Ikke et grunnlovsjubileum – men et selvstendighetsjubileum

Dette innlegget ble refusert i Klassekampen:

Den 16. februar i år begynte den offisielle 200 års feiringa av «Grunnlovsjubileet». For 16. februar 1814 «kalla [danskenes arveprins Christian Frederik] til seg dei beste mennene han i ein fart kunne få samla frå Austlandet, notabel- eller stormannsmøtet 16. februar», skriver Arne Bergsgård i boka «NORSK HISTORIE 1814-1880».

Men er det et Grunnlovsjubileum vi skal feire? Formelt åpenbart riktig, for den 17. mai 1814 på Eidsvoll blei det vedtatt en ny norsk Grunnlov. Men reelt er det det moderne Norges selvstendighetsdag som markeres. Grunnlovens første paragraf taler stormaktene imot og fastslår at kongeriget Norge er et fritt, selvstendig, udelelig rike som ikke kan gis bort. Men markering av norsk uavhengighet er en særdeles lite populær og politisk korrekt markering i dag. Norsk sjølstendighet er et pek mot dagens nærmest ubestridte underkasting av EU, EØS og Nato.

Denne norske samlinga på Eidsvoll i februar 1814 var den første nasjonale representative samlinga siden det norske statsstyret brøyt sammen på 1400-tallet og landet blei det historikeren Andreas Holmsen kalte «dansk lydrike». Den perioden andre har kalt «firehundreårsnatten». Det militære nederlaget for Sverige høsten 1814 tvang Norge inn i en underdanig union med Sverige som vi ikke kom ut av med full sjølstendighet før i 1905. Men 17. mai 1814 markerte et kvalitativt steg for norsk sjølstendighet. Derfor må det være den politiske selvstendighetskampen som må være det sentrale som skal feires for 200 årsjubileet for 1814, ikke at Grunnloven blei vedtatt eller innholdet i enkeltparagrafene. Grunnloven var bare et middel, et verktøy, for ny norsk sjølstendighet på mange hundre år.

Kampen for norsk sjølstendighet er politisk sprengkraft i dag, sjøl om kreftene for norsk sjølstendighet er svake og spede. Både høyre- og «venstre»-sida er i dag enige om at nasjoner ikke skal spille noen rolle i en verden som de karakteriserer med de uklare begrepene «globalisert» og «multikulturell». For et bredt dominerende politisk spekter i Norge mener at nasjonene som institusjoner er bakstreverske og reaksjonære.

Derfor er det viktig for de dominerende politiske kreftene i Norge, inkludert NRK, å markere den nasjonale selvstendighetsreisninga i Norge i 1814 mer som et lov- og menneskerettsjubileum, ikke som den selvstendighetsmarkeringa den burde være. 200-års-feiringa blir, åpenbart bevisst, en falsk markering.