Hvorfor alltid rykke ut for «å forstå»?

Hvorfor må Per Fugelli, Mímir Kristjánsson og andre selverklærte venstreorienterte sammen med muslimvennene alltid rykke ut og kommentere saker som de om de innvandra barnebrudene, og på den måten? Som en kritikk av dem som kritiserer. Hva tror de er de politiske konsekvensene av slike uttalelser? Er det mulig å oppfatte dem annerledes enn som forsvarere av slike tiltak som barnebruder? Særlig sett i en sammenheng med alle andre liknende uttalelser av typen «Jo, vi er imot det, men…». 

Som Rødts leder Bjørnar Moxnes nettopp kom med i forbindelsene med masseovergrep som dem i Köln. Som forholdet til kravet om dødsdom over Rushdie, bruk av ytringsretten til «krenkelser», terror, kvinnemishandling, gruppevoldtekter og alt liknende. Er det mulig for folk flest å oppfatte alle disse sammenhengende og liknende uttalelser som annet enn en støtte til det de rykker ut for å «forstå»? «Vi er imot, men…»?

Først må en jo lure på denne legen Per Fugelli. Jobber han egentlig for Frp? Hvor mange titusener er det som går over til Frp hver gang han åpner munnen? Hva er journalistenes formål med å intervjue han så ofte? 

Forklaringa på denne «forståinga» fra «venstre» må være grunnlagsrefleksen til dem som påstår de hører til venstresida, og som slår ut. Og ikke bare «venstre», men mesteparten av journaliststanden og andre som styrer det offentlige ordskiftet. De har som grunnlag at det bare er hvite mennesker fra Vesten, som anklages for i århundrer å ha rana og holdt verdens folk nede, som er onde og som gjør feil. Alle andre, særlig mennesker fra Midt-Østen og Afrika, er nærmest tvunget til å gjøre handlinger vi alle ser på som uønska. Fordi de er uten utdanning og arbeid. 

Det skinner gjennom i alle kommentarer, særlig på sosiale medier av selverklærte venstreorienterte og dem som mener å være tolerante og forståelsesfulle: «De kan bare rett og slett ikke noe for sine handlinger.» «Egentlig er det vår skyld.» Slike argumenter er jo å frata andre mennesker handlingsevne, og det finnes et begrep for slike argumenter, som de ofte bruker om andre…

«Venstre» og deres «humane» meningsfeller bruker masse energi på å benekte uakseptabel oppførsel. Holdninga til masseovergrepene i Tyskland og Sverige er typisk for en innarbeida og konsekvent skjematisk «venstrelinje»: Først hemmeligholding, så benekting. Når det ikke går lenger, avsluttes argumenteringa med en unnskyldning «Vel, vel, men vi er verre». For de har bare ett argument: Det er kun vi som gjør feil, ikke de andre. Gjør andre enn oss likevel feil, er det i så fall bare fordi de er tvunget til det, av oss.

En nordmann, innvandrer og nå statsstipendiat, Walid Al-Kubaisi, har treffende karakterisert dagens norske sjølproklamerte venstreorienterte: «…ein typisk venstreradikalar, [er] prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer». Videre om en slik venstreradikaler han kjenner: «Han er eit typisk døme på den norske offerideologien. Han nyt å omskapa oss [innvandrarar] til offer, for då kjenner han seg rusa som ein god antirasist». (Dag og Tid 01.08.14).

Vi er ganske mange som kan takke et humant og godt liv for at dagens venstreside ikke eksisterte på 1800-tallet, ikke før andre verdenskrig, og særlig heller ikke i etterkrigstida langt opp på 1980-tallet. Tenk på all nedkjempinga og vingeklippinga av den kristne diskrimineringa og plaginga helt opp til vår tid, som vi alt har glemt som ikke-eksisterende: som likestilte rettigheter for begge kjønn, fjerning av begrepet «uekte barn», retten til skilsmisse, retten til abort, til et fritt liv inkludert seksualliv som ikke er kontrollert av prestene. Hadde ikke den tidligere venstresida før oss gjort forarbeidet, hadde det ikke vært mulig for Finn Olstad å oppsummere denne vellykka framgangen i boka «Frihetens århundre». Men nå styrker islam seg, og i dens framgang øyner også kristendommen håp om revansje for deres mange politiske nederlag? Kanskje inngår religionenes ledere samarbeid mot de «vantro»? Sammen med «venstre»?

Nå slutter venstresida sterkt opp om en professoral inspirert anarkisme i kamp for en grenseløs verden styrt av autoritære flernasjonale konserner og politiserende jurister som gjør de rike rikere og krigene enda flere og verre.

I forhold til det vi har oppnådd, kan vi, særlig i Europa og i Norge, stå foran den største sosiale reaksjonære omveltninga og det største sosiale tilbakeskrittet i verdenshistoria. Leda av verdenshistorias hittil mest kunnskapsrike mennesker — formelt.

Som de sier: «Dette er vi imot, men…»