Framtiden i våre hender sluker Syklistenes Landsforening? FIVH-generalsekretær som syklistleder: Prinsipielt feil

 I 2013 ble generalsekretær i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, valgt til ny styreleder i Syklistenes Landsforening. Jeg kjenner ikke begrunnelsen for dette valget, og jeg legger til grunn at Hermstads personlige egenskaper med personlig disiplin, miljøkunnskaper og organisasjonsevne — fullt ut, og vel så det — tilfredsstiller de krava som det forutsettes at en leder i SLF må inneha. Men jeg mener at det er fullstendig feil at en ansatt generalsekretær i en annen miljøorganisasjon med til dels overlappende oppgaver blir valgt til styreleder i Syklistenes Landsforening.

Dette mener jeg må være et grunn-leggende prinsipp. For hvordan skal generalsekretæren i Framtiden i våre hender klare å kombinere vervet som styreleder i Syklistenes Landsforening og skille klart mellom sine to hatter? Og viktigere: Klarer alle andre å skille mellom når det er FIVH-generalsekretæren som uttaler seg, og lederen i SLF? Som en større og mer kjent organisasjon vil i praksis denne personkabalen, der en markant mangeårig leder for en organisasjon plutselig blir den demokratisk valgte frontfiguren for en annen mindre organisasjon, framstå som en noe nær sluking av den mindre og svakere Syklistenes Landsforening.

Vi må forutsette at Arild Hermstad har så stor politisk og organisatorisk innsikt at det er utenkelig at FIVHs generalsekretær ikke på forhånd må ha sett de mange uheldige prinsipielle og konkrete sidene ved denne kombinasjonen av organisasjonene for arbeid og verv. Særlig fordi han i praksis er FIVHs ansikt utad. Hermstad er jo nødt til å prioritere sin arbeidsgiver Framtiden i våre hender som han har et tilsettingsforhold til, framfor det frivillige fritidsarbeidet i SLF. Og at han derfor med vitende og vilje må bruke sitt verv til å underordne SLFs synspunkter FIVH sine.

Det finnes også konkrete politiske grunner til at denne personlige kombinasjonen av de to organisasjonene er uønsket. 

Det finnes minst ett slikt område med konflikt mellom SLF og FIVH, og det er på spørsmålet om tilrettelegging for økt bilbruk. Alle miljø-organisasjonene i Norge, både medlems-organisasjoner som Norges Naturvernforbund og Framtiden i våre hender, og de kommersielle som Bellona, Zero med flere, arbeider entusiastisk for elbilens fremme gjennom å støtte elbilinsentivene. For SLF er det viktigst at elbilen er som enhver annen bil: den tar plass i gatearealet, den oppfører seg som en hvilken som helst annen bil som kjører inn på sykkelfeltene, stopper/parkerer i sykkelfeltene, svinger til høyre uten å se syklister og passerer med for kort avstand ved forbipassering. Den årlige statlige milliardstøtten til elbilene har ført til flere biler, for 92 prosent av elbileierne har en vanlig bil i tillegg, dvs flere hindre for syklistene. Og elbilister er kanskje verre enn andre bilister fordi miljøbevegelsen har gitt dem et slags «helligkort» i trafikken som gir dem troen på at de har en særstilling i trafikken. Viktigst: SLF har faktisk et politisk program der det heter at det er et politisk mål å arbeide for «tiltak som gjør det mindre attraktivt å kjøre bil. SLF arbeider for og støtter all tilrettelegging for økt sykkelbruk og går imot tilrettelegging for økt biltrafikk». Som den personifiserte FIVH-talsmann er Arild Hermstad ekstremt entusiastisk for de bilene som kan kalle seg elbiler. I praksis saboterer og motarbeider han som SLF-leder SLFs eget politiske program.

I tillegg må det sies at i et verdensperspektiv kan flere elbiler på norske veger ikke bidra til noe som helst til redusert drivhuseffekt og mindre total forurensing. Også elbilene skal produseres med samme vann- og energiforbruk som andre biler, og 68 prosent av alt energiforbruk i verden er produsert av fossile energikilder. Elbilen har ikke bidratt til redusert forurensing i Oslo, som svevestøv, men bare til at det er blitt flere rikinger som har fått andre skattytere til å betale gratis energibruk for dem til å fylle Oslo med biler som hindrer framkommeligheten for fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Og i det hele tatt hindre trivselen til alle som bor og oppholder seg i byene. Elbilene krever også milliarder til firefelts motorveger, som i stedet kunne gått til sykkelveger.

Mellom 1991 og 1993 var jeg tilsatt som daglig leder i en paraplyorganisasjon som het Aksjon Nærmiljø og Trafikk. Det var en organisasjon der Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, Norges Naturvernforbund, Norges Velforbund, Norsk forening mot Støy og Syklistenes Landsforening gikk sammen om. (Landsforeningen for trafikkskadde trakk seg ut, da de mente ANT var for negative til bilismen, fordi de mente det viktigste for alle (overlevde) trafikkskadde var å komme seg raskest mulig bak rattet igjen). Det var lærerikt om samferdselspolitikk å ha en slik jobb, men det viktigste jeg lærte av det arbeidet var likevel forståelsen for den interne knivinga mellom organisasjonene. For det aller viktigste for disse organisasjonene var å markere seg sjøl mest mulig, for på den måten å få størst mulig statsstøtte i konkurranse med de andre. Dette understreker det uheldige at frontfiguren for en stor organisasjon blir leder i en betydelig mindre organisasjon.

