SV + Rødt: En uønska styrke

En litt forkorta utgave av dette innlegget står på trykk i Klassekampen 01.07.15:
 Når noen nå ivrer for å slå sammen SV og Rødt, savner jeg en begrunnelse for hvilken viktig samfunns-interesse, økonomisk og/eller politisk, som dette nye partiet skal uttrykke. Det er ikke så åpenbart som mange gir uttrykk for. Jeg forstår ikke hvordan Rødts syn på økonomiske krav og nære knytning til faglige krav fra de mest tradisjonelle industriyrkene skal kombineres med SVs sosiale utgangspunkt fra universitetene. Og enda mindre hvis Rødt skal holde fast på sin klare motstand mot EU og USAs internasjonale kriger, der SVs ledende sjikt ser veldig positivt på EU og USA. Særlig viktig er SVs positive og nærmest underdanige syn på Arbeiderpartiets politikk. Det må blir en smertefull samlingsprosess, som kanskje ender opp med å være mer splittende enn om prosessen ikke hadde blitt innleda.

Det hevdes at Enhetslisten i Danmark er en politisk suksess, og at derfor SV + Rødt skal få tilsvarende oppslutning til sammen. Men det går ikke an å overføre erfaringer fra et annet land med en helt annen politisk kultur til den norske. Dessuten synes jeg ikke Enhetslisten er noen politisk suksess. Partiet fikk bare 7,8 % oppslutning ved siste valg, og deltok ikke som noen premissgiver i valgkampen.

I hele den vestlige verden overføres makt til en økonomisk og intellektuell elite som styrer helt uavhengig av demokratisk kontroll av velgere i valg. Stikkord er internasjonal rettsliggjøring, internasjonale «menneskerettigheter» (som bare er omstridte politiske krav) og tilrettelegging for omfattende innvandring til Europa fra fattigere deler av verden. Dette er en politikk som store samfunnsgrupper ikke har vært med på å vedta, og som de føler truende for sin sosiale posisjon. Religiøse politiske retninger, med fundament i skikker vedtatt for to tusen år sida, opplever en økende politisk støtte fra samfunnselitene til sine reaksjonære framstøt. Europas økonomiske og intellektuelle elite, inkludert den tradisjonelle venstreorienterte eliten, står samla om denne politikken. Det er bare høyreorienterte partier i Europa som uttrykker bekymringa fra vanlige folk mot denne politikken, folk med lavest lønn og uten universitetsutdanning. Med mulig unntak for Dansk Folkeparti, som norsk Frp forakter, bruker de partiene i Europa som uttrykker folks bekymringer for økt innvandring, sosiale endringer og en rasert velferd, sin politiske innflytelse til å gi mer rikdom til de rikeste, og mer fattigdom til de fattigste. Og mer krig.

Et sammenslått SV og Rødt vil bli en politisk kraft for økt innvandring og konsesjoner til religiøse reaksjonære krav, uten mulighet til å få gjennomslag for de økte bevilgningene som vil trenges for å dekke de nødvendige utgiftene til infrastruktur og velferd som en slik innvandring krever. Men det er mangel på forsvar for og organisering av vanlige folks bekymringer i Europa og i Norge, kombinert med en tradisjonell økonomisk fordelingspolitikk, som mangler. Et sammenslått SV + Rødt vil ikke bli et svar på denne utfordringa. Med sin hånlige og selvnytende forakt for det som ledelsen i disse partiene sammen med medieeliten og den intellektuelle eliten samler under skjellsordet «fremmedfiendtlig», vil de bare bidra til økt oppslutning om partier som fører til større økonomiske forskjeller og mer krig.