Doktor Harald Stanghelle om Europas mulige uhelbredelig diagnose

Harald Stanghelle skriver i sin lørdags-kommentar i Aftenposten 20. september om en uhelbredelig diagnose i Europa. Det er ikke umiddelbart lett å forstå hvem han mener det er som skal ha denne uhelbredelige diagnosen. Men åpenbart må det dreie seg om motstanden blant europeiske folk mot økt innvandring og kravene om å tilpasse samfunnet innvandrernes behov. Den økende oppslutninga om det han kaller protestpartier er det viktigste ved diagnosen hans. For utgangspunktet for Stanghelles kronikk er det etter hans mening det bedrøvelige valget i Sverige der Sverigedemokratene gikk fram med 130 %. Stanghelle ser situasjonen som så alvorlig at Aftenposten/han sjøl titulerer meningene hans/sine med at det går et spøkelse gjennom Europa. Metaforen, «Det går et spøkelse gjennom Europa», er den første setninga i Marx og Engels sitt kommunistiske manifestet fra 1848.

Sammenlikninga er på sin plass. Både det kommunistiske manifestet var, og meningene til et betydelig antall europeere i dag er, en trussel mot den europeiske eliten.

Stanghelles utgangspunkt er: Nå må vi begynne å diskutere, vi kan ikke tie uenigheten i hjel lenger. Han skriver: «For jo mer de etablerte partiene insisterer på å gjøre outsideren til en utstøtt pariakaste, jo sterkere etableres denne posisjon som det eneste alternativet til en politikk mange er sinte på». Stanghelle advarer «de etablerte politikerne»: de «må forstå rekkevidden av» dette «- før det er for sent». De har unnlatt å ta opp det han kaller religionens plass i samfunnet, kulturkollisjoner og økende arbeidsløshet.

Diagnosen som doktor Stanghelle stiller er: «grunntonen er lett gjenkjennelig»: «Innvandringsmotstand. Utenforskap. Mistillit. Offerrolle.» «Det er innenfor disse fire begrepene forklaringen på det nye, europeiske raseriet er å finne.». Det er tydelig at Stanghelle mener at dette er både feilaktige og uakseptable meninger og holdninger. De må derfor motarbeides. Særlig fordi den totalitære hang som skal stå så sterkt i Europa, igjen truer, i følge doktoren. Og da tenker Stanghelle verken på EU-konstruksjonens manglende demokratiske forankring, eller på den norske underordninga av EU på tross av elitens to nederlag i folkeavstemninger. Samtidig som Stanghelle diagnostiserer dem han er uenig med, glemmer muligens doktoren hvilke politiske retninger det er som er kjent for å påføre sine politiske motstandere uhelbredelige diagnoser og behandle dem deretter.

Jeg forstår Stanghelle sånn at han ser at taktikken for politikken han ivrer for ikke har vært vellykka. Men han gir ikke uttrykk for at noe er feil med den politikken som taper oppslutning: «Vi må forstå at trykket mot Europa bare vil øke.…Ingenting er mer naturlig,…». Stanghelle må forståes slik at han mener at politikken han går inn for, ikke har tatt mange nok på alvor.

Og den nåværende politikken har kunnet bli gjennomført uten reell folkelig forankring fordi vi har et styresett der det hvert fjerde/tredje/femte år bare blir aktuelt å vurdere svært få spørsmål i valgkampen. Resten av alle politiske spørsmål er de folkevalgte representantene gitt fullmakt til å bestemme sånn som det passer bare dem, i samspill med journalister og interesseorganisasjoner. Ressurser, ikke stemmer, avgjør politikken. Men avstanden mellom de styrende og de styrte øker med et slikt elitistisk styresett. Aristokratisk, som Finn Olstad antyder om slik styring i boka DET FARLIGE DEMOKRATIET. Det er bare i Sveits at folkemeningen er sikra i forfatninga slik at vanlige folk kan bremse på elitens selverklærte «eneste mulige riktige politikk».

I praksis blir den politiske debatten om slike spørsmål utsatt for en drepende knipetangsmanøver. De kreftene som trenger oppheving av nasjonalgrenser og flytting av arbeidskraft for å skru ned lønningene så de tjener enda mer, fører en parallell kamp med den universitetsdominerte venstresida som kjemper for innvandring med påstand om å redde verdens folk fra fattigdom og innføre sitt drømte tolerante parallellsamfunn for å motarbeide alt ved det norske samfunnet og Vesten som de avskyr. Mens noen kjemper for retten til intoleransen, er toleransen for intoleransen felles for dem. Tilbake står sterkt høyreorienterte partier og bevegelser som de kraftigste som er imot politikken fra denne arrogante og aristokratiske samfunnseliten med ytterste venstre på sin side.

Doktor Stanghelle ser «det nye, europeiske raseriet», og han kan ha rett i at framtida ikke er lys. Men det er ikke fordi den samla politiske og økonomiske eliten tar feil i taktikken, men rett og slett fordi de — Rødt, SV, V, Ap, Høyre, mediene og tenkeeliten — står for en feil politikk. Det er politikken som er problemet, ikke taktikken.