Ikke nok med at generalsekretæren i Framtiden i våre hender er blitt styreleder, så er også generalsekretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen henta inn som styremedlem; Lisbet Rugtvedt, en sentral SV-politiker og tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet i sju år fra 2005 til 2012. Umiddelbart tror mange det vil være en styrke for sykkelinteressene i å få en politiker inn i styret i en interesseorganisasjon. Men det er ikke sånn politikere fungerer. Slike avtroppende (?) politikere har en grunnleggende sentral oppgave med å bidra til å underordne interesseorganisasjonene til hva som den politiske eliten anser som akseptabel. Rugtvedts funksjon i styret vil derfor være å dempe viljen i SLF til å være offensiv i å kreve aktive sykkeltiltak. Til slike krav i SLFs styre vil politikere som henne erfaringsmessig si: «Jeg kjenner det politiske miljøet, og de vil ikke like sånne krav, sånne krav gjør oss bare upopulære. Vi må underordne oss «det som er mulig»», er jeg ganske sikker på vil være hennes hovedbudskap i SLF. Altså mer av det mislykte. Jeg vil anta at hun også har veldig lyst til å si: «Ta på dere slips, og provoser ikke politikerne!». For på 1990-tallet tok også den tyske sykkelorganisasjonen på seg slips og dress etter råd fra «påvirkningseksperter», men uten å oppnå noe som helst mer. Som SV-politiker ånder og lever hun for elbilinsentivene, kanskje det eneste, utenom bombinga av Libya, som SV fikk til etter åtte år i regjering.

I tillegg kommer at hun også er ansatt som generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hun er dermed foruten å være en SV-politiker, også en representant i SLF-styret for en organisasjonen hun er ansatt i. Og som ikke nødvendigvis alltid vil ha sammenfallende interesser med SLF, og der Rugtvet er nødt til å prioritere sin arbeidsgiver, som Hermstad. Mens altså behovet er at SLFs ledere entydig representerer sykkelinteressene, og ingen andre interesser.

Jeg kjenner ikke Arild Hermstad personlig. Men jeg reagerer på hans aktive holdning overfor meg fordi jeg i noen sammenhenger har underskrevet innlegg om sykkel med «tidligere leder i SLF». Det er jo faktisk sant, men han misliker det og har bedt meg slutte med det. For det er lenge siden, som han helt korrekt påpeker, og legger til: det er «irrelevant». For min egen del er jeg enig i at det er god grunn til å tenke over om det tjener min argumentasjon å underskrive som tidligere leder (det kan for eksempel virke som et forsøk på omkamp). Men uansett er det jo smålig av dagens SLF-leder å ta seg tid til å reagere mot meg. Det virker som om han føler sin SLF-posisjon trua, og det kan jo ikke sees på en annen måte enn som et svakhetstegn for utøvelse av sin lederfunksjonen. Kritikken av meg er spesiell sett på bakgrunn av at han som styreleder i SLF lar SLFs egen infomedarbeider framstå på SLFs vegne som en forkjemper for elbilene og den årlige fem-milliarder kroners støtten til dem, i strid med SLFs program. Som jeg påpekte i en epost til Hermstad med kopi til landsstyret: han stiller altså strengere krav til et vanlig medlem enn til en SLF-ansatt i spørsmålet om å profilere SLFs politikk.

SLF er etter min erfaring ingen sterk organisasjon. Den er holdt oppe av en imponerende kunnskap om sykkeltilrettelegging og sykkelens plass i trafikken, der tidligere generalsekretær Trond Berget er den mest representative. Politisk synes jeg SLF har vært for svak overfor beslutningstakerne; politikerne. Et eksempel på det er å gi sykkelprisen til kjendiser i stedet for forkjempere for sykkeltilrettelegging og økt sykkelbruk. Det er mer interesse i SLF for teknisk utstyr og å finne reisemål å bruke sykkelen til. Sykkeltilrettelegginga i Norge er kvalt av politikernes gode fortsetter. I en sånn situasjon gjør det vondt verre å ha en mangeårig frontfigur for en annen organisasjon også som leder for SLF i tillegg til en generalsekretær for Folkehelsa som tidligere har vært statssekretær.

Med generalsekretærene for FIVH og Folkehelsa i SLF-styret, ser vi her en begynnende tendens til utvikling av et eget fast roterende miljøelite som bytter stoler slik de gjør mellom de organisasjonene som kaller seg humanitære hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp med flere. Det er en type eliterotering som sykkelinteressene ikke vil ha fordel av.

Om ikke Hermstad har vett nok til å trekke seg fra dette vervet, ber jeg om at de som er aktive i SLF for økt tilrettelegging av sykkelbruk i Norge, går sammen om å finne alternative kandidater til først og fremst Arild Hermstad fra FIVH og også SVs tidligere statssekretær Rugtvedt, nå generalsekretær i Nasjonalforeningen. Jeg er sikker på at slike finnes i SLFs medlemsmasse.

Om noen tror at dette er et innlegg til støtte for at jeg sjøl vil bli leder i SLF, så tar de fullstendig feil. Jeg er verken interessert, har tid eller tror at jeg vil være til fordel for SLF. Mitt bidrag er å sørge for at Hermstad og Rugtvedt ikke blir gjenvalgt, for at SLF blir leda av personer som bare er opptatt av å fremme sykkelinteressene, og ikke at sykkelinteressene skal underordnes andres organisasjoners interesser. Det er den viktigste oppgaven for SLFs framtidige selvstendige eksistens: å bli fristilt fra Framtiden i våre hender og Nasjonalforeningen for folkehelsen — og SV. Det finnes helt sikkert minst ett medlem som kan fylle et lederverv i SLF uten bindingene til de to nevnte styremedlemmene. Derfor håper jeg både at Hermstad og Rugtvedt trekker seg, og jeg håper uansett at valgkomiteen og andre setter i gang et arbeid for å erstatte dem med andre kandidater.