Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurås spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurås mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurås ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.