemmel i internasjonale juridiske lover og dommer tvinges til å gjennomføre noe denne statens ledere ikke vil, uten at dette landet angripes og okkuperes militært. Folkeretten er en frivillig avtale. Verdens mektigste militærstater gjør alltid det som passer dem, slik norske regjeringer har brutt og bryter de mest grunnleggende formål i folkeretten om ikke-innblanding, som i Libya, Ukraina, Krim og Syria — helt uten risiko for straff for slike klare folkerettsbrudd.

Særlig informeres det feil om asylretten. Ingen har krav på å få asyl i noe land. Heller ikke dem som blir akseptert å være flyktning. Store norske leksikon skriver at «Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt». Dette blir understreket av det wikipedia.no skriver om flyktningkonvensjonens bestemmelser om å gi «beskyttelse (politisk asyl) til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Det folkerettslige asyl er ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvertimot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning» (min utheving). Den nye Grunnlovens avsnitt om menneskerettigheter har ingen bestemmelser om rett til asyl, tvert imot falt et forslag om å grunnlovsfeste retten til asyl. Det er derfor opp til norske myndigheter å avgjøre om vi skal akseptere å godta asylsøknader og masseinnvandring. Med samme rett som vi har avslått å gi asyl til Edgar Snowden, Julian Assange og Mordechai Vanunu, kan vi avslå å gi asyl til andre uten å bryte noen som helst regler.

Menneskerettigheter er heller ingen forpliktelse ut over det vi har i Grunnloven. Sjøl FN-sambandet innrømmer på hjemmesida si: «FN er bygget på prinsippet om statssuverenitet; at stater har suveren autoritet innenfor sine grenser. Det betyr at ingen andre har lov til å blande seg inn i hvordan staten styres.

Norge har undertegna flyktningkonvensjonen. Det betyr ikke at de som blir akseptert som flyktninger har krav på å få asyl. De kan få opphold «mot forfølgelse inntil de kan vende hjem eller få permanent oppholdstillatelse i et annet land.» (snl.no). Flyktningene som kommer til Norge har ikke bare flykta fra Midt-Østen og Sentral-Afrika, men også fra stater som Hellas, Italia, Slovenia, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og Russland. De er neppe forfulgt i for eksempel Østerrike, så forpliktelser overfor noen derfra eller liknende stater har vi neppe.

Viktigere enn at innvandringsaktivistene tar feil om jussens bokstav, er at de ser bort fra det mest grunnleggende om at enhver lov skal uttrykke en politisk demokratisk vilje. Lovene skal uttrykke folkeflertallets vilje slik et flertall i den folkevalgte forsamlinga vedtar. Og ingen folkevalgt forsamling i noe land i Europa har folkelig oppslutning for den helt nye tolkinga av «asyl» og «flyktning» som innebærer at minst 60 millioner registrerte flyktninger pluss mange hundre millioner andre som oppgir «forfølgelse» skal få livsvarig forsørging her. Det er derfor riktig jus å si at innvandringsjuristenes politiske framstøt er i strid med alle grunnleggende juridiske prinsipper. Hvis de er uenig, kan de jo bare legge sine tolkinger ut til en folkeavstemning. Så får vi vite hva folkets juridiske vilje er.